Hjelp:Kildekritikk
Kildekritikk er et redskap for å avgjøre hvordan man skal tolke kilder. Innen nordisk og tysk historieskrivning regnes den kildekritiske metode som et helt sentralt element i historikerens arbeid. Kildekritikken bidrar til at man kan avgjøre hvordan man skal vektlegge ulike kilder, hvordan man avgjør konflikter mellom ulike kilder og hvordan man tolker kilden.
Om sitering av litteratur og bruk av kilder i artikler, se denne hjelpesiden.
Generelle kriterier
Ekthet
Man må avgjøre om kilden er ekte, eller om den er en forfalskning. Det finnes to hovedtyper av forfalskninger: De som er laget i vinnings hensikt og de som er laget for å fremme et bestemt syn.
Tidsnærhet
Man må avgjøre hvor stor avstand det er i tid mellom kilden og det som omtales. Hva dette betyr i praksis varierer fra en kilde til en annen, og må veies opp mot andre faktorer. Man vil oftest anta at en øyenvitneskildring er mest nøyaktig kort tid etter hendelsen som beskrives, mens en skildring nedskrevet mange år etter vil være mindre sikker.
Tidsaspektet kan også ha en motsatt virkning. En avisreportasje skrevet kort tid etter hendelsen vil ofte være preget av en spesiell tolkning eller vektlegging, mens en artikkel skrevet en tid senere kan ha et mer objektivt syn. Det er også i mange tilfeller slik at flere primærkilder blir tilgjengelige etter at det har gått en tid. Det gjelder blant annet personopplysninger, hvor mye viktig materiale er klausulert.
Uavhengighet
Man må avgjøre om kilden er et referat fra eller en avskrift av en tidligere kilde. Dersom så er tilfelle bør man, om mulig, også vurdere den opprinnelige kilden. En kilde som utelukkende bygger på en eldre kilde, er ikke uavhengig av denne og har derfor ikke noen selvstendig vitneverdi.
En kilde kan også være delvis uavhengig. Slike kilder bygger for en del på eldre kilder, men har også med opplysninger som ikke finnes andre steder. Kilden er da uavhengig av andre kilder med hensyn til de sistnevnte opplysningene.
Spørsmålet om uavhengighet er forbundet med klassifisering av kilder i primærkilder og sekunderkilder.
Tendens
Man må avgjøre om det er grunn til å tro at kilden gir et falsk bilde. Vanlige årsaker til tendesiøse kilder kan være forfatterens økonomiske interesser, politiske ståsted eller personlige interesser. Når bønder skulle oppgi husdyrantall og mål på utsæd og avlinger som grunnlag for skattlegging, er det grunn til å anta at de oppgitte tallene i alle fall ikke lå høyere enn reelt. Når de samme bøndene skulle få erstatning for husdyr og avling som var gått tapt under krig, er det grunn til å tro at de oppga tall som i det minste ikke lå lavere enn reelt. De to innberetningene fra bøndene vil ha forskjellig tendens.
Tendens i kilder svekker ikke nødvendigvis troverdigheten, men historikeren må ta hensyn til tendensen når det trekkes konklusjoner. For å veie opp for tendens kan man om mulig innhente kilder som representerer et motsatt syn. Der de to ulike kildene har sammenfallende opplysninger vil dette styrke troverdigheten. Tendens kan også være verdifullt for å forklare for eksempel politiske standpunkter.
Representativitet
Man må avgjøre om kilden er representativ for en klasse av kilder, eller om den skiller seg ut. Dersom den skiller seg ut kan den være et resultat av tilfeldigheter i utvalget, den kan være forfattet ut fra en synsvinkel som i samtiden var marginal. Dersom utvalget av kilder er stort kan statistiske metoder tas i bruk.
Beskrivende og normative kilder
Man må også avgjøre om en kilde er beskrivende (kognitiv) eller normativ. Beskrivende kilder forteller om hvordan noe er, eller i alle fall hvordan forfatteren vil ha oss til å tro at noe er, mens normative kilder forteller om hvordan noe bør være. Til de normative kildene regnes blant annet lover, forordninger, påbud og vedtak.
Man kan ikke uten videre anta at de normative kildene gjenspeiler virkeligheten. Et forbud mot løsgjengeri betyr ikke at det ikke fantes løsgjengere, snarere tvert imot! Det er grunn til å tro at bakgrunnen for et slikt forbud var at løsgjengeri var såpass utbredt at de lovgivende myndighetene fant det nødvendig å lage et forbud mot det.
