Kabelskipet Landego
Kabelskipet Landego gikk på ei mine i Kasfjorden lørdag 11. juli 1942. Ni mann gikk ned med henne. D/S «Landego» som hadde hjemmehavn i Bodø var rekvirert av Wehrmacht for å legge telekabel fra Grøtavær fort på Grytøya over Toppsundet til Elgsnes og Bremnes på Hinnøya i Troms.
Televerkets sjøkabeltilsyn ble opprettet i 1865. Som navnet indikerer var dette et organ under Televerket med oppdrag å legge ut og ha tilsyn med sjøkabler. De første «kabelskipene» man hører om var relativt små seilførende skip som var bemannet med godt kvalifiserte sjøfolk.
DS «Telegraf»
Tilsynets første spesialbygde sjøkabelskip: Kabelskipet D/S «Telegraf» ble bygd ved Kristiansand Mek. Verksted og overlevert rederen, Den norske Statstelegraf, Kristiania i september 1895 som byggenummer 70. Hun var utstyrt med en 3 sylindret dampmaskin som også var bygd ved Kristiansand mek. I 1909 ble hun forlenget med 38,7 fot slik at tonnasjen økte med 25 tonn til 200 tonn. I 1958 ble hun solgt til O. Myklebust i Bergen og ombygd til lasteskip som da fikk nytt navn: «Tryggheim», samtidig fikk hun innmontert en Skandia-motor. I 1967 grunnstøtte hun og ble kondemnert, men Kåre Tornes i Molde så muligheter og overtok skipet i 1968. Det ble satt inn en Normo diesel i 1970, og skuta fikk igjen gamlenavnet «Telegraf», selv om tida som kabellegger var over. I 1971 ble hun overtatt av partsrederiet Jan Hagerup i Molde. 16. november 1983 ble hun senket i Moldefjorden.
Nytt skip
I november 1927 overleverte Moss verft DS «Landego», som var verftets byggenr. 44 til Den norske Rikstelegraf, Bodø. Før «Landego» hadde Nord-Norge blitt betjent av «Telegraf» på de større kabeloppdrag. Det normale var ellers at Den norske Rikstelegrafs Nord-Norge-avdelingen i Bodø leide inn små og middelsstore fartøy for de mindre oppdragene. «Landego», som var 137,5 fot lang og stakk 12,3 fot dypt hadde en triple-motor med en ytelse på 75 hk. og var spesialkonstruert for de oppgaver hun skulle utføre. Det ble da også en helt ny hverdag både for mannskapet og organisasjonen som langt seinere ble til Telenor. Det har ikke lyktes å finne opptegnelser fra D/S «Landego» og dens oppgaver – ut over den vi har funnet i sjøforklaringen som gikk for seg i Harstad sommeren 1942.
Krigs-oppdrag
De tyske besettelsesstyrker (Wehrmacht) hadde rekvirerte DS «Landego» for at organisasjonen Außenstelle Tromsø T. B. V. skulle få lagt ut sjøkabler i Sør-Troms. Skipet lå da i beredskap ved sin hovedstasjon i Bodø, der både skipper og styrmann var gått på ferie. En del nye mannskaper måtte da forhyres for dette spesielle oppdraget. Disse kom ombord i begynnelsen av juli -42, men om det gjaldt flere enn skipets fører og styrmann har ikke lyktes å finne ut av.
D/S «Landego» hadde en besetning på 14 mann: Kaptein Sverdrup Bernhard Johannessen, Bodø. Styrmann Johannes Andreas Andreassen, Bodø Kabelmester Lars Marius Ottestad, Sandnessjøen. Matros Kåre Nilsen, Grøtøy. Maskinist Arnold Hansen, Tromsø. Maskinist Thorleif Johannesen, Tromsø Fyrbøter Walter Handeland, Sandnesjøen. Matros Iver Nikolai Bernhard Iversen, Harstad. Matros Angel Pettersen, Bogøy. Matros Andreas Lind Karlsen, Kjeldebotn. Fyrbøter Bernhard Leonhard Andreas Benjaminsen, Bogøy. Stuert Lars Edvard Wiik, Vestnes. Kokk Ottar Hjelm, Bodø. Matros Eilif Karl Oskar Åvidsland, Kjeldebotn.
Harstad
Fredag 10. juli anløp D/S «Landego» Harstad, her skulle de blant annet proviantere for den tiden oppdragene ville vare. Sammen med mannskapene var også fire tyske marinesoldater som skulle ha overoppsyn og se til at ordre «KKA 483» ble fulgt, der første del besto i å gå til Grøtavær lørdag 11. juli kl. 1100. Denne opplysningen ble overlevert Harstads tyske havnemyndigheter av førstestyrmann Andreassen og den tyske over-båtsmann Albert Kowalewsky fredag ettermiddag. På spørsmål om alt var i orden bekreftet den tyske havnebetjenten at så var tilfelle i det han samtidig loggførte informasjonen i «meldingsboken» som han også stemplet.
