Gjermund Pedersen Grindflek (1852–1925)
Gjermund Pedersen Grindflek (født 23. januar 1852, død 25. januar 1925) var bonde og poståpner fra Unset i Rendalen.
Bakgrunn og familie
Gjermund Grindflek (navnet også skrevet Grindflæk) ble født på slektsgården Grindflekken og var sønn av Peder Gjermundssøn Grindflek (1822–1887) og Ingeborg Pedersdatter Grindflek f. Dalen-Finstad (1822–1887). Han var eldstemann og hadde 4 søsken: Per Perssøn Nordgård som ble herredskasserer i Vang, Johan Perssøn Nordgård som emigrerte til Granite Falls, Minnesota, USA for å jobbe som landmåler, samt Karenus og Kari som begge døde i ung alder.
Han overtok farsgården Grindflekken og giftet seg med Ingeborg Olsdatter Petterrud fra Vardal. De fikk fem barn sammen. Kari Grindflek (som døde tidlig), Petter Karl Grindflek, Anna Grindflek som ble gift Bergaust, Olav Wessel Grindflek og Johan Grindflek.[1]
Virke
Som ung gikk Grindflek på Jønsberg landbruksskole og tok senere over driften av slektsgården Grindflekken.[2] Ved siden av å drifte gården, hadde han stilling som poståpner på Unset.[3] Han hadde også en rekke tillitsverv i kommunen, blant dem forlikskommissær, overformynder og ordfører i Øvre-Rendalens sparebank representantskap. Han var også sogneprestens medhjelper i Øvre-Rendalen kirke i over 30 år.
Han gjennomførte omfattende utbedringer på gården og oppførte i 1903 et nytt våningshus i sveitserstil, samt nytt fjøs og uthus i samme periode.[4] Gården ble i hans minneord i Nationen beskrevet som «hans kongerike».[5]
Grindflek var sterkt engasjert i samfunnet for øvrig og i forvaltning av lokalhistorie. I 1917 donerte han en historisk fiskebu fra Buvika ved Femund til Glomdalsmuseet. På døren til fiskebua er årstallet 1666 og et bumerke hogget inn.[6] [7]
Ettermæle
Gjermund Grindflek døde den 25. januar 1925. Han nøt stor respekt i lokalmiljøet, noe som kom tydelig frem i hans begravelse i februar 1925. Begravelsen ble beskrevet som en sjelden begivenhet, der store deler av bygda deltok. Spesielt bemerket ble det at barna ved Unset skole marsjerte under fane til hans hjem for å ære ham. Elevene hadde forfattet et eget dikt til Grindflek, hvor han ble takket for sitt gode vesen og sin omsorg for de yngste i bygda:[8]
Nå du søv og ligg på bår
goe, snille Grindflæk vår.
Du kaldte oss gudsenglene dine,
da vi flaug og posten hente
all skolungen, ryss og jente.
Du prate med oss og ga oss øre
og sommetider fikk vi kjøre.
Ja, du var snil mot alle små,
nu er det slutt og vi må synes
det er håpløst du er borte.
Men vi vet, du har det godt,
at et rum du nu har fått
hos den store barnevenn
blandt små gudsengler i himmelen.
En krans til båren din vi sender,den er jo fra dine minste venner
bundet av små barnehender.
Farvel da Grindflæk og takk for alt,
fred med minnet ditt, det lever i
hjertet vårt!
I kirken deltok blant annet Øvre Rendal mannskor under ledelse av K. Ellevold. Det ble lagt ned kranser fra en rekke hold, inkludert menigheten og kolleger i poståpneriet i Øvre Rendal. Etter jordfestelsen ble det avholdt gravøl etter gammel skikk i to dager med rundt 150 gjester.[8]
Minneord fra Nationen 5. februar 1925[5]:
Gjermund Pedersen Grindflækk
Denne mand har fortjent et mindeord, før han sænkes i graven.
Han var kanske ikke stort kjendt utenfor sin hjembygd – Undset, som ligger en mils vei nordover fra Øvre Rendalen; men desto bedre var hans staute skikkelse kjendt deroppe. Kjendt og agtet av alle. Som der ligger noget traust i selve navnet, saa var han selv staut, hæderlig, samvittighetsfuld og paapasselig i al sin færd. Hans evner og kundskaper laa langt utover det almindelige, han læste og fulgte med i alt som foregik. Det som særpræget ham var trofasthet og humor. Han eiet i høi grad det muntre nationale lynne som Jacob Bull faar saa ypperlig frem i sine folkelivsskildringer fra Rendalen.
Det var en fornøielse aa snakke med Gjermund Grindflækk, de skjelmske i øinene svarte akkurat til hans kvikke ord. Hans humoristiske sans livet op i laget. Men hans harme over drik, slurv og raaskap fik ogsaa skarpe uttalelser, paa slikt var han aldrig med. Derfor var han en virkelig medhjælper for Rendalspresten, i Grindflækk hadde presten en sikker og paalidelig støtte.
Han var postfører i mange, mange aar, men utenfor disse reiser og reisen til kirken holdt han sig mest hjemme. Gaarden var hans kongerike, den blev velstelt til det yderste, og vel stelte han med sine egne, med sine tjenere og med sine venner. Hans dygtighet som gaardbruker og opdrætter er vel kjendt i hans bygd. Og hans prægtige sætrer er kjendt av mange.
Men nu er gubben paa Grindflækk død, og kirkeklokkene ringer for ham for sidste gang. Den sterke mand maatte bukke under. For et par aar siden oplevet han den store sorg at en av hans sønner, en meget lovende ung mand, døde av den spanske syke samtidig med deres gamle trofaste hushjælp. Siden orket han ikke aa reise sig, det stjal hans livskraft. Med ydre ro bar han nok sorgen, men den gnaget paa hans livsrot.
Referanser
- ↑ Finstad, Oliver Myre. Gammelt skyldfolk i Østerdalene. Kristiania. 1914. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Aftenposten: Ukens nytt 1922.01.26. 19220126. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ 'Østerdalens Avis (Elverum: 1911-1929) 1922.01.23. 19220123. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Årbok for Nord-Østerdalen. Tynset. 1989. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ 5,0 5,1 Nationen 1925.02.05. 19250205. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Dagbladet (Oslo: 1869-) 1917.09.16. 19170916. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Glomdalsmuseet. Elverum. 1936. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ 8,0 8,1 Østlendingen 1925.02.11. 19250211. Digital versjon på Nettbiblioteket.