Fedrift

Fedrift er oppavl av husdyr til produksjon av melk, kjøtt og andre dyreprodukter. I Norge har begrepet særlig omfattet driftehandel av husdyr fra 1600-tallet og fremover. Bønder og dyreoppkjøpere på Vestlandet og fra fjellbygdene transporterte store mengder husdyr over fjellene til folkerike områder på Østlandet for salg.

Fedrift fra Tinn i Telemark under en rast i Jondalen i Buskerud. Foto: Erling Rua/Kongsberg historielag.

Trolig er handelsformen langt eldre, kanskje så langt tilbake som til mellomalder og vikingtid. I et land som Norge med marginalt jordsmonn har nok pastoralisme, det å flytte rundt med dyra, vært helt nødvendig for å skaffe nok beite gjennom året.

Handelen ble drevet av profesjonelle driftere (driftekarer), som levde et hardt liv som ikke var for alle. De sysselsatte samtidig mange gjetere gjennom sommeren.

Driftehandelen var en virksomhet som hadde sin storhetstid fram til slutten av 1800-tallet da dampbåten og jernbanen tok over mye av transportarbeidet. De siste rester av driftetrafikken tok slutt i mellomkrigstida.

Fremdeles finnes det spor i landskapet etter denne virksomheten, langs kjente ruter over fjellene som for eksempel Nordmannsslepene på Hardangervidda og vegen over Kamperhamrane.

Bakgrunn

Fra 1600-talet vokste det fram en større etterspørsel etter hester til skogsdriften på Østlandet, melkekyr til storgårdene og store mengder med slaktefe. Den økende bergverksdriften og vekst i byene gjorde kjøtt til en ettertraktet vare.

Det lønte seg for bønder på Østlandet å få fe og hester over fjellet fra Vestlandet framfor å avle opp egne dyr. På Vestlandet var det mildere og kortere vintre og rikere gressproduksjon. Bønder på Vestlandet kunne derfor ha større buskap gjennom vinteren enn det som var mulig på Østlandet. Det var også fordelaktig at dyrene kunne gå på fjellbeite hele sommeren under drivingen østover. Det var særlig gjellede okser som ble drevet fram til slakt, men mange ønsket også å kjøpe melkeklare kyr, og det var derfor attraktivt å selge drektige kviger eller kviger med kalv.

Fremgangsmåte

Driftekarene hyrte ofte inn gjetere for å bidra i driftehandelen og passe på dyrene gjennom sommerbeitet. Det var ikke uvanlig at barn fikk disse oppgavene. Foto: Anders Beer Wilse/Digitaltmuseum.no.

Driftehandelen hadde sin egen rytme som fulgte årstidene. I februar mars reiste driftekarene rundt på gårder og gjorde avtaler om oppkjøp. De omreisende driftekarene kom med siste nytt fra omverden, og var ofte en kjærkommen gjest rundt omkring i grendene. Det var vanlig å tilby driftekaren en dram.

Tradisjonelt ble det inngått muntlige avtaler, men etter hvert ble de skriftliggjort. Det var vanlig å betale ut noe forskudd når avtalen ble inngått, såkalte handpenger. Dette var en meget gammel skikk som gjerne ble fulgt av en kjøpskål. Denne kreditthandelen gjorde begge parter avhengige av hverandre. Driftekaren måtte stole på at han fikk dyret når det var tid for avreise, og bonden måtte stole på at han fikk oppgjøret når dyret var solgt østpå. Dette skapte tette forbindelser og var avhengig av tillit.

I slutten av juni var det sanketid, og dyrene ble drevet opp på fjellet. Hver drift kunne ha med rundt 20-30 dyr, og det var vanlig å gå sammen med 2-3 drifter. Hester ble bundet slik at de dannet ei lang rekke. Driftekarene hadde hevdvunnen rett fra gammelt av til fritt å føre dyra over en annen manns eiendom, så sant de ikke gjorde skade. Det var kutyme å holde seg over dyrka mark, slik at dyra ikke tråkka ned innmarka.