Grøtavær
Det tok litt lengre tid enn antatt å få ombord provianten og nødvendig utstyr. Derfor gikk Landego fra Harstad først kl. 1230 – og anløp Grøtavær, hvor hun ankret opp ca. kl. 1430.
Kabelmester Ottestad og Kowalewsky, gikk i land for å få sikkerhet for hvor kabelens landtak skulle være. Tyskernes batterisjef på Grøtavær fort pekte ut stedet hvor kabelen måtte komme i land og ga beskjed om at de måtte gå til kaia i Kasfjord hvor de skulle ta ombord en tysk løytnant. Denne løytnanten var det som skulle fastlegge kabelens landtak på Ytre Elgsnes og Bremnes i Kvæfjord. Omkring dette telefonerte Kowalewsky til den tyske avdelingen i Kasfjord, antakelig for å gjøre nærmere avtaler. Kowalewsky hadde kommandoen over de øvrige tre tyske marinefolkene som skulle overvåke selve kabelleggingene. Disse hadde intet med selve navigeringen å gjøre, som på sedvanlig vis var undergitt kapteinens kommando.
Elgsnes
Ca. kl. 1630 lettet skipet anker og gikk da tvers over fjorden med kurs for Ytre Elgsnes. På tur over fjorden hadde Kowalewsky og skipperen vekslet noen ord om et minefelt et stykke ut av Kasfjorden. Kan hende var det derfor at skipperen valgte å gå tett innved land Fra Ytre Elgsnes; innafor Måsskjærgrunnen og Korten, men utafor Deggholmen. Kapteinen og Kowalewsky hadde også drøftet – og kommet fram til at det ikke var noe minefelt mellom Elgsnes-landet og Bremnes, siden det jo skulle legges sjøkabel der. Et par minutter etter at de var «klar av» Indre Elgsnes, dvs. at Indre Elgsnes var passert, ble kursen skiftet for Kasfjord.
Mot Kasfjord
Kapteinen ba rormannen holde stø kurs og forlot broa for å gå på toalettet. Vel nede fra broa stoppet han og slo av en prat med et par av mannskapene på dekk. De prata ikke om mulige miner i dette farvannet, det hadde han jo avklart med tyskernes leder for marinesoldatene ombord, nei her var det mer matnyttige saker, som mulighetene for fersk fisk til kvelds. Så smalt det. I sjøforklaringen forklarte kaptein Johannessen at han ble kastet i sjøen, sank fort og dypt, og da han kom opp igjen var sjøen rolig. Han skimtet bare litt av hekken på båten som forsvant ned i dypet om lag 300 meter ut av Indre Elgsnes i Kasfjorden.
Sjøforklaring
«År 1942 den 21. juli ble rett holdt på hotell Nobel, værelse nr. 19 i Harstad.
- Dommer: sorenskriver Aas.
- Rettsvitne: Kaptein O. Rød, som har gitt forsikring før.
- Protokollfører: Finn Jørgensen.
Sak nr. 45/1942B:
- S j ø f o r k l a r i n g
- i anl. d/s Landego minesprengt i Kasfjord.
- Tilstede: Styrm. J. Andreassen, agent Mathias Sellæg for Statens Krigskaskoforsikring, skipsoinspektøren v/tollkontrollør Olsen, Harstad.
Framstod
- 1. vitne: styrmann på d/s Landego, Johannes Andreas Andreassen, 31 år gml., bor Sandkollen i Salten, gjordes kjent med vitneansvaret, formantes og forklarte: …..
- 2. vitne: Lars Marius Ottestad, Kabelmester, 41 år, bor Sandnessjøen, kjent med vitneansvaret, formantes og forklarte: …..
År 1942 den 25. juli ble bevisopptaket fortsatt på Harstad sykehus,
- Dommer: dfm, O. Tveitan.
- Rettsvitne: Kaptein O. Rød, Harstad,
- Tilstede: skipsinspektøren v/tollkontrollør Chr. 0lsen og Krigskaskoforsikringen v/agent Sellæg.
- Framstod
- Landegos fører: Sverdrup Bernhard Johannesen, 57 år, bopel Bodø, kjent med ansvaret ved å forklare seg i retten, forklarte: Han har vært skipsfører i 11 år. Han bar skippersertifikat for fart på alle farvann med båter opp til 500 br. tonn.»
Det er stor samstemmighet mellom de forannevntes forklaringer. Eksplosjonen var kraftig, og de skildrer det som at «båten ble ødelagt og sank med en gang».
