Jan Erik Fosshaug

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Jan Erik Fosshaug (født 22. august 1946 i Oslo, død 5. oktober 2009 samme sted) levde et anonymt og ensomt liv i hovedstaden inntil han i oktober 2009 brått døde under en sykkeltur. Mysteriet omkring hvem han var fikk journalist Bernt Jakob Oksnes i Dagbladet til å grave i saken, og i januar 2010 publiserte avisas ukebilag Magasinet reportasjonen «Den usynlige». Dette ble en av avisas mest leste artikler, og sikra Oksnes Den store journalistprisen. Artikkelen ble også satt på trykk i selve Dagbladet i oktober 2010.

Dette er en biografi som ikke kan starte på annet sted enn slutten, og så jobbe seg bakover i et liv. Det er også vel så mye en artikkel om hvordan en journalist fant ut av ting.

Dødsfallet

Den 5. oktober 2009, litt over klokka 14.00, sykla en mann nedover Bentsebrugata i Oslo. Han gikk av sykkelen, og falt brått om. En forbipasserende mann ringte nødtelefonen 112, og en lege som tilfeldigvis kom forbi starta opp hjerte- og lungeredning. Flere andre kom også til for å hjelpe. Klokka 14.13 var ambulansen framme, og måtte konstatere at mannen var død. Han ble frakta til Ullevål sykehus.

Dødsfall meldes til politiet, som kom til sykehuset. De fant ikke noe identifikasjon på mannen. Han hadde noen kontanter og et nøkkelknippe, men ikke bankkort, førerkort eller annet med navn. I dagene som fulgte, venta de på at han skulle bli meldt savna, men ingenting skjedde.

Etterforskning

Politiet hadde ett spor, nemilg en Trioving-nøkkel med et nummer. Låsprodusenten hadde noe i sine arkiver. En polititjenestemann, Andreas Opstad, ble sendt ut med nøkkelen og flere mulige adresser. I første etasje i Nordkappgata 30 fant han rett dør. Leiligheten var kaotisk, og han måtte lete lenge etter noe med et navn. Til slutt fant han et brev til Jan Erik Fosshaug.

Gjennom offentlige registre kunne politiet konstatere at foreldrene var døde, og at han var enebarn. De fant ingen levende slektninger noe sted.

Når et menneske dør uten noen pårørende er det et kommunalt ansvar å sørge for begravelse. Gravferdsetaten i Oslo opplever dette omkring 70 ganger i året. Det ble rykka inn dødsannonse i Aftenposten den 15. oktober.[1] Bisettelsen skulle finne sted 22. okotber i lille kapell på Østre krematorium. Annonsen var signert med «På vegne av venner», en standardformulering når noen dør uten pårørende. Margareth Eckbo i gravferdsetaten kunne forklare at de skriver dette fordi «Alle har en venn. Ingen er mutters alene».[2]

Begravelsen

Oksnes møtte opp i begravelsen. De som var der fra begravelsesbyrået fortalte at de pleide å komme noen blomster, men ikke denne dagen. Presten Dag Iversen forretta i begravelsen. Kommunen betaler også for organist og sangere, og det var trykt opp 25 programmer i tilfelle det kom noen. Da klokkene begynte å ringe hadde det ikke kommet noen. Oksnes var der, men i artikkelen er det som om han ikke var det; han er en usynlig tilhører som dokumenterer. Men han sang med på «O bli hos meg».

Presten fortalte det lille han visste om Fosshaug, og måtte konkludere med at «Vi er samlet i stillhet».[3] Han fant allikevel noe å si, noen ord om de anonyme som også har «en plass i livets bok».[4]

Etter jordpåkastelsen ble kista kjørt til Alfaset krematorium. Tre dager senere ble Fosshaug kremert. Hans levninger ble plassert i en enkel urne, som blir satt sammen med andre som ikke har blitt henta.

De første undersøkelsene

Oksnes begynte med Folkeregisteret. Ingen ektefelle, ingen barn, ingen kjernefamilie. Politiet hadde heller ikke funnet mer, verken i sine registre eller med et utvida søk hos Folkeregisteret.