Et problem med normative kilder er også å avgjøre om de gjelder for et større eller et mindre område. Av Håkon V Magnussons skipan fra 1310 for alle i Gulatingslagen[1] går det klart fram hvilket område det er snakk om, men slik er det ikke alltid. I det ovenstående eksempelet med løsgjengeri er det også mulig å tenke seg at et problem i et mindre område foranlediget et forbud i et større område.
I praksis går det ikke noe klart skille mellom beskrivende og normative kilder. De fleste kildene inneholder elementer av begge deler.
Levning og beretning
I klassisk historisk metodelære skjelnes det gjerne mellom to måter å utnytte en historisk kilde på, enten som levning eller som beretning.
Når en bruker en kilde som levning (rest, noe som er blitt etterlatt), blir den betraktet som en del av den fortidige helheten som kilden oppstod i. Levningen plasseres i en opphavssituasjon, og blir dermed en bit av et puslespill. Ved hjelp av denne, og helst andre biter som også er bevart, kan en så rekonstruere større deler av den historiske virkeligheten. Som levning ser en kilden i og for seg løsrevet fra det budskapet som direkte og tilsiktet er søkt formidlet i fortellingen, beskrivelsen, utredningen, fotografiet eller hva det nå måtte være. En tar i stedet tak i det som kilden indirekte vitner om sin samtid, gjerne utilsiktet fra «beretterens» (kildeskaperens) side. Ofte dreier det seg om det man kan lese mellom linjene i en beretning, et ikke uttalt budskap som kaster lys over beretteren og hans samtid. Eller det kan være en gjenstand som vitner «stumt» om sin samtid. Eksistensen av en bok vitner om at boktrykkerkunsten er oppfunnet, uavhengig av hva som står i boka.
Alle kilder kan utnyttes som levning, det være seg gjenstander, skriftstykker, bilder, lydopptak eller annet som er bevart fra fortiden. Noen kildetyper kan også utnyttes som beretning. Det gjelder mest innlysende skriftlige, muntlige eller billedlige framstillinger. Når kilden brukes som beretning, er en interessert i hva kilden kan fortelle om selve de begivenhetene og omstendighetene den omhandler.
Skillet mellom levning og beretning er slett ikke renskåret, og langt fra uproblematisk. Når det f.eks. i en politirapport blir berettet at en forbrytelse er begått av en ikke-vestlig innvandrer, er det en beretning som godt kan være fullt ut overensstemmende med de faktiske forhold. Samtidig kan man da konstatere at politiet anser etnisk bakgrunn som relevant i situasjonen, og det er i utgangspunktet ingen selvfølgelighet. Opplysningen får oss til å lese atskillig mellom linjene om samfunnsforhold og etnisk kategoritenkning i det samfunn og den samtid rapporten ble skrevet. I en annen tid eller i et annet land ville kanskje ikke akkurat det budskapet kunne tolkes inn i en ellers helt tilsvarende kilde.
Et mye brukt eksempel på å forklare forskjellen på bruk av kilder som henholdsvis levning og beretning, er Snorres kongesagaer, skrevet i første halvparten av 1200-tallet. Som berettende kilde forteller sagaene om begivenheter som fant sted lenge før fortellingene ble nedskrevet, til dels mange hundre år tilbake. Som dokumentasjon av disse begivenhetene byr beretningene derfor naturligvis på mange kildekritiske problemer. Hvor «sant» beretter Snorre egentlig om slaget i Hafrsfjord og rikssamlingen i Norge? Men brukt som levning er verket også, og kanskje først og fremst, en kilde til forståelse av Snorre Sturlusons samtid i Island og Norge. Fortellerens vinklinger og vektlegginger, og selve det faktum at en islandsk stormann samler og framstiller skriftlig de gamle norske kongenes historie, kan gi oss innsikt i blant annet politiske konstellasjoner på 1200-tallet. Som levninger er også de enkelte avskrifter, oversettelser og trykte utgaver av Snorre fra 1600-tallet og fram til i dag kilder til forståelsen av kultur, samfunn og politikk i den tid de ble avskrevet og utgitt i. Praktutgavene med illustrasjoner av Werenskiold og andre kjente kunstnere fra slutten av 1800-tallet er det for eksempel naturlig å se i et nasjonsbyggings- og norsk selvhevdelsesperspektiv.
