Jens Grønbech Wessel

Maleri av Jens Grønbech Wessel i Stiftelsen Domkirkeodden eie.

Jens Grønbech Wessel (født 20. august 1735 i Vestby, død 11. mai 1807 på Nederkvern i Furnes) var jurist, embetsmann og gardbruker. Foreldrene hans var Ole Wessel (1687-1748), sogneprest i Vestby, og Hedevig Magdalene Vagel (1701-1785). Peter Wessel Tordenskiold var hans onkel, og han var selv onkel til dikteren Johan Herman Wessel (1742-85). Wessel ble kanselliråd i 1761, var sorenskriver i Salten fra 1769, og var eier av Storhamar 1771-1791.

Familie

Wessels mor var datter av Jochum Mathiesen Vagel (ca. 1649-1721), som var «Comerceraad» og handelsmann i Fredrikshald, og Kirsten Christensdatter Heidmark (1661-1726), opprinnelig fra Oddevoll (Uddevalla). Søstera hennes var Christine Sophie Jochumsdatter Vagel (1687-1771), kjent som «gammelfrua» på Storhamar gard. Wessels far var den tolvte av Jan Wessels (1646-1716) og Maren Schøllers (1656-1742) 18 barn, og dermed eldre bror av Peter Wessel Tordenskiold (1690-1720). Wessel hadde to brødre som vokste opp, nemlig Johan Peter Wessel, som var student, senere sjømann i nederlandsk tjeneste, og Joachim Wessel (1739-1791), som var offiser. I tillegg er hans søster Maren Christine Wessel oppgitt som født 1728, men uten videre opplysninger

Wessel giftet seg første gang den 5. oktober 1769 med Susanna Kaasbøll Rosenvinge. Sammen fikk de sønnen Ole Wessel, som ble født 16. august 1770, og døde samme år. Etter at Susanna Rosenvinge døde, giftet Wessel seg med Christine Sophie Vagel (1750-1806), som var kusina hans, den 16. juli 1772. Sammen fikk de fem barn: Ole Waldemar Wessel, født 9. april 1775, død ca. 1820, gift 7. august 1802 med Marthe Sophie Stangebye; Susanne Rosenvinge Wessel, født 29. juni 1776, gift 1796 med Fredrik Nannestad, skilt 1810, ingen barn er nevnt; Elisabeth Magdalene Wessel, født 1. juli 1777, død 14. juli 1778; Joachim Wilhelm Wessel, født 21. mars 1779, døde på St. Domingo i 1797; Peter Tordenskiold Wessel, født 28. august 1780, død samme år, utvilsomt oppkalt etter den kjente sjøoffiseren. Bare tre av barna til Wessel vokste altså opp, og tilsynelatende var det bare Ole Waldemar Wessel som fikk noen etterslekt.

Virke

Jens Grønbech Wessel ble oppkalt etter onkelen Jens Hansen Grønbech (1666-1734), som hadde vært gift med Christine Vagel, og eide Storhamar fra 1716 til sin død. Oppkallingen tyder ifølge Ragnar Pedersen på at Wessel var ”utsett til å overta Storhamar” allerede ved dåpen. (Pedersen s. 66) I 1752 ble han innskrevet ved Universitetet i København, og etter å ha blitt «juridisk Candidat» der «overtog han Bestyrelsen af sin Tante Justitsraadinde Jentofts Forretninger» på Storhamar. Christine Vagel var blitt gift på nytt med justisråd Iver Jentoft, derav navnet.

Ifølge Pedersen var det viktig for Wessel å oppnå høy nok rang til at han kunne nyte de privilegiene som lå til Storhamar gard. Storhamar var nemlig adelig setegard, med privilegier som hals- og håndrett og skatte- og tiendefrihet. Wessel gjorde flere forsøk på å oppnå dette. Først søkte han i 1758 kongen om å få «Exseptanse», altså løfte om å få Hedemarken sorenskriveri etter Hans Henrik Schwabe, som var sorenskriver på dette tidspunktet. Da dette ikke lyktes, gikk han direkte til Schwabe og forhandlet med ham om at han skulle avstå embetet mot at Wessel betalte 1000 riksdaler til kongens kasse. Dette gikk ikke Schwabe med på.

I 1761 prøvde Wessel istedet å søke kongen om å få «Cancellieraads Charakter», og brukte i den forbindelse det at han var i slekt med Tordenskiold som argument. I søknaden het det at den «fornemste Intention med denne Charakter var, at finde Leilighed til bedre Routine i det Juridiske». Han tilbød å betale 300 riksdaler til statskassa, men ble ikke utnevnt til kanselliråd før han hadde fordoblet tilbudet. Wessel ble utnevnt til «virkelig Cancelliraad» den 12. juni 1761.

