Henrik Shipstead (1881–1960)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Henrik Shipstead
Foto: Ukjent (senest 1926).

Henrik Shipstead (født 8. januar 1881, død 26. juni 1960) var senator for Minnesota fra 1923 til 1947. Han representerte Minnesota Farmer-Labor Party, som hadde mye støtte fra skandinaviske innvandrere, fra til 1941. Da gikk han over til Republikanerne. Hans politiske karriere endte da han etter andre verdenskrig la seg på en strengt isolasjonistisk linje, og gikk mot amerikansk medlemskap i FN.

Slekt og familie

Begge hans foreldre var norske innvandrere. Faren Saave Shipstead - opprinnelig Såve Torjusson Skipsted - var fra Kviteseid, mens mora Christine Ellefsen - opprinnelig Kristine Ellefsdatter - var fra Risør. Paret hadde tolv barn. Etternavnet kom fra bruket Skipsted (gnr. 42/4) i Kviteseid.

I 1906 ble han gift med norsk-amerikanske Lula Anderson (1885–1971). De fikk en sønn, Weston.

Unge år

Henrik Shipstead ble født i Burbank i Kandiyohi county i Minnesota, der foreldrene hadde bygd opp en farm. De hadde ikke strøm eller traktor, og det var omkring ti mil til nærmeste jernbanestasjon. De tok var på sitt norske opphav, så han snakka både engelsk og telemarksdialekt, og han beherska riksmål.

Som fjortenåring dro han ut for å få seg en utdanning, som han selv måtte betale for. Han ble ferdig med tannlegestudiet ved Northwestern University i Evanston i 1903. Året etter åpna han praksis i Glenwood i Pope county, Minnesota. Der ble han til 1920, da han dro til storbyen Minneapolis og åpna praksis der.

Politikk

Faren var pietist, og skeptisk til storkapital og den moderne verden. Dette førte til at Shipstead som ung ble påvirka av de populistiske bondebevegelsene i Midtvesten. På grunn av den omfattende innvandringa fra Norge og Sverige til Minnesota, lå skandinaver godt an til å komme seg oppover i politikken. Shipsteads karriere starta som borgermester i Glenwood i 1911 og 1912. Dette tok for mye tid fra tannlegepraksisen, så han takka nei til gjenvalg. Men i 1916 ble han valgt inn i Minnesotas lovgivende forsamling. I 1918 valgte han å utfordre kongressmedlem Andrew Volstead i det republikanske primærvalget, men tapte. Han hadde støtte fra Nonpartisan League, som også valgte å støtte ham som uavhengig kandidat i guvernørvalget i 1920. Igjen tapte han mot den republikanske kandidaten, men han fikk flere stemmer enn den demokratiske kandidaten.

Under landbrukskrisa som oppsto tidlig i 1920-åra i Minnesota brøt mange ut av det republikanske partiet og stifta Minnesota Farmer-Labor Party. Shipstead ble med i partiet, og i 1922 ble han valgt til senator. En viktig grunn til seieren var at den republikanske kandidaten, Frank B. Kellogg, støtta ratifisering av Versailletraktaten. Mange av skandinavene i Minnesota støtta en mer isolasjonistisk politikk, og det var også mange tyskere der som var mot traktaten. En annen faktor var valgkamplederen Karin Andersen, senere Berg, som gjorde en utmerket jobb. For øvrig var den andre senatoren for Minnesota, som ikke var på gjenvalg dette året, norskfødte Knute Nelson.

I 1924 ble Det progressive parti stifta, med Robert M. La Follette sr. som presidentkandidat. La Follette hadde støtta Shipsteads valgkamp. Selv om Shipstead fortsatte å representere Minnesota Farmer-Labor Party, samarbeida han tett med La Follette og hans parti. Mange oppfatta Shipstead som radikal, men da han kom til Washington, D.C. viste han seg å være langt rundere i kantene enn mange hadde trodd. Han fjerna seg fra de mest radikale i partiet, men klarte å bli nominert flere ganger. I 1934 ble han gjenvalgt med støtte fra Franklin D. Roosevelt, og Shipsted gjengjeldte dette ved å oppfordre sine velgere til å stemme på Roosevelt i presidentvalget i 1936.

