Feldmann-saken

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Feldmann-saken var et drapet på to jødiske flyktninger i Trøgstad, trolig begått den 27. oktober 1942. Saken har vært diskutert siden krigen, og det er mye som er usikkert. De to grenselosene som drepte paret og senka likene i et tjern ble etter krigen frikjent for drap, men dømt for tyveri av parets eiendeler. Frifinnelsen fra drapstiltalen skyldes usikkerhet om hvorvidt drapene skjedde for å sikre flyktningruta, eller om det var et rovmord.

Ekteparet Rakel Sonja Feldmann f. Freimann (1891–1942) og Jacob Feldmann (1891–1942) bestemte seg høsten 1942 for å flykte til Sverige. På grunn av det som skjedde under flukten er mye uklart. Grenselosene ville først ikke innrømme å ha hatt kontakt med dem, men etter at vitner hadde fortalt om kontakt kom det fram at paret hadde blitt fulgt av to loser. I 1947 innrømmet både Håkon Løvestad og Peder Pedersen at de hadde drept paret og skjult likene. De hadde også tatt eiendeler samt omkring 12 000 i kontanter. Dette tilsvarte et par gode årslønner.

Drapene

Ekteparet Feldmann var begge tidlig i 50-åra, men var ikke i spesielt god form. De var heller ikke kledd for flukt gjennom skogen på høsten, og bar med seg unyttige ting som nøkler til skap som sto igjen i Oslo. Så vet vi ikke sikkert hva grenselosene har tenkt, bare hva de sa til sitt forsvar senere. Det som det ikke er tvil om, er at de på et tidspunkt bestemte seg for å drepe paret – det er motivet som er uklart. Dette omtales mer i senere avsnitt.

Litt ut på ettermiddagen kom de til Skrikerudtjern. Ifølge deres forklaringer slo Pedersen ned Rakel Feldmann med knyttneven, og slo henne deretter flere ganger i hodet med pistolkolben. Løvestad slo Jacob Feldmann gjentatte ganger i hodet med ei kølle han hadde med seg. Pedersen mente at begge døde av slagene. Muligens slo de også ofrene flere ganger med store steiner for å være sikre. De tømte så alle lommer og vesker for verdisaker, og tok støvlene Rakel Feldmann hadde fått låne av Pedersens mor. Deretter surra de ledningstråd de hadde med seg rundt likene, festa steiner i dem og kasta dem ut i vannet. De fordelte å byttet mellom seg.

Løvestad rømte kort tid senere til Sverige, mens Pedersen fortsatte som grenselos. Han ble arrestert 16. januar 1943, og havna i Sachsenhausen, men overlevde krigen.

Etterforskning og rettssak

Jacob Feldmanns lik hadde blitt funnet allerede den 22. mai 1943 i Skrikerudtjern, og den 30. mai ble også Rakel Sonja Feldmanns lik funnet der. Verken tyske myndigheter eller NS-myndighetene var spesielt interessert i å etterforske drap på to jøder, og saken ble henlagt til observasjon. Etter krigen ble den plukka fram igjen, og det ble gjennomført en del avhør. Broren til en av grenselosene innrømte at et ektepar hadde vært innom i tida det var snakk om, men hevda at dette var bekjente av paret Feldmann. Saken ble lagt bort igjen sommeren 1946.

I januar 1947 begynte avisene å skrive om saken, og politiet måtte ta opp tråden igjen. Nå fikk de vite at en bekjent av ekteparet hadde sett at en av grenselosene hadde et gullur, som han mente var Jacob Feldmanns. Under et nytt avhør innrømte han at det var Feldmanns som hadde vært der i oktober 1942. Det ble nye avhør av de to losene, og i januar 1947 erkjente de å ha drept paret og tatt eiendelene deres. Begge ble satt i varetekt. Saken kom opp for Eidsivating lagmannsrett i august 1947.