Gjeterne på driftene måtte følge dyra der beitene lå. Dette gjorde mulighetene for husly begrenset. Ofte måtte de overnatte under åpen himmel, ved murer og ruiner som ga le fra vind, eller i svært enkle steinbuer som dette. Foto: Tore Fossum/Digitalt museum

En kunne drive dyra 2-3 mil hver dag, og driftekarene hadde forhandlet om frihavner/hager/lager på veien der dyra kunne beite en dag eller to uten betaling. Det kunne ta fire til fem uker å drive dyra fra vest til sommerbeita i øst. Hvis det var en seter på plassen kunne eieren ta betalt i melk. Oppe på fjellbeitet i øst hadde de gjerne «sommerhavner» (også kalt felæger) der dyra beita gjennom sommeren og fetet seg opp. Driftekarene bodde da i enkle steinbuer (febu).

Det var vanlig å leie inn gjetere til arbeidet, mens driftekarene dro hjem til slåtten. Konene fulgte gjerne med på sommerbeitet og melka til ost og smør. Siden buskapet stadig måtte flyttes, var det ikke anledning til å bygge opp solide bygg. De måtte derfor ofte overnatte under åpen himmel eller i enkle konstruksjoner som steinbuer eller bak levegger.

Mot slutten av august ble dyrene samlet og drevet videre øst for salg. Før de reiste hadde de gjerne en fest «Fekarshelgi» oppe på fjellet hvor bygdefolk fra området også ble med. I en del fjellsamfunn på Østlandet var det vanlig med årvisse handelsmøter med "nordmennene" (vestlendingene), med festing, hazardspill og slagsmål. Arkeologer har dokumentert en rekke slike handelsplasser på Hardangervidda i blant andre Vinje, Tinn og i Numedal. Her var det lenge tradisjon for hestekamper (skeid). Særlig ferdselsruta Hardingslepa fra Sørfjorden til Rauland ble benytta av hestehandlere fra Hardanger, og mange stedsnavn langs ruta er knytta til Hardanger.

Videre østover stoppet driftekarene gjerne i «havner» for hvile underveis, hvor de gjerne betalte i kontanter. Mot slutten av 1800-tallet kostet en seng for natten omkring 5-7 øre.

Etter at årets driftehandel var gjennomført var det vanlig at karene dro ut «på kravet» for å samle inn penger fra folk som ikke hadde betalt for dyra. Dette kunne de bruke mye tid på.

Omfang

Kristian Heltne (1850-1939) var en kjent driftekar fra Luster i Sogn. Foto: Ukjent fotograf/Luster sogelag.

På slutten av 1800-talet gikk det hvert år om lag 1000 storfe og 300-400 hester østover fra Sogn og Fjordane, men dette kunne variere fra år til år. I 1840 var det om lag 600-1000 hester og storfe som tok ferden gjennom Sværaskardet. Fra Hardanger, som lå nærmere, er nok tallene enda høyere.

Bare i bergstaden Kongsberg var det et behov for 800 dyr årlig. Til gruvedriften var det i tillegg til kjøtt og melk også et enormt behov for dyrefett til smøring og til lys.

Driftekarer

Bilde viser Trond Navarskard, driftekar fra Møsstrond. Bildet kan være tatt utenfor eldhuset på Juve, der han bodde. Foto: Øystein O. Kaasa/Digitaltmuseum.no

Driftekaren var en myteomspunnet figur, en norsk cowboy. Det var et hardt liv som ikke passet til alle. Gjerne var det en eventyrlyst som førte til yrket, og det var ofte bondesønner uten krav på odel som fant veien til yrket. En god driftekar måtte kunne vurdere 30 ulike sider av en hest. Og han måtte være god til å snakke for seg for å gjøre det bra som hestehandler. Men var han god, kunne han bli rik. Tilsvarende om han solgte storfe.

Noen kombinerte driftehandel med skreppehandel. Det vil si at han også solgte diverse småvarer som han hadde med seg i skreppa si (sekken sin), eller som hestene bar med kløv. Det kunne være sølv, tøy, lerret, plagg av ymse slag, halsknuter, band, finere garn, sølvsaker, tråd, kammer, sakser og andre småvarer.

Da oppgjøret var gjort på sensommeren var det mange driftekarer som kom hjem igjen med tykk lommebok. På skjemt kunne mange si at en driftekar er en som halter eller går på skeiva fordi han stadig bar på ei tung seddelbok (lommebok). Det gjaldt å vise status gjennom en tykk lommebok, og mange fylte den med gamle aviser og brev. En måtte kunne ta vare på seg selv og ha hodet med seg når det oppsto ulike situasjoner.

Driftekarene kunne ha mye kontanter liggende i lommeboka etter endt sesong, og kunne være utsatt for tyveri. Det var også et værutsatt yrke. Noen drakk eller sløste bort fortjenesten, men det gikk bra for de fleste og drifta ga en god inntekt. Flotte naturopplevelser og spennende handel var nok også en drivkraft for mange.

