Herman Scheel (1859–1956)
Herman Carsten Johannes Scheel (født 19. januar 1859 på Hamar, død 29. september 1956) var jurist, professor ved universitetet i Kristiania 1893–1898, dommer i Høyesterett 1898–1920 og høyesterettsjustitiarius 1920–1929. Han var også justisminister (H) 1910– 1912.
Familie
Herman Carsten Johannes Scheel var sønn av sorenskriver Johan Christian Ræder Scheel (1823–1898) og Christiane Marie Mathilde Bay (1831–1913), og var gift med Sara Leonore Sandberg (1870–1958). Blant barna var Elisabeth «Lili» Scheel (1898–1990), som var keramiker. Han var søster av blant andre kunstmaler Signe Scheel (1860–1942).
Liv og virke
Herman Scheel tok examen artium i 1876 fra Aars og Voss' skole i Kristiania, hvor han hadde vært elev siden 1867, etter først å ha gått på skole på Hamar. Han tok anneneksamen i 1877 og studerte deretter jus. Han var aktiv i studentersamfunnet og i juridisk forening, hvor han en periode også var formann.
Scheel ble cand. jur. våren 1881. Fra høsten 1881 til høsten 1882 var han edsvoren fullmektig hos sin far, deretter var han ansatt i Justisdepartementet. Der var han først en periode ved 2. sivilkontor, så ved lovkontoret, som nylig hadde blitt opprettet. Han var i Justisdepartementet fram til 1887, men hadde permisjon 1883–1885 for å studere videre med stipend, i Berlin, London og Paris. Han fordypet seg da i rettsfilosofi og statsøkonomi.
I 1887 ble Scheel dosent ved universitetet i Kristiania, samtidig som han arbeidet videre med sin doktoravhandling, Om ægtefællers formuesforhold, som han forsvarte i 1892 og ble dr. juris. I 1893 ble han konstituert som professor fordi Francis Hagerup, som innehadde professoratet, ble justisminister. Hagerup ble også senere statsminister, men gikk tilbake til sin professor-stilling i 1898. Scheel gikk da over til Høyesterett, der han ble konstituert som fast ekstraordinær assessor (dommer) i 1898. Han ble beskikket som ekstraordinær assessor i 1899 og ble utnevnt som fast assessor i 1909.
Fra februar 1910 til februar 1912 var Scheel, som var medlem av Høyre, i to år statsråd i Wollert Konows regjering som sjef for Justisdepartementet. Mens han var justisminister hadde han permisjon fra embetet som høyesterettsdommer. Etter statsrådstiden involverte han seg ikke mer i politikken.
Scheel ble i 1920 utnevnt til høyesterettsjustitiarius etter Karenus Kristofer Thinn, et embete han hadde fram til 1929, da han falt for aldersgrensen og ble etterfulgt av Paal Berg.
Scheel var medlem av en rekke komiteer og kommisjoner, blant annet vassdragslovkommisjonen 1909–1918 og valgordningskommisjonen 1917-1924. Han var også i en årrekke sensor og eksaminator ved juridisk embetseksamen. Fra 1906 var han dessuten redaktør for Tidsskrift for Retsvidenskab. Han skrev også en rekke jusfaglige artikler og bøker.
Scheel ble i 1910 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
Ettermæle
I en minneord over Herman Scheel i Aftenposten 29. september 1956 (usignert) ble han beskrevet slik (utdrag):
| Den vesentligste del av Herman Scheels virksomhet falt i Høyesterett, bortsatt fra årene 1910 til 1912, da han var justisminister i Wollert Konows regjering. Som dommer og leder av vår høyeste domstol hadde han usedvanlig gode kvalifikasjoner. Objektivitet, ro, imponerende juridisk viden og innsikt som var ervervet gjennom et langt livs arbeide og studier, gjorde at han fylte sin stilling på en fremragende måte. | ||
Herman Scheel er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Kilder
- Gisle, Jon: «Herman Carsten Johannes Scheel» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. februar 2026 fra https://snl.no/Herman_Carsten_Johannes_Scheel
- Studentene fra 1876. Oslo. 1926. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Studenterne fra 1876. Kristiania. 1901. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- «Høyesterettsjustitiarius Herman Scheel er død». Aftenposten 1956.09.29. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Aker adressebok. Oslo. 1934. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Herman Carsten Johannes Scheel i Historisk befolkningsregister