Førstehånds og andrehånds kilder
Førstehåndskilder er øyenvitneskildringer, beretninger nedtegnet eller fortalt av en person som selv opplevde hendelsene eller betraktet de omtalte omstendighetene. Dette kan være muntlige beretninger, memoarer, intervjuer og avisartikler.
Andrehåndskilder er gjenfortellinger av en førstehånds framstilling. En kan da selvfølgelig også snakke om tredje-, fjerde og femtehåndskilder. Knut Kjeldstadli har brukt H.C. Andersens historie om fjæren som ble til fem høns og barns hviskelek for å illustrere det problematiske ved å være avhengige av andrehånds (og fjernere henders) beretninger i framstillingen av et historisk fenomen.[2]
Primære, sekundære og tertiære kilder
En primærkilde er den kilden «som ligger nærmest i tid og rom til det som skjedde, blant de kildene vi har til rådighet».[3]
Sekundærkilder er kilder som gjengir opplysninger fra en eller flere primærkilder og tolker denne/disse. Begrepet brukes også om direkte avskrifter / kopier av vanskelig tilgjengelige primærkilder.
Noen eksempler kan tjene til å avklare forholdet mellom primære og sekundære kilder:
- Dersom et gammelt dokument er gjengitt i referats form i en tingbok, og det gamle dokumentet siden har forsvunnet, er tingboken primærkilde for innholdet i brevet. I det øyeblikk det gamle dokumentet eventuelt skulle dukke opp, reduseres imidlertid tingboken til en sekundærkilde.
- Originallistene til den såkalte tiendpengeskatten fra 1521 er vanskelig tilgjengelige, så de er utgitt i bokform (i serien Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede). Men i trykk er det sjølsagt ikke mulig å se forskjellen mellom de listene som var oppsatt på forhånd (og har med "nullskatteytere") og de som ble ført etter hvert som skatteyterne betalte. I de sistnevnte mangler altså de som var for fattige til å betale skatt. Dette ser en bare viss en går til primærkilden - de trykte versjonene er formelt sett sekundærkilder.[4]
- Skafthulløkser er primærkilder til tilstedeværelsen av steinøksbrukende mennesker på funnstedet. Arkeologenes og bosettingshistorikernes tolkninger og framstillinger av utbredelsen av skafthulløkser (som indikator på utbredelsen av en viss jordbrukskultur i yngre steinalder), er sekundærkilder til skafthulløksbrukende menneskers historie. Dersom påviste steinøkser er kommet bort, eller tidligere kjente gravhauger jevnet med jorda, blir eventuelle registreringer av eller beretninger om disse fornminnene primære kilder til steinøksbrukende og gravhaugbyggende menneskers historie.
- Folketellinger var tidligere klart primærkilder fordi de ble utført ved at en funksjonær gikk fra hjem til hjem og skrev ned data. I nyere tid blir tellingene tildels foretatt ved mer indirekte metoder, og er derfor vanskeligere å definere som primær- eller sekundærkilder.
Disse eksemplene kan også illustrere det litt intrikate forholdet mellom begrepsparene primær-/sekundærkilder og førstehånds-/andrehåndskilder. Første- og andrehåndskilder blir helst brukt bare når en har å gjøre med skriftlige, muntlige eller billedmessige beretninger. Det faller ikke naturlig å snakke om steinøkser og gravhauger som førstehåndskilder («øyenvitneskildringer»). Men om vi holder oss til slike øyenvitneskildringer, kan vi framholde følgende: En førstehåndskilde er samtidig en primærkilde til de begivenhetene og omstendighetene den beretter om. En andrehåndskilde er i utgangspunktet en sekundærkilde, men blir definert som sekundær bare så lenge det finnes bevart en førstehåndskilde. Dersom bare andrehåndsberetninger er bevart, må disse regnes som primærkilder.
Tertiærkilder er kilder som baserer seg primært på sekundærkilder. Dette begrepet brukes ikke av alle, da man også man se tertiærkilder som en spesiell form for sekundærkilder. Oppslagsverk er svært ofte å regne som tertiærkilder, da de gjerne gjengir kunnskap fra tidligere publiserte verker i stedet for å bestå av original forskning.