Styrmann Andreassen sto midtskips sammen med matrosene Kåre Nilsen, Iver Iversen, Andreas Karlsen, Eilef Åvidsland og skipets fører Sverdrup Johannesen. På broa sto kabelmester Lars Ottestad og styrmannsmat. Oenereuch, matros Angel Pedersen til rors. Kapteinen var kommet ned fra brua og stoppa opp for å se på noe fisk som matrosene holdt på med. Styrmannen mente at mina hadde eksplodert under båten, omtrent midtskips. Han fortalte at maskinisten, Arnold Hansen sto i maskindøra og mente ellers at alle mann var på dekk.
Ulykken hendte noen få minutter etter at kursen var endret litt mer i østlig retning.
Kabelmester Lars Marius Ottestad var påmønstret 20. juni 1942. Han var i land på Grytøya sammen med Kowalewsky hvor de fikk beskjed om hvor landtaket skulle være. Han hadde ikke oppfattet at det var snakk om noe minefelt i Kasfjorden, men skipperen og Kowalewsky hadde kommunisert om et minefelt på yttersida. Mina hadde rammet båten midtskips. Da ulykken skjedde sto Ottestad på babord side og så med kikkert for å se hvordan landskapet var med hensyn til kabellegging. I tillegg til Oenereych og rorskaren på broa, oppholdt fyrbøter Walter Handeland seg i «bestikken», mens Kowalewsky sannsynligvis var nedenunder, i lugaren sin. De øvrige mannskaper var på dekk. Han fortalte og at Kowalewsky hadde vært i Narvik og fått sine instrukser om mellom hvilke steder kablene skulle legges. På stedet ble bare bestemt landtakingen. Hvor kablene skulle legges ble holdt hemmelig og ikke innført i noen journaler.
Skipets fører, Sverdrup Bernhard Johannesen ble forhørt dagen etter, ettersom han var innlagt på Harstad sykehus. Han forklarte seg i nær samme ordelag som de to foran. Også han gikk ut fra at farvannet de skulle legge kabler i var klart, han hadde jo fått ordre fra tyskerne om å gå til Kasfjord, og de måtte vel vite hvor det var minefelt. Han regnet med at de ikke var i nærheten av noe minebelte. Han kjente til at det lå et minebelte på utsiden, men dette skulle ligge i god avstand. Da mina sprang ble han kastet på sjøen, sank fort, men kom seg opp igjen.
For øvrig ble disse opplysninger også tatt inn i sjøforklaringa: Båten var en jernskute på 344 br. tonn. Lengde 141 fot 9", bredde 24 fot, dybde i risset 13 fot 6" kjenningssignal L. I. V. X.. I anledningen hadde båten inne ca. 1OO tonn telegrafkabler. Båten stakk ca. l2/13 fot. Båten var utstyrt med det påbudte redningsmateriell, dessuten 2 flåter bygget på tanker som stod på båtdekket. Videre hadde de ombord en motorbåt, som hang utsvinget og nedfirt i høyde med rekka. Livbåten sto på båtdekket i krabbene. Videre stod tre arbeidsbåter på fordekket. Livbåten drev seinere i land i sterkt skadet stand.
Disse undertegnet sjøforklaringsprotokollen: Styrm. J. Andreassen - S. B. Johannesen, fører. - K. Ottestad, kabelmester. - Kåre Nilsen, matros. - Th. Johannesen, maskinist.
Omkomne
Matros Andreas Lind Karlsen, Født 29. juni 1911 i Ballangen.
Matros Angell Pettersen, født 23. juni 1899 i Steigen. Etterlot seg kone og ett barn.
Fyrbøter Bernhard Benjaminsen, Bogøy i Steigen, født 14. august 1899. Etterlot seg kone og ett barn.
Matros Eilif Åvidsland, Ballangen, født 20. juli 1924.
Vikar-kokk Ottar Hjelm, Bodø, født 20. september 1919.
Lars Edvard Wiik, Vestnes. Stuert født 10. oktober 1879. Etterlot seg kone og seks barn. Hans 7. barn; Oddmund, omkom da panserskipet Norge ble torpedert på Narvik havn 9. april 1940.
Matros Iver Iversen født 30. april 1895 fra Bremnes i Kvæfjord - bosatt i Harstad. Etterlot seg kone.
- Oberbootsmat Albert Kowalewsky.(Tysk)
- Matros Sigfred Hertze.(Tysk)
Etterskrift
Andreas Olsen baserer noe av sin fortelling i boka Kasfjord etter 1900 på informasjon i Trygve Nordangers bok Lang kyst. Minefeltet starta like utafor Indre Elgsnes og gikk tvers over fjorden til bort imot Bremneslandet på andre sida. Derfor måtte all sjøverts trafikk inn Kasfjorden gå mellom Deggholmen og Elgsnes. Det var nok disse minene, som sammen med festningsverkene på Bremnes, ytre Elgsnes og Grøtavær som skulle forsinke eller i beste fall stanse fiendtlige angrepsstyrker mot Harstad fra vest.
