Dominikanerordenen

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Dominikanerne)
Hopp til navigering Hopp til søk
Olavsklosteret i Oslo fra 1239 var det første dominikanerklosteret i Norge.
Foto: Helge Høifødt (2007)

Dominikanerordenen (Ordo fratrum Praedicatorum, «prekebrødreordenen», forkortet O.P.) er en katolsk orden med både mannlig og kvinnelig gren. Det er en klosterorden, men både den mannlige og den ene av de kvinnelige grenene virker aktivt også utenfor sine klostre. Den andre kvinnelige grenen er kontemplativ, og lever hovedsakelig innesluttet i klostrene.

Dominikanerordenens motto er «contemplata aliis tradere», som betyrr å bringe videre til andre frukten av ens bønn og fordypning. De lever et liv i fellesskap, liturgi, studier og forkynnelse.

Ordenen ble grunnlagt av St. Dominikus på begynnelsen av 1200-tallet, med første pavelige godkjenning i 1216. Dominikus hadde selv besøkt Norden, og man begynte tidlig å reise nordover for å grunnlegge klosteret; allerede i 1221 kom et kloster i Lund i dagens Sverige. Det første i Norge var Olavsklosteret i Oslo fra 1239, og deretter fulgte Bergen mellom 1243 og 1246 og noe senere Hamar. Deres viktigste virke i Norden i middelalderen var i Finland, der de drev misjonsarbeid i nord - dette arbeidet førte dem antagelig også til norskegrensa der det ble drevet misjonsvirksomhet overfor samer.

Ved reformasjonen i 1537 ble klostrene oppløst, og alle munke- og nonneordener ble forbudt. Det gikk noe tid før klostrene faktisk ble nedlagt, men i løpet av få år var dominikanernes virke i Norge avbrutt. Et forsøk på å drive katolsk misjon i Skandinavia i 1623, der dominikaneren Nikolaus Jansens var sentral, mislyktes. Munkene klarte å flykte, men to som hadde skjult dem i Malmø ble henrettet. Som følge av dette ble forbudet mot munkeordener innskjerpet i 1624 ved at det ble ilagt dødsstraff for munker, jesuitter, sekularprester og andre katolske geistlige som ble påtruffet i riket. Det kom allikevel et nytt forsøk, da den katolske presten Hans Mortenssønn Rygh reiste til Larvik sammen med dominikaneren Ambrosius van den Baeze i 1637. Ambrosius forlot Norge allerede etter seks uker, mens Rygh holdt ut til 1641.

Da dissenterloven av 1845 åpnet for katolsk virke i Norge var det fortsatt en viktig begrensning: Munker og jesuitter var ikke velkomne i riket. Jesuittene måtte vente helt til 1956 før loven ble endelig opphevet, men forbudet mot munke- og nonneordener ble fjernet i 1897. Biskop Johannes Baptist Fallize, som ble apostolisk prefekt i Oslo i 1887, var medlem av dominikanernes tredje orden (legdominikanerne), og derfor opptatt av å få ordenen til Norge. I 1890 besøkte dominikaneren Dominicus Scheer Norge og holdt foredrag. Forbudet sto da ved lag, men for en enkeltperson var det liten fare for at det ville bli håndhevet. Men for å få til en klostergrunnleggelse måtte Grunnloven endres, og Fallize ser ut til å ha lagt press på politikere for å få til dette.

I 1901 forsøkte man å få den belgiske provinsen av dominikanerordenen til å etablere seg i Norge, men dette lyktes ikke. Først i 1921, etter flere års forberedelse, kunne franske dominikanere grunnlegge sin første kommunitet i Neuberggata 15 i Oslo. Der ligger fortsatt St. Dominikus kloster.

Dominikanernes aktivitet pr. 2019

Dominikanerne har pr. 2019 kommuniteter flere steder i Norge. I tillegg deltar mange aktivt i menighetene de bor i, og prester tilknyttet ordenen er til tider sogneprester i katolske menigheter.

I tillegg finnes den tredje orden, legdominikanerne, med rundt 20 medlemmer og med St. Dominikus fraternitet med hovedvekt på Oslo-området.

Gallery

Kilder