Fillip David Jelo

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra David Philip Jelo)
Hopp til navigering Hopp til søk
David Philip Jelo, fra Våre falne.
Snublesteiner ved Jelos bolig i Langes gate 11 i Oslo.
Foto: Vidar Iversen (2015).

Fillip David Jelo (født 23. mai 1904 i Kristiania, død desember 1942 i Auschwitz) var forretningsdrivende i Oslo. Han ble under andre verdenskrig deportert til konsentrasjonsleiren Auschwitz, der han omkom etter kort tid.

Slekt og familie

Han var sønn av Isak Leib Jelaaawitz (1882–1943) og Ester Rosa Jelaawitz f. Scheer (1886–1942). Hans far kom til Norge i 1898, og foreldrene ble gift her.

De fikk fem barn:

Liv og virke

Foreldrene ble medlemmer av Adath Jeschurun i 1902,[1] og vi kan anta at David også tilhørte det trossamfunnet i sine første år.

I folketellinga 1910 finner vi ham sammen med foreldrene og tre søsken i Helgesens gate 3, 3. etasje, i Kristiania.[2]

Familien bodde ved den kommunale folketellinga i Kristiania i 1923 i Helgesens gate 5, 3. etasje. Under yrke står det «skole» på Filip David Jelowitz, som han er oppført som da.[3] Navneendringa til Jelo kom trolig litt senere.

I 1938 registrerte han firmaet Fabrikkimport D. Jelo i Oslo. Han skulle drive handel og agenturvirksomhet.[4]

I spørreskjema for jøder i Norge som han fylte ut våren 1942 skrev han navnet sitt Fillip David Jelo. Han understreka David som bruksnavnet, og stort sett ser det ikke ut til at han har brukt Fillip/Filip. I en del omtaler av ham, blant annet i Våre falne, er navnerekkefølgen bytta om, men ved firmaregistreringa i 1938 og i folketellinga fra 1923 er det Fillip/Filip som er brukt.

Adressa i 1942 var Langes gate 11, 3. etasje, i Oslo. Han tilhørte ikke noe trossamfunn siden konfirmasjonsalderen, men skrev at han tidligere var medlem av «israelitisk menighet». Han var ugift og hadde ingen barn. Som yrke oppga han kjøpmann. Han hadde handelsskole og butikkskole med ekspeditøropplæring. Jelo var ikke medlem av noen organisasjoner, og hadde ikke vært frimurer. Han var norsk statsborger.

Han ble arrestert under storaksjonen mot norske jøder den 26. oktober 1942. Samme dag ble han sendt til Bredtveit fengsel. Den 28. oktober ble han sendt til Berg interneringsleir, der han var til han ble sendt til Oslo for deportasjon den 26. november.

Den 26. november 1942 ble han sendt med M/S «Donau» sammen med broren Herman, søstrene Dora Marie, Fanny og Sara Selma samt foreldrene. Ved ankomsten til Auschwitz ble Herman og David registrert som arbeidsdyktige, mens resten av familien ble sendt direkte i gasskammeret.

Dødsfallet

Omstendighetene omkring hans død er noe uklare. Det som synes sikkert er at han hadde svakt hjerte, og at påkjenninga med springmarsj fra en leir til en annen førte til hans død. Det som er uklart er datoen for når dette skjedde og hvilken utmarsj det dreier seg om. Vi skal videre se på de forskjellige kildene til dette, for å forsøke å få klarhet rundt dødsfallet.

Bjarte Bruland daterer dødsfallet til 12. desember 1942.[5] Han forteller at dødsfallet var det første blant de som ble sendt til tvangsarbeid, og at det skjedde under en springmarsj fra Auschwitz I (Stammlager) til Buna-Monowitz (Auschwitz III). Han brøt sammen under marsjen på grunn av hjertefeil.

Kai Feinberg nevner også dødsfallet som det første. Han daterer det imidlertid senere. I hans beretning var det først halvannet døgn i mottaksleiren Reiskow, og deretter ble det sendt via stamleiren Auschwitz I til arbeidsleiren Buna-Monowitz. Der var de tre uker i karantene, før de ble sendt til fabrikkområdet, Bunaverkene. Feinberg oppga at dødsfallet skjedde under marsjen fra Buna-Monowitz til Bunaverkene.[6] Det vil si avmarsj til Buna-Monowitz 2. desember, og avmarsj til Bunaverkene omkring tre uker senere, altså omkring 23. desember. Dette stemmer dårlig med at det skal være det første dødsfallet. Karl Levin døde allerede den 11. desember; hvis Brulands dato er riktig var Levin altså den første. Selig Blomberg døde den 12. desemnber, men han ble sendt med M/S «Monte Rosa» og ble nok ikke telt med av Feinberg, som snakker om de som var på «Donau»-transporten. Fra den 15. til 22. desember døde minst elleve fanger, hvorav fem var kommet med «Donau». Dersom Jelo døde under marsjen fra Buna-Monowitz til Bunaverkene har det altså skjedd minst fem–seks dødsfall som Feinberg burde kjenne til i forkant.

