Karen Cudrio

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Karen Hofgaard Cudrio»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Losby gods, ca 1890.
Foto: Foto: Ole Tobias Olsen / Nasjonalbiblioteket

Karen Cudrio (født Hofgaard 26. oktober 1716Bragernes, død 1797) var datter av kjøpmann og trelasthandler Andreas Jenssøn Hofgaard på Bragernes og Kirsten Flor. Hun giftet seg i 1738 med Peder Casparsen Cudrio (1704–1765). Som hans enke kom hun til å bli en av de rikeste personer i Christiania og omegn.

Hun satt som eier av Losby og mesteparten av Østmarka, og hun hadde også en mengde andre eiendommer som hun forvaltet uvanlig godt, blant annet 140 000 mål skog. Hun var kjent som en sparsommelig og nøktern kvinne. Da hun døde i 1797 hadde sju av hennes åtte barn allerede gått bort, og det ble barna til døtrene Kirstine (død 1787) og Hansine (død 1796) som arvet eiendommene. Det finnes flere navn i Lørenskog som minner om Cudriofamilien, blant annet Cudrioberget.

«Cudrona»

I de første årene av 1900-tallet, kunne man høre eldre mennesker, hvis forfedre hadde hatt sin boplass og sitt virke i kanten av Østmarka, og av og til et stykke inn i denne, fortelle om en meget initiativrik og dyktig kvinne, som hadde levet for over hundre år siden. De kalte henne «Cudrona», og hun bodde i sin tid på Skulerud i Lørenskog (hun eide også Skullerud i Oslo).

Spør man idag folk som bor i distriktet, om de vet hvem «Cudrona» var, får man sjelden noe svar. Noen få har kanskje hørt navnet, det er det hele. For 200 år siden var det vel ingen i Nordstrandsområdet som ikke visste hvem «Cudrona» var.

Det følgende er basert på Norsk Slektshistorisk Tidsskrift fra 1965 som har en meget fyldig artikkel om familien Cudrio:

Opphavet

Omkring 1645 forliste et skip utenfor Langesund, og eneste overlevende skulle være en fransk hugenott ved navn François Coudrioux. Han var født i 1611, og som hugenott kan han ha vært utsatt for forfølgelse i Frankrike. Han slo seg i 1657 ned i Gjerpen, hvor han ble hytteskriver på Fossum Jernverk, etter å ha ledet Hassel jernverk fra det ble etablert i 1649. Ved Fossum ledet han kanonstøpningen, samtidig som han hadde tilsynet med Ulefos Jernværk. Han bodde i den herskapelige bygningen på Midt-Fossum. Han døde i Brunlanes 13. november 1676. Francois Coudrioux giftet seg to ganger og hadde i alt 9 barn. Hans etterkommere ble etter hvert meget tallrike, og slektsnavnet ble fornorsket til Cudrio. En av Francois' sønnesønner var Peter Cudrio. Han var født i Skien i 1704 og kom til Kristiania, hvor han tok borgerskap som kjøpmann i 1736. I 1738 ble han gift med Karen Hofgaard, født 1716 i Bragernes (Drammen), datter av Andreas Jensen Hofgaard og hustru Kirsten Ambrosiusdatter Flor. Og her har vi svaret på spørsmålet i innledningen: Karen Cudrio, født Hofgaard, er den meget omtalte kvinne, som på folkemunne kom til å hete «Cudrona».

Eide 2/3 av Østmarka

Bøndenes stilling på denne tiden var meget svak. Det var tre uår på rad, i årene 1740-1942, sommedførte minimale og dårlige avlinger, og mange bønder ble bragt på fallittens rand. Handel og skipsfart derimot blomstret som aldri før, og blant borgerne i byen var det jevn velstand. Følgen var at en stor del av gårdene i Aker ble solgt til kjøpmenn i Kristiania. Peter Cudrio må ha tjent godt på sin handel, han bodde i Kirkegaten 28 i byen, et toetasjes bindingsverkshus - og eide det meste av det nåværende Homansbyen, Damløkken hvor senere regjeringsbygningene er bygget og andre løkker ved Akerselven.