Neste skritt var å kontakte naboer. Den første ante ikke hvem Fosshaug var, men etter å ha fått en beskrivelse skjønte han at det var mannen i første etasje. Det eneste han visste var at mannen aldri snakka med noen, og at han stadig var ute og sykla. Han tok alltid sykkelen med seg inn i leiligheten. På en Joker-butikk noen meter fra hjemmet hans visste de heller ikke hvem han var.

Oslo kommune har mange etater og enheter som kunne være involvert. I Nordkappgata 30 var det flere kommunale boliger, og ellers rundt i byen var det omkring 2000 av dem. Etter mange telefoner nådde Oksnes fram til Ide Hultkvist i bomiljøtjenesten på Sagene; hun hadde arbeida i Nordkappgata. Selv hun visste ikke hvem Fosshaug var. Eieren av huset han bodde i var Boligbygg Oslo, det kommunale foretaket som eier kommunale boliger. Heller ikke de hadde oversikt over hvem som bodde hvor.

Når verken sosiale etater eller boligetaten kunne bidra med noe, var neste skritt Oslo byarkiv. I og med at det fantes en fødselsdato og Fosshaug skulle være født i Oslo var det grunn til å tro at de kunne finne ut noe.

En fødselsmelding

I fødselsmeldingene for august 1946 fant byarkivets medarbeidere en melding fra 22. august, da et guttebarn ble født kl 10.40 på Oslo kommunale fødehjem, avd. Krohgstøtten. Guten var født innafor ekteskap, og foreldrene var bygningsarbeider Bellander Foshaug (f. 1899) og Ragnhild Fosshaug (f. 1907). De bodde i Feddersens gate 5 på Sagene.

Med denne adressa og foreldrenes navn var det mulig å slå opp i ei kommunale folketelling. Den 3. november 1947 ble det gjennomført en slik. I første etasje i Feddersens gate 5 bodde en familie på fem. I tillegg til Bellander og Ragnhild Foshaug, og vesle Jan Erik, var det to eldre barn. Astrid og Synnøve sto oppført med fødselsdato og hvilken skole de gikk på. De bodde på 26 kvadratmeter, uten varmtvannsbeholder, kjøleskap eller bad. Litt videre granskning avslørte at de to jentene var Jan Erik Fosshaugs halvsøstre, Bellander Foshaugs døtre fra et tidligere ekteskap.

I adresselister fra 1954 står familien i Fjellgata. Da var det bare foreldrene og Jan Erik som bodde der; søstrene som da var 20 og 14 hadde flytta ut. Det var også mulig å spore dem, en jobb som ble litt vanskeligere fordi de hadde gifta seg og fått nye etternavn. Den ene av dem døde i mai 2009, altså rundt fem måneder før Jan Erik Fosshaug. Den andre var i live og bodde på Bøler.

Oksnes informerte politiet ved Knut Skjelvan om at ei halvsøster var i live, og ba om at hun ble orientert.

Skolegang

Ifølge den kommunale folketellinga for 1954 begynte Jan Erik Fosshaug på skolen ett år for sent, tre dager før sin åtteårsdag. Det var vanskelig å finne ut hvor han gikk, men det viste seg at han begynte på Sofienberg skole i 1954. Oksnes spora opp en klassekamerat, som ikke husker ham. En til, som heller ikke husker. Fire klassekamerater blir spurt, men ingen visste hvem Jan Erik Fosshaug var. Så var det da også over 50 år siden de gikk på skole sammen. Det femte forsøket var til Svein Hauge som bodde i Fjellgata 53, mens Fosshaug bodde i nr. 37. De var altså ikke bare klassekamerater, men bodde også rett ved hverandre. Han sliter med å huske, og mener at Fosshaug kanskje ikke gikk der så lenge. Journalisten spurte om det kunne finnes et klassebilde. En time senere ringte Hauge tilbake, og mente han gjenkjente Jan Erik der. Men det viste seg at det var noen som mangla på bildet. Det var 25 barn der, men 28 på klasselista. Litt mer graving avslørte at det var en annen, og at Fosshaug nok ikke var med på bildet.

Så kommer en opplysning fra byarkivet om at Fosshaug var flytta til Sarsgaten skole. Dette var en spesialskole, og det fantes ikke arkiv etter den.