Sekundære (og evt. tertiære) kilder er svært verdifulle for å sette seg inn i hvilke konklusjoner som allerede er trukket omkring et tema. I forhold til vurdering av kriteriene for kildekritikk må man så langt det er mulig ta hensyn til både sekundærkilden og primærkildene den er basert på. For eksempel kan en sekundærkilde som er basert på tendensiøst materiale lett forsterke skjevheter i fremstillingen av en hendelse.
Kildekritikk i praksis
Eksempel I
I artikkelen Postranet i Mosseskogen, om et røveri i 1815, ligger avsnittet Lokalt minne. Her refereres det til en avisartikkel, som er oppgitt under «Litteratur» i artikkelen. I avisartikkelen Av Ragnar W. Otgard står det: «Så ble Brede Nord bundet fast til et hjul og hengt vertikalt opp på en stolpe eller en steile, og ben etter ben i kroppen ble knust med kølle. Straffen ble det ikke snakket om, ikke at dette var tortur. Men det fryktelige røveriet gikk på folkemunne i generasjoner, og min bestemor som ble født i 1870, fortalte om hendelsen til oss barnebarna så sent som i førtiårene. Da hadde hun to verdenskriger bak seg.»
I artikkelen er det konkludert med at dette ikke stemmer, og det er en kritisk innstilling til kilden som er årsaken til at beskrivelsen ble gått nærmere etter i sømmene.
- Forfatteren oppgir bestemoren som kilde, og hun er ikke en førstehåndskilde, men må ha hørt om det fra noen andre. Vi har altså i beste fall med en annenhåndskilde å gjøre. Vi kan ikke uten videre undersøkelser fastslå om bestemoren er en primær eller sekundær kilde til begivenhetene. Det er gode muligheter for at det finnes referater i rettsprotokollene, som i så fall vil være primærkilden til begivenhetene. Dersom disse ikke finnes, og en ikke har andre kilder som ligger nærmere i tid enn bestemorens beretning, blir bestemorens andrehåndsberetning til en primærkilde.
- Det er stort sprik i tid. Henrettelsen fant sted i 1817, 53 år før bestemoren ble født. Det vil si at hennes besteforeldre selv var unge, kanskje ikke engang født, da det skjedde. Vi har altså en annenhåndskilde til hendelsen som er to eller tre generasjoner unna. Det er ikke mulig å avgjøre om hun hørte historien fra en eldre slektning som var tilstede, men det er god grunn til å tro at historien hadde vært gjennom enda et ledd før den nådde bestemorens ører.
Da det først var fastslått at det dreide seg om en usikker kilde, var det mulig å nøste opp i dette. Kilden kunne hatt rett, men den kunne også være gal. Et viktig redskap for historikeren i slike tilfeller er gode allmennkunnskaper om perioden eller temaet man arbeider med. I dette tilfelle var vår artikkelforfatter rustet med kunnskap om henrettelsesmetoder. Det er to store svakheter i historien som presenteres i avisartikkelen:
- Det er kjent at radbrekking ikke ble utført etter 1700-tallet i Danmark-Norge. Selv om Nord var dømt for å angripe en av kongens tjenestemenn er det vanskelig å tenke seg at dette skulle være det ene unntaket, og man finner heller ikke artikler om temaet dødsstraff som nevner noe slikt unntak. Det er dermed ikke en plausibel historie.
- Det første punktet er avgjørende i seg selv, men styrkes også av det andre: Henrettelsen som beskrives er ikke bare ulik radbrekking slik metoden ble praktisert i Danmark-Norge, det er en upraktisk prosess som forklares. Å brekke lemmene med en kølle når den dømte er hengt loddrett på en stolpe er nesten umulig. Man brukte enten et tungt hjul mens personen lå på bakken, eller man brukte kølle mens personen lå på et hjul og lemmene over eikene. Den første metoden baserer seg på mye energi og stor masse som knuser lemmene, den andre på mye energi gjennom slag som går fra over hodet og nedover kombinert med at lemmene absorberer nesten all energi når man slår mellom eikene. Metoden som er beskrevet ville gitt maksimal beskyttelse for lemmene ved at stolpen ville absorbert mye av energien, samt at et horisontalt slag utløser mye mindre energi.
Konklusjonen er at dette er et lokalt minne som inngår i tradisjonen om Brede Nord og postranet, men som samtidig ikke er i tråd med fakta.