Omkring 1760 var han dessuten eier av Skraperud, Østby, Jørgensrud, Rustad, Sarabråten, Bremsrud, Skullerud eller Skulerud (Lørenskog), Lille Lie, Prinsdal og de typiske skogeiendommene Hanoa, Rausjøbruket med 37 000 mål skog og fire sager og 11 plasser, Krokhol og Losby som utgjorde en stor og viktig del av «imperiet».

I alt eide han 140 000 mål, og 2/3 av det vi kaller Østmarka som strakk seg fra Øyeren til Oslofjorden, var hans eiendom. Selv flyttet han med sin familie til Skullerud. (Noen kilder oppgir at Karen Cudrio ble boende i byen). Fra dette sentrale stedet var det lettere å ta hånd om de mange eiendommene, og etter hans død i 1765 ble det enken som i 30 år fra dette sted fortsatte å administrere disse store områdene.

Hun red en hvit araber

Skal en dømme etter det ettermæle hun fikk og etter de spor hun har etterlatt seg i terrenget, så kan det ikke være tvil om at hun har vært i besittelse av både administrasjonsevne og pågangsmot. I sin gjerning med å overvåke sitt veldige skogrike, var hun som oftest å finne på hesteryggen. Det ble fortalt at hun red på en hvit araber. I løpet av 30 år, har hun sikkert hatt flere ridehester, og den hvite araberen har da vært en av dem. Turene på kryss og tvers innover i skogene kom naturligvis etter hvert til å foregå på godt opptråkkede stier. Turen til Rausjø ble vel gjort ved å følge den 1000 år gamle "Enebakkslepa" forbi Øgården, Persbråten, Skytten og Løkenseter, og til Losby ble det å ta samme veien, men vel en km. øst for Skytten tok denne av i nord¬østlig retning. Snarveien til Hanoa er hennes egen planlagte rute. Den gikk i litt syd-østlig retning forbi Raumyr, Langbråten og Dølerud og var på enkelte steder utbedret ved planering og kulting. For 50 år siden var den en brukbar kjerrevei, men nå er den på enkelte steder helt igjen¬grodd og andre steder ødelagt av nyere veiarbeider. Mange steder innover i marka kan en finne gamle steinmurer og påfyllinger, som har gjort tidligere stier om til brukbare tømmerveier. Det er hennes verk.

Plankeveien

«Cudriobakken», en del av Plankeveien i Østmarka i Oslo.
Foto: Kjetil Ree (2014).

Utdypende artikkel: Plankeveien

Karen Cudrio er tillagt mye av æren for etableringen av Plankeveien, den tidligere vinterveien som i hovedsak fulgte vann og myrer gjennom Østmarka, og som var den tids hovedvei til Christiania fra sagene i Rausjøgrenda og Enebakk. Plankeveien var hovedferdselsåren fra Enebakk og Nordre Follo inn til Christiania helt til den nye kjøreveien til Enebakk sto ferdig omkring 1865; dvs. den veien vi i dag kjenner som fylkesvei 155 fra Oslo til Ytre Enebakk.

Mer sannsynlig er det at hun fikk tok initiativ til omleggingen og forkortingen av veien på slutten av 1760-tallet.