Familien

Jan Erik Fosshaugs foreldre ble skilt i 1967, og to år senere døde Bellander Foshaug. Mora ble senere gift på ny. Jan Erik Fosshaug bodde ho henne i Frederik Haslunds gate fram til 1991. De flytta så til Christian Michelsens gate. Der bodde hun til hun døde 26. april 1992. Jan Erik Fosshaug fortsatte å bo der til mai 1994, og da flytta han til Nordkappgata 29. I 2002 flytta han over gata til nr. 30.

Oksnes tok så kontakt med halvsøstera. Inger Synnøve Sunde kunne fortelle at hun ikke kjente Jan Erik Fosshaug, og trolig ikke hadde kjent ham igjen om hun hadde møtte ham på gata. Omkring 30 år tidligere hadde han vært på døra hos henne, men det ble «en del surr og rot».[5] Hun hadde små barn, og ble engstelig. Derfor avviste hun ham. Hun mente at han nok aldri hadde vært i arbeid, og at han knapt hadde hatt noen skolegang. Hun husker også at hun passet ham da hun var liten, for hun var tolv år da han ble født.

Halvsøstera ba om å få vite hvor han var begravd. Hun fikk vite at urna skulle settes ned på Østre gravlund den 23. november. Der var hun kjent; både faren og hennes sønn som døde ung ligger der. Hun vurderte om hun skulle komme på urnenedsettelsen.

En venn

Nok en nabo mente at det ikke hadde bodd noen Jan Erik Fosshaug i oppgangen. Men etter en beskrivelse skjønte også han hvem det dreide seg om. Og denne naboen visste at han var en del sammen med en Bernt som bodde rett over Joker-butikken. Der kunne de identifisere mannen som Bernt Hagen, en av stamkundene. Det ble gitt beskjed videre.

Noen dager senere ringer det fra butikken, og Bernt Hagen kunne bekrefte at han kjente Fosshaug. Han beskrev ham som «tilbakestående [...] over 60 år. Men 10 år i hodet».[6] Oksnes avtaler å treffe ham. De to hadde bodd i samme gård en tid. Noen andre venner var det ikke. Gutta i parken, som satt og drakk, pleide å bomme penger av ham samtidig som de rakka ned på ham. Fosshaug hadde begynt å drikke han også, for å passe inn, men det ble han dårlig av, så han slutta å drikke. Det hadde tatt lang tid før han begynte å snakke med Hagen. Men etter hvert fortalte han blant annet at faren falt ned ei trapp og skada hodet, og døde av det.

Hagen og Fosshaug kjørte mange turer sammen i Hagens Volvo. De reiste blant annet ned til Sverige for å se seg om. Fosshaug kunne bli mer livlig da, og ville stoppe ved spennende bygninger. En gang kjørte de til Solør, fordi Fosshaug mente at han hadde sine røtter der og ville finne familie. De kjørte rundt der i to-tre dager, men fant ikke noen. Fosshaug hadde også forklart at han aldri hadde vært i jobb, og at han gikk på spesialskole i noen år. Han hadde hatt kjæreste da han var 18–20 år gammel, og hadde et bilde av henne liggende. Han hadde en hobby, å bygge modellbiler.

Det kom også fram at Hagen hadde vært i kontakt med kommunen for å sørge for at Fosshaug fikk nødvendig hjelp, men at ingenting skjedde.

Hagen fikk ikke vite om dødsfallet før dagen etter begravelsen.

Urnenedsettelsen

På Østre gravlund møtte Oksnes halvsøstera Inger Synnøve Sunde. Hun hadde ikke sovet om natta, men klarte å stille opp. Hennes datter, Jan Erik Fosshaugs niese, var også med. Hun pekte ut grava til sin og Jan Eriks far for journalisten. Presten kom, og spurte om noen ville sette ned urna. Sunde nikka; jo, det ville hun. Hun ville si noe, men klarte det ikke. Presten dekka til urna, og Sunde satte ned ei plante hun hadde med.

Referanser

  1. Dødsannonse, Aftenposten 2010-10-15. Digital versjonNettbiblioteket
  2. Sitert i «De usynlige».
  3. Sitert i «De usynlige».
  4. Sitert i «De usynlige».
  5. Sitert i «De usynlige».
  6. Sitert i «De usynlige».

Litteratur og kilder