I sin liste over de deporterte og deres skjebne oppgir imidlertid Feinberg datoen 12. desember, uten ytterligere kommentar.[7] Her er navnet forøvrig skrevet David Jello, og fødselsdatoen er feilaktig oppgitt å være 15.5.02.

Bruland viser i sin bok fra 2017 tilbake til sin tidligere bok, Øyenvitner fra 2012. Der skriver han at Jelo ifølge Moritz Nachtsterns bok Falskmynter i Sachsenhausen brøt sammen under marsjen til Buna-Monowitz. Det leder oss til øyenvitnenes skildringer. Følger vi Nactsterns kronologi var det avmarsj til Buna-Monowitz på ettermiddagen 2. desember. Da de passete gjennom ruinene av byen Auschwitz (polsk Oświęcim) begynte en av vaktene å komme med provoserende kommentarer. Nachtstern kjente at raseriet tok ham, og var på nippet til fly i strupen på vakten. Men i samme øyeblkk «seg min sidemann og gamle venn, David Jelo, sammen. – Jeg greier ikke mer, stønte han. Han var ferdig da vi løftet ham opp. Det svake hjertet hans holdt ikke lenger for påkjenningene. Vi bar ham mellom oss resten av veien. Det var den første av oss som bukket under for tyskernes umenneskelige behandling.»[8]

Nacthstern legger altså i sin bok dødsfallet til marsjen til Buna-Monowitz 2. desember. Hvis vi ser bort fra datoen et øyeblikk er det flere grunner til at dette virker som en sikrere beretning enn Feinbergs. Det er allerede nevnt at Feinbergs versjon plasserer dødsfallet vel sent med tanke på at flere andre døde før karantenetida var over. Videre kjente Nacthstern og Jelo hverandre godt, mens det ser ut til at bekjentskapet mellom Feinberg og Jelo var mer perifert – han omtaler ham som Jelowitz, og kjente kanskje familien, men ikke Jelo personlig.[9] Og til sist: For Nachtstern skjedde dette på et tidspunkt hvor han var like ved å fly på en vakt, noe som i praksis var et selvmord. Vennskapet og den dramatiske situasjonen, der Jelos død førte til at Nacthstern overlevde, gjør dette til noe som nok festa seg bedre i Nacthsterns minne enn i Feinbergs.

Nachtstern forklarte ved en annen anledning, under et forhør i Oslo tinghus 21. januar 1946, at Jelo døde av hjerteslag på vei til Monowitz, men her sier han at marsjen skjedde tre dager etter at kom til stamleiren, altså den 4. desember. Ifølge denne beretninga ble han båret til leiren av de andre, og var antakelig død med ankomst.[10]

I Herman Sachnowitz' beretning nevnes også Jelo som den første som døde. Han har samme kronologi som Nachtstern, og sier at «etter en kort stund døde den første i vår gruppe, David Jelowitz. Bare unge mannen var han, men påkjenningen de siste døgnene hadde vært for stor for ham. Hjertet sviktet.»[11]

Marthe Michelet skrev i Den største forbtytelsen at marsjen til Buna-Monowitz fant sted den 3. desember, to dager etter ankomst. Hun oppgir et arkivstykke fra Auschwitz som kilde for at tjue norske jøder ble plukka ut fra gruppa som skulle til Buna-Monowitz, men det er uklart om også dateringa kommer fra denne. Hun avviker her fra alle andre, som oppgir at avmarsjen skjedde på ettermiddagen 2. desember, halvannet døgn etter ankomsten. Hun plasserer dødsfallet under denne marsjen, og nevner også hjertefeilen.

Kristian Ottosen nevner i I slik en natt ikke David Jelo i teksten, men han er med i tabellen over de deporterte. Der står han med dødsdato 12. desember 1942, uten nærmere forklaring.[12]

I Våre falne er det bare oppgitt at han døde i desember 1942.[13]

Hvis vi oppsummerer dette vet vi følgende:

  • Han døde som følge av hjerteproblemer utløst av overanstrengelse under marsj (dette var i konsentrasjonsleirene alltid springmarsj).
  • Marsjen dette skjedde under var høyst sannsynlig overføringa fra stamleiren til Buna-Monowitz.