Den 20. januar 1769 fikk Wessel omsider et sorenskriverembete, men i Salten i Nordland, og i den forbindelse overtok han garden Bertnes («Bertnæs») utenfor Bodø. Der ble han fram til 1771, da han fikk tillatelse til å la svogeren Eiler Hagerup Rosenvinge bestyre sorenskriveriet, og reiste sørover. I Stamtavle over de ældre norske familier Wessel heter det at «Øconomiske Forhold gjorde hans Nærværelse sydpaa nødvendig, da Mosteren, Fru Jentoft, hvis Universalarving han var bleven, døde i 1771, og han fikk derfor Tilladelse til at lade Sorenskriveriet bestyre af sin Svoger Eiler Hagerup Rosenvinge.» Svogeren overtok både embetet og Bertnes i 1776 permanent. Wessel ble eier av Storhamar fra 1771, og siden han var utnevnt til kanselliråd, kunne han nyte godt av setegardsprivilegiene. Han hadde også «ved en enkelt Leilighed Constitution som Lagmand paa Oplandene.» Mora hadde også bodd på Storhamar siden hun ble enke i 1748, og bodde der like til hun døde i 1785.

Et gjennomgangstema ved Storhamar gards historie er at eierne har hatt økonomiske problemer, og dette kom også til å gjelde Wessel. Da han overtok etter tanta si i 1771 hadde garden ei gjeld på 16.000 riksdaler. Dette kan være bakgrunnen for at han, også i likhet med tidligere eiere, solgte unna en del gardsbruk som til da hadde ligget under Storhamar. I Furnes ble iallfall følgende garder solgt:

• Langtbort (gnr. 229) i 1772.
• Buttekvern (gnr. 200) i 1773.
• Bjørke (gnr. 274) i 1773.
• Hol (gnr. 308) (nå i Hamar) i 1775.
• Nederkvern (gnr. 195) i 1776.
• Mælumsætra (Mælumsæteren) (gnr. 224) i 1778.
• Ajer (nå i Hamar) i 1789.
• Stavsberg (nå delvis i Hamar) i 1791.
• Præsterud (Prestrud, nå i Hamar) i 1792.

Spesielt viktig er Nederkvern, som ble solgt til broren Joachim Wessel i 1776.

I 1777 var Wessel konstituert lagmann i Opplanda i en sak.

Trass i salget av underliggende gardsbruk ser det ikke ut til at økonomien ble noe lettere for Wessel, og i 1791 besluttet han å selge garden til krigskommissær og tidligere bokholder ved Nes jernverk Magnus Christian Hetting. Hetting kunne imidlertid ikke «opfylde sine Forpligtelser, og kun Pantheftelserne blev dækkende; Wessel selv erholdt intet.» Samme år døde også broren, og Wessel kjøpte istedet Nederkvern, som han fikk skjøte på den 18. april 1792, tinglyst 2. juli samme år, mot 5.190 riksdaler. Ifølge Toralv Bleken-Nilssen satte han «straks i gang med store forbedringer», og den 8. august det året fikk han også bevilling til å sette opp et nytt sagbruk på garden.

I 1798 overlot Wessel garden til sønnen sin, denne fikk skjøte 19. mai 1798 (tinglyst 1. august samme år), mot å betale 4.990 riksdaler til foreldrene og gi dem føderåd. Dette bekreftes av Folketellinga 1801, der Ole Waldemar Wessel, 26 år gammel og ugift, er oppført som «Huusbonde» på garden «Nedreqvern», og foreldrene Jens Grønbek Wessel og Christine Sophie Wessel, henholdsvis 66 og 50 år gamle, er oppført som boende hos ham. På samme tid kjøpte han også alt løsøret etter faren sin for 1.990 riksdaler. Fru Wessel døde i 1806, og Wessel sjøl døde året etterpå. Ole Waldemar Wessel hadde giftet seg i 1802, som nevnt ovenfor, og fikk sju barn. Han døde som eier av «Nedrekværn» i 1820, og enka hans beholdt garden i en del år, men ingen av barna deres overtok garden.

Litteratur og kilder

• Toralv Bleken-Nilssen. Furnes Bygdebok I. Furnes historielag, 1941.
• Geir Helgen. «Magnus Christian Hetting» i Norsk Biografisk Leksikon.
• Ragnar Pedersen. «Den frie adelige sedegård Storhamar» i Fra kaupang og bygd 1990.
• G. Wessel. Stamtavle over de ældre norske familier Wessel. Christiania, 1898.
• Jens Grønbek Wessel i folketelling 1801 for Vang prestegjeld fra Digitalarkivet
• Ministerialbok for Vang 1734-1809.

Eksterne lenker

• Jens Grønbech Wessel i Historisk befolkningsregister.