Shipstead var, i likhet med mange progressive republikanere, negativ til Herbert Hoovers krisepolitikk. De valgte derfor å støtte det meste av Roosevelts New Deal. Han ble også involvert i å endre forholdene i arbeidskonflikter. Mange arbeidsgivere hadde klausuler som forbød ansatte å organisere seg, og domstolene ble brukt til å håndheve dette. Sammen med flere andre, blant annet norsk-amerikaneren Andrew Furuseth, fikk han utarbeida et lovforslag som forbød de nevnte klausulene, som som beskytta arbeiderne i ikke-voldelige arbeidskonflikter. Det ble også lovlig å oppfordre til streik eller blokade. Dette gikk gjennom i 1932.

Isolasjonisme forble viktig for Shipstead. Han var negativ til Versaillestraktaten, og spesielt de enorme krigsskadeerstatningene som Tyskland måtte betale. I ettertid var han blant de som tidlig nevnte erstatningene som en årsak til nazismens framvekst. Han gikk mot amerikansk medlemskap i Folkeforbundet og andre internasjonale organer. Han var også motstander av amerikanske intervensjoner, som okkupasjonene av Haiti, Den dominikanske republikk og Nicaragua.

I 1931 var han på en lengre reise i Europa, og kom også innom Norge. Han hadde blant annet audiens hos Haakon VII, og han besøkte Karoline Bjørnson på Aulestad. Og han besøkte farens fødested, Skipsted i Kviteseid.

I 1940 gikk han over til Republikanerne, og fra 1941 representerte han dem i senatet. Han begrunna dette blant annet med at bonde- og arbeiderpartiet hadde fjerna seg fra hans linje. Minnesota Farmer-Labor Party ble for øvrig i 1944 slått sammen med Demokratene i delstaten til Minnesota Democratic-Farmer-Labor Party. Forholdet til Roosevelt ble også dårligere. En viktig grunn til dette var at Roosevelt mente USA burde bli med i krigen. Shipstead stemte for å opprettholde våpenembargo overfor alle stridende parter og å innføre verneplikt i USA, primært for å verne nøytraliteten.

Da Norge ble invadert av Tyskland i 1940 ble Shipstead dypt skuffa, men han fortsatte å støtte amerikansk nøytralitet. I 1945 begrunna han dette med at Norge ville ha blitt trukket inn i krigen uansett, og at han frykta sovjetkommunismen mer enn Tyskland. Han beskrev også okkupasjonen som Guds straffedom over det norske folk. Shipstead var også nært knytta til Charles Lindberghs Amerika først-bevegelse. Men etter angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 måtte han gi etter og støtte den amerikanske krigserklæringa mot Japan. Overraskelsesangrepet mot marinebasen på Hawaii satte egentlig siste spiker i kista for isolasjonisme i Minnesota og flere andre delstater. Flere isolasjonistiske kandidater tapte i de neste valgene.

Etter at krigen var valgte Shipstead å ikke bry seg å hvilken vei vinden blåste. Han ble motstander av medlemskap i FN. Han var en av bare to senatorer som stemte mot ratifisering av FN-pakten. På det tidspunktene hadde internasjonalistene tatt fullstendig kontroll over det republikanske partiet i Minnesota. Under nominasjonsprosessen i 1946 hadde han ikke en sjanse til å nå opp, og året etter måtte han dermed gå av som senator. Han trakk seg etter dette fra politikken.

Senere år

Etter avgangen fra Senatet trakk han seg tilbake til gården sin i Minnesota. Han ble ikke noen «grand old man» – de fleste var helt uinteressert i hans syn på politiske saker. Etter å ha fått Parkinsons sykdom ble han boende på et pleiehjem i Alexandria, der han døde 79 år gammel.

Korrespondanse

I samlinga etter Carl G.O. Hansen hos Norwegian American Historical Association er det bevart flere brev fra Shipstead som er gjort tilgjengelige på Lokalhistoriewiki:

Det er også bevart et brev til Shipstead:

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Henrik_Shipstead_(1881–1960)&oldid=2630064»