Klesdrakta til driftekaren skifta lite. Han hadde på seg vadmelsdress, enten grå eller svart. I tillegg bar han ullundertrøye, skjorte, ei skinnlue og tresko. Etter hvert ble treskoa byttet ut med beksømsko, og han fikk seg vindjakke.

Stolpemål brukt i fehandel. Foto: Røyken historielag

Ordliste

• Akkedas – prisforhandlinger. Mye brukt i folkelig handel.
• Buføre – Å dra til seters på sommeren.
• Dravle – Melkerett (se haglette).
• Femkeiping – Robåt stor nok til å frakte storfe.
• Feskjønn – Evne til å vurdere ku etter ytre trekk.
• Fjelleies – Å ferdes på veier og stier i fjellet i stedet for veiene gjennom bebygde strøk.
• Gjeldnaut – Ku som ikke er drektig eller ikke har kalvet nylig.
• Haglette – Rett av melk som varmes opp til melken skjærer seg og skiller ut ostestoff. Kokes ofte inn så den får karamellsmak.
• Handpenger – Mindre beløp betalt ut som forskudd når driftekarene tinga fe.
• Hanke hest – Binde hest i rekke. Hestens grime bindes i halen til hesten foran.
• Knappfôring, sultefôring – Tidligere ble husdyr ofte fôret så knapt på vinteren at det lå på sultegrensen. Vinterfôr var begrenset i tiden før kraftfôrets inntog, så denne strategien ga flest mulig kyr som kunne slippes ut på rike vår- og sommerbeiter.
• Krav – Innkreving av penger fra driftehandelen. Ble gjort spesielle tider av året, f.eks. maikravet.
• Lægegjeting – Å sirkulere beite mellom flere lægerplasser fordi beite kun varte i noen dager.
• Læger, havn – Beiteområde med ly for gjeterne.
• Mikkelsmess – 20. september. Viktig merkedato i folkelig tidsregning. Vanlig betalings- og flyttedag. Tradisjonelt avslutning på innhøstingen og fedriftsesongen.
• Reke – En drifteflokk som trekker av sted.
• Sanken – Når feet tinges avtaler selgeren og driftekaren når og hvor dyra skal sankes eller leveres.
• Slepe – Kløv-, ride- eller fotsti over fjellet. Ofte et bånd eller nettverk av flere stier.
• Stolpemål – Målekjede brukt i heste- og storfehandel, satt sammen av små ståltrådledd.
• Tree, Trae, Trøe – Inngjerdet område der drifteflokken stenges inne for natten.
• Åsleies – Veier og stier som følger åsene.

Kilder

• Bremnes, P. M. (1993): Gamle ferdslevegar frå Eidfjord over Hardangervidda. Eidfjord, Eidfjord kommune.
• Fønnebø, R. (1988): Langs Nordmannsslepene over Hardangervidda. Oslo, Universitetsforlaget.
• Fønnebø, Reidar (2004): Oldtidsveger, slep og kongeveger i Oslo og på Østlandet, ISBN 82-458-0645-5
• Gjelsten og Nilsen (2020): Barnegjetinga i Noreg : barns oppvekst- og livsvilkår som gjetarar, Kolofon forlag, ISBN 978-82-300-2064-7
• Leirmo, Ragna Aud: Driftekarar, Luster sogelag
• Olafsen, O. (1920): Samfærdsel og veie paa Hardangervidden i ældre tid. I: Den Norske turistforenings aarbok. Oslo, Den Norske turistforening, s. 4-10.
• Reinton, Lars: Sæterbruket i Noreg, bd 3. Universitetsforl. Oslo. 1961
• Roland, Hilde (2001): Prosjekt Nordmannsslepene, Buskerud fylkeskommune
• Schyberg, Harald: Historien om de norske cowboyene
• Tobiassen, Anna Helene: Driftehandel med storfe i Norge, ca. 1850-1930. Dr.avh. UiO Oslo 1988.
• Tobiassen, Anna Helene (2008). Over fjord, fjell og fonn : driftehandel med storfe i Norge ca. 1850-1930. Snøhetta.
• Drift - virksomhet, Store norske leksikon
• Driftekar, Store norske leksikon
• Driftevegane gjennom Sogn og Fjordane, Kringom.no
• Nordmannsslepene, Store norske leksikon