Det som er uklart er datoen. Vi har 2. desember (Sachnowitz og Nachtstern i bok), 3. desember (Michelet), 4. desember (Nachtstern i avhør), 12. desember (Ottosen og Bruland samt Feinberg på liste) og omkring 23. desember (Feinberg i avhør).

Vi har altså tre øyenvitner til dødsfallet, som selv var med på marsjen, som sier at den fant sted 2. desember. Michelets datering kan være en feillesing av halvannet døgn etter ankomst; hun skriver at det skjedde to dager etter ankomst, altså 3. desember. Allikevel plasserer både Bruland og Ottosen dødsfallet til 12. desember. Bruland hadde en kritisk gjennomgang av opplysningene fra Ottosen, så det virker ikke som om han bare har kopiert det derfra uten å sjekke det. Her er det flere mulige forklaringer:

  • Ottosen kan ha ført inn feil dato, og Bruland har ikke oppdaget dette. Det er tross alt forskjell på å gå gjennom hele lista og på å granske en enkelt persons skjebne slik vi gjør i denne artikkelen.
  • Sachnowitz, Nachtstern og Feinberg kan ta feil, og marsjen fant ikke sted før 12. desember. Dette er svært tvilsomt, de er samstemte på at de ble sendt til Buna-Monowitz allerede dagen etter ankomst, og det er vanskelig å tro at ingen av dem kunne huske det om de var ti dager i stamleiren først.
  • Jelo kan ha brutt sammen under marsjen, men avgått ved døden først ti dager senere. I beretningene fortelles det at han seg sammen, og Nachtstern som gikk ved siden av forteller som sitert over at han stønnet «jeg greier ikke mer» og seg sammen. Han ble så båret inn til leiren. I avhøret fra 1946 sier han som nevnt at Jelo trolig var død ved ankomsten. Feinberg og Sachnowitz sier at han døde under marsjen. Teoretisk sett kan han ha levd noen dager; i og med at de skulle i karantene var det ingen grunn til å sende ham tilbake til gasskammeret; dersom han friskna til kunne han jobbe, og de var ute etter arbeidskraft til Bunaverkene.
  • Feinberg kan ha skrevet feil i lista – det er fort gjort at 2.12.42 blir til 12.12.42. Vi ser at fødselsdato og år i lista er feil, som nevnt 15.5.02 mens det riktige ville vært 23.5.04. Ogås navnet Jello er feil, så det er ikke lest god korrektur. I så fall ser det ut til at både Ottosen og Bruland har kopiert denne datoen, uten at noen av dem har festa seg ved at Feinberg i sin forklaring plasserer dødsfallet til en senere dato, eller at man om man følger de andre vitnene ender opp med 2. desember som dødsdato.

Det vi ender opp med er at han har fått noe som nærmest er en offisiell dødsdato, i og med at den ble lagt til grunn i rettslig behandling etter krigen, nemlig 12. desember 1942, mens de mest troverdige øyenvitneskildringene plasserer dødsfallet på 2. desember 1942. I mangel av kilder fra Auschwitz, altså en innføring av dødsfallet i en protokoll der, blir vi så langt stående med denne usikkerheten.

Videre historie

I 1947 kom det proklama i avisene, der de som måtte han krav mot noen i familien Jelaawitz/Jelo ble bedt om å melde seg.[14]

Det er lagt ned snublesteiner til minne om Jelo og andre jødiske beboere ved hans bolig i Langes gate 11 i Oslo.

Referanser

  1. Mendelsohn 1987: 427
  2. David Jelåvitz i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  3. Fillip David Jelowitz i folketelling 1923 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  4. «Fabrikkimport D- Jelo» i Norsk Lysingsblad 1938-04-30. Digital versjonNettbiblioteket.
  5. Bruland 2017: 682.
  6. Bruland 2012: 33.
  7. Bruland 2012: 63.
  8. Nachtstern 1949: 35.
  9. Bruland 2012: 33.
  10. Bruland 2012: 40.
  11. Sachnowitz 1978: 37.
  12. Ottosen 1995: 346.
  13. Våre falne 2: 467.
  14. «Proklama» i Aftenposten 1947-10-18. Digital versjonNettbiblioteket.

Litteratur og kilder