Eksempel II
I artikkelen Sabotasjeaksjonen mot Laksa-anlegget står det i innledningen: «Aksjonen er godt dokumentert både gjennom øyenvitneskildringer og en rapport fra aksjonslederen Nils Otterness datert 28. august 1945[1]. Det er visse uoverensstemmelser i kildene. For eksempel forteller rapporten at det var tre vakter, mens Odd Svendsen i et intervju i 1975 mente det var fire-fem. I hovedsak ser rapporten ut til å være den mest troverdige beretningen om aksjonen, idet det dreier seg om en formell beretning skrevet et drøyt år etter aksjonen.» Dette er basert på kildekritikk.
Vi har altså to kilder:
- Offisiell rapport
- Intervju
Når de to avviker fra hverandre, er det viktig å bestemme hvordan man skal veie dem opp mot hverandre. Man kan ende med flere konklusjoner:
- De to kan være likeverdige – uoverensstemmelser kan skyldes forskjellig synspunkt eller begge kan ta feil.
- Den ene kan være sikrere enn den andre.
Er de likeverdige, må en historiker forsøke å forene de to i sin gjengivelse. Dersom den ene er sikrere enn den andre, vil det være naturlig å prioritere den sikreste, og eventuelt ta med noen tilleggsopplysninger fra den mindre sikre slik det er gjort i gjeldende artikkel.
I dette tilfellet kan vi oppsummere kildene slik:
- Kildetype: Begge er primærkilder, fortalt av en som var tilstede. Rapporten kan muligens sies å være av noe høyere kvalitet; et intervju kan bli farget av intervjueren og dermed nærme seg å bli en sekundærkilde. Her kommer et vanskelig punkt inn, nemlig bedømmelse av intervjueren. Leter man frem opplysninger om itervjueren vil man finne ut at han var lokalhistoriker, noe som gir tillit. Samtidig kan vi i eksempel I på denne siden se et tilfelle hvor nettopp Otgard var mindre nøyaktig enn man skulle ønske.
- Nærhet i tid: Rapporten ble skrevet et knapt år etter hendelsen, mens intervjuet ble foretatt 31 år etter hendelsen. Mye kan endre seg i hvordan vi ser for oss hendelser over en så lang periode som tre tiår.
Dette tyder på at vi bør regne rapporten som en sikrere kilde enn intervjuet. Vi kan i tillegg til dette gå noe lenger, og ta for oss personene det dreier seg om. Uten å si noe negativt om den ene eller den andre kan vi konstatere at rapportforfatteren var en erfaren motstandsmann, mens intervjuobjektet var med på aksjonen som kjentmann. Når mennesker skal gjengi dramatiske hendelser blir det ofte store forskjeller fra det ene vitnet til det andre, selv om de har sett det samme. Antall mennesker som er involvert er noe det ofte er usikkerhet om; det er ikke sjelden at det har vært usikkerhet om f.eks. hvor mange personer det er som har ranet en bank. Det er ikke urimelig å se for seg at rapportforfatteren var noe kaldere og dermed observerte mer nøyaktig enn intervjuobjektet. Det er også grunn til å tenke over at rapportforfatteren visste at han skulle skrive en rapport mens hendelsen foregikk. Det er naturlig å gå ut fra at han allerede før rapporten ble skrevet, og kanskje i de første timene etter aksjonen, tenkte nøye gjennom det hele med tanke på utforming av rapporten. Intervjuobjektet hadde derimot ikke noe slikt krav på seg, og hadde egentlig ikke noen spesiell grunn til å merke seg f.eks. nøyaktig hvor mange vakter det var. Vi kan også regne med at rapportforfatteren hadde forhåndskunnskap om enkelte ting; antall vakter er nettopp slik han måtte vie mye oppmerksomhet. Når alt dette er sagt er det viktig å merke seg at vi ikke trenger å tillegge den ene eller andre noen spesielle motiver. Det dreier seg om små forskjeller, og det er helt naturlig at slikt kan oppstå.
Eksempel III
Anne Olsdatter Hørve i Skjåk skrev i 1817 et brev til venner i Christiania. I brevet forteller hun om et bryllup hun nylig hadde vært i der i bygda.