Til sitt forsvar hevda losene at det hadde oppstått en situasjon der de måtte beskytte fluktruta. Dette er ikke en utenkelig situasjon. Flere likvideringer under krigen skjedde for å sikre operasjoner. Det vanskelig var at det ikke hadde vært vitner til hendelsen, og at grenselosene i stedet for å rapportere dette til for eksempel Milorg løy da politiet tok kontakt etter krigen. I deres forklaringer trakk de blant annet fram at Feldmann var et belasta navn på grunn av at sønnen var arrestert (se under), og at det foregikk massearrestasjoner av mannlige jøder i de dagene. Under rettssaken vitna flere personer fra Milorg til fordel for grenselosene. De var redd for at økt tysk aktivitet kunne føre til razziaer, og at eksportorganisasjonen kunne bli rulla opp.

Retten kom dermed til at det ikke var høy nok grad av sikkerhet for at det var et rovmord, og fant å måtte frifinne losene. Denne kjennelsen var svært kontroversiell, og har vært mye omdiskutert. Men det at de hadde tatt eiendeler og penger, uten å forsøke å levere disse videre til rette eier, men i stedet brukte dem selv, måtte de dømmes for.

Den andre Feldmann-saken

Får dager før drapene, den 22. oktober 1942, ble deres adoptivsønn Hermann Feldmann (1918–1943) involvert i en skyteepisode på toget til Halden. Grenselosen Karsten Løvestad (1916–1943) skjøt og drept politimannen Arne Hvam (1911–1942) da han skulle gjennomføre en kontroll på toget. En av de jødiske flyktningene som var med i gruppa var Hermann Feldmann. Han hoppa av toget i fart, brakk armen og var på rømmen en tid. Han ble senere sendt til Grini, så videre til Auschwitz og henretta i underleiren Monowitz 20. august 1943. Karsten Løvestad ble henretta på Trandumskogen den 3. september 1943.

Drapet på Hvam ble en faktor i igangsettelsen av deportasjonen av jødene i november 1942.

Senere forståelse av saken

Det har lenge vært uenighet om hvordan man skal forstå Feldmann-saken. Arnfinn Moland tok dem i sin bok Over grensen, som omhandler likvideringer under krigen, ikke med.[1] Han mente, i likhet med generaladvokat Arne Willy Dahl, at det ikke var en planlagt likvidering, men en nødrettssituasjon som ble behandla som en drapssak.[2] Men Eirik Veum valgte å ta dem med i De kalte dem rottejegere.[3] Mats Tangenstuen falt ned på samme konklusjon som Veum. Et argument for den forståelsen er at sentrale personer i Milorg i praksis godkjente drapene i retten i 1947.[4]

Mens både Moland og Veum omtaler drapene på en måte som plasserer dem som enten en nødrettssituasjon eller en likvidering, omtalte Marte Michelet dem i Hva visste hjemmefronten? som et rovmord og ran.[5]

Eivind Sæther nevner paret kun i en fotnote i sin bok De likviderte. Der forklares det at han la til grunn Veums liste fra De kalte dem rottejegere, med unntak av paret Feldmann som han mente falt utafor definisjonen av en likvidering.[6]

Hege Kofstad nevner saken i Grenselosene, og skriver at paret ble «drept og ranet av grenselosene sine da de oppdaget at flyktningene hadde en stor sum penger med seg».[7] Det er rimelig å tolke dette dithen at Koftad definerte det som et rent rovmord.

I litteratur og film

I 1980-åra ga Sigurd Senje ut romanen Ekko fra Skriktjenn, som handler om drapene. Den ble filmatisert av Bente Erichsen under tittelen Over grensen i 1987.

Espen Holm brukte saken som inspirasjon for romanen Tilfellet Blumenfeld fra 2015.

Referanser

  1. Moland 2011: 25.
  2. Veum 2022: 133.
  3. Veum 2022: 17.
  4. Veum 2022: 135.
  5. Michelet 2020: 199.
  6. Sæther 2024: 345, note 90.
  7. Kofstad 2020: 162.

Kilder og litteratur