Fra Indre Elgsnes har Nilsine Hansen fortalt Olsen at hennes far; Hans Wilhelm Hansen nyss hadde fått på land passasjerer og melkespann (han førte melk og passasjerer mellom indre og ytre Elgsnes, Aun og Harstad). Nå fikk han seg en kopp kaffe hos datra før han dro heim til ytre Elgsnes med båten. Motoren var i gang mens han var i land. Idet han gløttet ut kjøkkenvinduet så han et skip – på tur inn i minefeltet, som han ved selvsyn hadde sett bli lagt ut 4-5 måneder tidligere. Et smell, en svart røyksky – og skipet var borte! Ut i båten i ei faderlig fart. I løpet av minutter var han ved de havarerte som han fikk plukka opp og ført inn til indre Elgsnes. Her fikk de tørre klær og litt stell før de ble ført inn til Kasfjord. Skipets kaptein som hadde brukket ryggen, ble umiddelbart ført via Kasfjord til Harstad sykehus. Andre har fortalt at dagen etter fikk Elgsnes-folket klærne de hadde gitt de forliste tilbake.
Andreas Olsen, som sjøl bivånet ulykken fra Auna hvor han sammen med far og en søster var i arbeid med å hyppe poteter, avslutter sin beretning med følgende bemerkning: «Harstad Tidende skreiv forståelig nok ikke et ord om denne ulykka. Tyskerne ville nok ikke at det skulle komme for en dag at de hadde minefelt ute i fjorden.»
- - - -
De overlevende av Landegos regulære mannskaper fikk arbeid på kabel-lageret.
Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab hadde ei bilferge med samme navn i fart så seint som i 1996. Den ble levert til Saltens Dampskibsselskap, Bodø fra Bodø Skipsverft & mek. Verksted, Bodø. som M/S «Landego» 15. mai 1975.
Mineleggeren Cobra
24. januar 1942 la den tyske mineleggeren «Cobra», 24 miner av typen EMC med 125 meters avstand fra 68 52.1 N / 15 57.7 Ø via 68 52.06 N / 15 59.9 Ø til 68 52.26 N / 16 01.85 Ø, og 20 EMC-miner i 160 meters avstand fra 68 51.03 N / 16 01.8 Ø via 68 50.75 N / 16 03.4 Ø til 68 50.4 N / 16 05.95 Ø og 13 EMC-miner i 180 meters avstand fra 68 53.12 N / 16 15.18 Ø via 68 52.4 N /16 14.9 Ø til 68 52.0 N / 16 14.6 Ø.
«COBRA» var bygd ved A.G. Vulcan, Stettin, og overlevert Polens marine 14. januar 1926. 26. august 1939 ble hun overtatt av tyskerne som krigsbytte. «Cobra» ble bombet i Rotterdam 27. august 1942.
Flere av kildene til denne framstillingen har feilaktig oppført Toppsundet som ulykkessted. Dette kan være hovedårsaken til at det gikk så lang tid før vraket av Landego ble funnet. Når det samtidig sies at mina gikk av under legging av kabel, gjør ikke dette saken bedre. Enkelte av kildene opplyser og om at mineleggeren «Cobra» som «la minebeltet i Toppsundet» var den britiske HMS «Cobra», men hun ble bygd 1898 og tjenestegjorde i første verdenskrig, og kunne selvsagt heller ikke kommet inn i Kasfjorden for å minelegge den i 1942.
Takk
Stor takk til Steinar (i Kaarbøgården) Pedersen, som tipset om saken fra sitt fagforeningsblad «Nettverk», som skrev om Sjøkabeltilsynet i 2018. Takk til Inger-Elisabeth Blatt, Årnes som koblet meg opp mot slektninger av omkomne og div. kilder.
Kilder
- Kirknes, Leif Martin: «Sjøkabeltilsynet» i Nettverk nr. 3 2018 (medlemsbladet til EL og IT Forbundet).
- Nordanger, Trygve: Lang kyst, Bergen 1975.
- Olsen, Andreas: Kasfjord etter 1900, Tromsø 2006.
- Utskrift av rettsbok for Trondenes herredsrett, P.D.O. J.Nr. 4869 F1 1942.
- Aarvik, Kåre: Telerallerne, Bergen 1993.
- https://dykkepedia.com/wiki/Landego
- https://www.kbismarck.com/kriegsmarine-minelayers.html
- https://www.krigskart.no/kart
- https://krigsseilerregisteret.no/no/skip/29117.
- https://minnehallen.no/skip/ds-landego/
- http://www.shipwrecked.eu/norway/troms/landego/landego.html
- https://www.sjohistorie.no/no/skip/17290/monstringer
- https://www.warsailors.com/homefleetsingles/landego.html