Oppgjørssted

Den foretaksomme kvinne fikk også sitt navn festet til bestemte steder i marka. En rund kolle sydøst for Skytten, omtrent midtveis til Losby, kalles ennå for Cudrioberget[1]. Det var her Karen Cudrio til hest på faste lønningsdager møtte sin fullmektig fra Losby og overleverte ham oppgjørene for utført arbeide. Hun brukte også stedet som hvileplass under sine skogsbefaringer. Nord for Svarttjern kan påvises en stor sten som av samme grunn heter «Cudrios sten». Et lignende møtested har hun vel hatt på veien til Rausjø. I dalsenkningen mellom Trollvann og Langvann, på en lav kolle på sydsiden av stien, sto det inntil slutten av 1800-tallet en svær kronglebjerk, som i et par hundre år hadde markert grensen mellom de tre gårdene Skullerud, Hanoa og Store Lie. Bjerka ble kalt «Cudrona», den var gammel og mett av dage, tørket og blåste til slutt over ende. Det er ikke mange nålevende mennesker som har sett de siste sørgelige rester av dette berømte tre, men navnet lever fortsatt, og stedet kan påvises. Ennå kan man høre eldre turgåere bruke uttrykket: «Ved Cudrona». Det ble fortalt at bjerka hadde fått sitt navn fordi den var «vrien og vrang som Cudrona». Dette skulle tyde på at den mektige dame på Skullerud ikke har etterlatt seg bare hyggelige minner, men hvem hennes standhaftighet er gått ut over, har tradisjonen glemt å ta vare på.

Karen Cudrio har etter alt å dømme vært en meget driftig dame som har forvaltet sitt store skogområde, sine sagbruk, gårder og løkker meget vel. Trelasthandelen var på hennes tid all velstands kilde.

Vinen var gjæret

Karen Cudrios kolleger blant handelsmagnatene bygget seg i hennes enketid praktfulle boliger, men vi må anta at hun selv var preget av den mer spartanske atmosfære fra 1700-tallets første halvdel. I alle fall peker en liten sladderhistorie fra Conradine Dunkers Gamle dager i denne retning:

Der var en Pebersvend med store Rigdomme, Peter Buch Hofgaard. – Hofgaard havde en Søster, Madame Cudrio, der var endu rigere end han; da hun var meget svag af Alderdom, raadede Lægen hende til at drikke et Glas Viin, men hun nænnede ikke at kjøbe den; hun erindrede, at der maate være en Flaske Hvidviin i hendes Kjelder og lot sig bringe den. Vinen var bedærvet og gaaet i Gjær, hun drak den, og den fremskynedede hendes Død.” Hun ble begravet fra Vor Frelsers kirke på fornemt folks vis: ”Ringing med alle Klokker og den store Klokke ¼ Time forud.

Etterslekten

Hun hadde i alt 11 barn, men fem av dem døde allerede i spebarnsalderen. Av de seks som nådde voksen alder, var det fire sønner og to døtre, og moren overlevet dem alle, når en ser bort fra yngstesønnen, Peter, som døde to år etter sin mor. Ingen av sønnene etterlot seg arvinger, enda de ble rundt 40 år. Karen Cudrios døtre og datterdøtre ektet rangspersoner. De ble inngiftet i embetsfamiliene Lumholtz, Munch, Bukier, Platou, Falsen og Aars. Deres historie kunne lett fylle en hel bok.

Da Karen Cudrio døde i 1797, 80 år gammel, var det som nevnt, bare yngste sønn som var i live, men av en eller annen vektig grunn, kom han ikke til å bli blant arvingene - han døde et par uker etter at skiftet var avsluttet i 1799.

Det ble de fire dattersønner til Karen Cudrio som arvet de mange eiendommer etter sin mormor. Brødrene Lumholtz fikk stort sett det som lå i syd og øst, mens Ove Munch og Thomas Bukier arvet det øvrige. Nødsårene som følge av krigen med England i 1807 og blokaden av kysten i årene som fulgte skapte vanskelige tider. Det gikk ikke så mange år før de fleste av Karen Cudrios eiendommer var kommet på andre hender. Til slutt var det bare Skullerud gård igjen, men denne eiendom var i familien Bukiers eie i 130 år, inntil den ble solgt i 1929.

Fotnoter

  1. Denne og flere av de andre opplysningene om madame Cudrio, skriver seg fra Olaus Laurits Hansen hvis forfedre hadde arbeidet for henne, og som selv var født i 1848, anmerkning av Gunnar Pedersen

Kilder


Lavendel.JPG Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 388 den 11.09.2006. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.