Som levning – uavhengig av hva det er Anne forteller om i brevet sitt - er dette skriftstykket en puslespillbit som viser iallfall følgende trekk av et historisk helhetsbilde:
En kvinne i Skjåk tidlig på 1800-tallet var skrivekyndig, og det må sies svært dyktig til å uttrykke seg både ortografisk, grammatikalsk og stilistisk. Navnet hennes tyder på at hun tilhører bondestanden (iallfall når vi tar oss greie på at «Hørve» eller Hyrve er en gard i Nordberg sogn i Skjåk). Stilen og uttrykksmåten i brevet viser også at Anne behersker en religiøs sjargong som (antagelig)karakteriserer et bestemt kristent miljø i samtida. Brevet inneholder en rekke bibelreferanser, som delvis er bare påbegynt og med et «etc.», som strengt tatt forutsetter at mottakerne av brevet er kjent med fortsettelsen av vedkommende skriftsted. Anne stod i sosial kontakt med venner i Christiania, 40 mil unna. Det er nærliggende å anta at de delte Annes kristne (og misjonerende?) holdning. Det eksisterte altså et religiøst nettverk som spente geografisk vidt, og som Anne var en aktiv og artikulert del av.
Så langt det kan fastslås at brevet er ekte, og at Anne skrev brevet egenhendig, er dette tilnærmet udiskutable sannheter som kilden, brukt som levning, har formidlet.
Men så forteller Anne friskt og levende om hvordan hun fikk lagt en demper på det hun oppfattet som syndige utskeielser på festen. Hun hadde fått sagt forsamlingen et Pauli ord, og fikk de fleste, særlig blant de unge, til å avstå fra å danse. Dette er deler av den beretningen som kilden inneholder. Er dette en riktig eller uriktig framstilling av det som foregikk på bryllupsfesten? Vi har ingen grunn til å tro at hun farer med løgn. Men på samme tid er Annes rapport den eneste kilden vi har som kan belyse denne begivenheten, og beretningen er åpenbart subjektiv og kanskje tendensiøs. Andre på festen – f.eks. spillemannen og noen gamle koner som det ikke lyktes Anne å få til å takke nei til dansen - ville høst sannsynlig fortalt historien på en annen måte. Kanskje ikke en gang enkle fakta ville blitt overensstemmende mellom forskjellige beretninger om samme begivenhet. For alt vi vet, kan de unge damene som blygt sa nei takk til å danse foran øynene på Anne, friskt og freidig ha sagt ja takk andre steder i bryllupsgården, eller etter at Anne var gått hjem. Det er godt tenkelig at noen, kanskje de fleste, kan ha ledd litt av hennes fromhet og strenghet bak hennes rygg.
Dette brevet brukt som beretning er altså ganske problematisk som kilde.
Men så ligger det også «levninger» i beretningen: Selve måten Anne formulerer sin beretning på, gir oss klare spor av en bestemt livsholdning og tenkemåte i den tiden og på det stedet. Den litt en passant-bemerkningen om at bare noen gamle koner fortsatte å danse, gir oss kanskje en pekepinn om at den religiøse vekkelsen i tiden (fra annet kildemateriale kan vi fastslå at det dreier seg om haugebevegelsen) blant mye annet kan ha artet seg som en generasjonsmotsetning i bygda.
Kilden kan altså illustrere skillet mellom kilder brukt som henholdsvis levning og beretning. Det kan også eksemplifisere andre av begrepene det er redegjort for i artikkelen.
Anne Hørves brev er et eksempel på en førstehåndskilde. Hadde andre som var der etterlatt sine beretninger hadde vi hatt flere førstehåndskilder. Dersom for eksempel en av brevmottakerne i Christiania hadde fortalt historien videre til andre, og dette hadde vært etterlatt oss i skriftlig form, hadde vi også hatt en andrehåndskilde til samme begivenhet.
Brevet er likeledes et eksempel på en primærkilde. I Bygdebok for Skjåk bind 3 er historien gjenfortalt og tolket i lys av andre omliggende historiske omstendigheter. Bygdebokas framstilling blir et typisk eksempel på en sekundærkilde (og for den saks skyld andrehåndskilde) til begivenhetene.
Referanser
- ↑ Se Regesta Norvegica, bd. 3, nr. 655.
- ↑ Kjeldstadli, Knut 1999: Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget s. 177.Digital versjon på Nettbiblioteket
- ↑ Kjeldstadli, K. 1999:177.
- ↑ Sandnes, Jørn 1983: Lokalhistorie. Faget og metodene s. 39-43.