Kjeldearkiv:"Sole" - eventyrgården på Hauketo

"Sole" - eventyrgården på Hauketo

Det var dekorasjonsmaler Halfdan Davidsen som skapte og bodde på gården ”Sole” som ligger på toppen av en forhøyning i terrenget øst i Liadalen. Kanskje han hadde Kittelsens tegninger av kongsgården fra eventyrene i tankene da han bygget stedet. Nordstrands Blad var på besøk i februar 1943:

Har De – leseren - engang vært på det vakre sted som av en eller annen grunn kalles Gullåsen, det ligger rett vest for Hauketo stasjon, da har De ganske sikkert kastet forundrete blikk på den merkverdige kollen som ligger fremfor Gullåsen, og på den litt egenartede bebyggelsen der. En får først et inntrykk av at det må være et museum her, et bygdemuseum, noe i likhet med Maihaugen på Lillehammer. En ser en veldig tømmerportal, små og store hus med grastak og svaleganger. Kommer en nærmere innpå, får en et blikk fra en annen kant virker det nærmest som en gammel eventyrgård, tatt rett ut fra Kittelsens tegninger i eventyrboka.

”Kongsgården” på Hauketo heter ”Sole”

Vi hadde satt oss fore å titte litt nærmere på ”Sole”. Det ble sagt oss at det var mange interessante ting å se også innenfor de brune tømmerveggene. Det skulde også være hyggelig å snakke med mannen som har skapt ”Sole”, dekorasjonsmaler Halfdan Davidsen. Inntrykket fra tunet svarer helt til forestillingene. I syd ligger selve ”Sole”, hovedbølet, rett nord ligger Tunstua. Her var det opprinnelig stall og fjøs, låve, høyloft og drengestue, men no har Tunstua i en årrekke virket som beboelseshus for gamle Davidsen og fruen. De har fått en nydelig og kunstnerisk heim her. Davidsen har selv dekorert den og stått for utføringen. Morsomt var det å merke de gammeldagse sengene i andre etasjen. De var som hentet ut av en norsk gammel bondestue, skjønt litt lenger enn skikken var, fant vi ut. Davidsen samtykker. Det er greit å ha plass til bena.

Davidsen selv tegnet hver minste detalj

Vi går over tunet i ”Sole”. Det brune tømmerhuset er oppført av kjernen i norske furustokker. Ikke en granstokk er brukt. Fordi stokkene er så høvlet ned, virker de tynne. –Men brenner det ikke opp, så kommer det til å stå i mange hundre år, - sier Davidsen. Allerede inne i hallen får vi et inntrykk av hvilken stilart huset representerer. Det er ikke bare utenpå det er norsk byggekultur fra ende til annen. Overalt inne er det samme gjennomført. Davidsen har selv tegnet hver minste detalj, fra de håndsmidde dørlåsene og utskjæringene på høgsetestolpene inne i peisestua til grunnrisset.

20 mål tomt

Han kjøpte tomten nærmest ved en tilfeldighet. Han dekorerte for en kunde som hadde landsted på Sjursøya og kom med noen uttalelser om hvor fint den hadde det som kunde bo slik. – Det kan såmenn De også, ble det svart og Davidsen fikk tilbud om den vakre kollen hvor Sole no ligger. Det var en tomt på over 20 mål, atskillig mer enn Davidsen hadde tenkt seg. Men kort etter var planene ferdige og i 1899 stod ”Sole” der i sin første skikkelse. Davidsen har som kunstner alltid interessert seg for den gamle norske kulturen. Han har reist mye, vært en sportsmann på sin hals og var av de første her i Norge som tok til å ligge i pose om vinteren, alene med noen bikkjer inne på ville høgfjellet. Men han så mye og forstod hva det var verd kulturelt alt han kom over. På ”Sole” vilde han virkeliggjøre ideen. Skape sine barn en heim de kunde bli glad i. – Barn i byen har ingen heim – sier han, og vi forstår på hvilke edle motiver ”Sole” er blitt til. Han er rotfast og norsk, Davidsen, og hans sted bærer preget av skaperen. Det gir et inntrykk av ekthet og soliditet. Det er fåfengt å gi noe fyldestgjørende inntrykk av ”Sole” med ord. En må være tegner eller fotograf for å få noe verdifullt ut av det. Noen trøst for andre kan det heller ikke sies å være at det for oss var en ren opplevelse å få gå gjennom det praktfulle hovedbølet, men vi skal prøve å nevne noen av våre inntrykk.

Rikt på farger, linjer og utskjæringer

Den store lyse peisestuen nede i første etasje er verdt et avsnitt. Bortsett fra parkettgulvet og de moderne radiatorene som riktignok stod godt skjult under grinder ved hvert sitt vindu, hadde en ikke inntrykk av lenger å befinne seg i vår moderne verden, bare noen minutters reise fra byen. Her inne fant en hjørneskap og andre skap som en finner dem oppover i dalførene våre. Rike på farger, linjer og utskjæringer. Det er noe så typisk over dem at det slår en med det samme en ser det: Dette er norsk møbelkunst. Det samme inntrykk gir kubbestolene, og den digre kisten som stod oppslått. Farger var det over alt. Enkle tøyer i friske farger, frisk fargemaling på møblene. Og Høgsetet, som vi nevnte før, med de rike utskjæringene på stolpene på begge sider virker med det andre så bombastisk og rent at en blir bokstavelig talt hensatt i en annen og muligens bedre verden.

Påsketur hele året

Det bor folk i disse ”bondestuene”, Davidsens barn og barnebarn har tatt ”Sole” i sin besittelse. Den gamles ide er gått i oppfyllelse. Han har samlet dem om seg, alle sammen. De har en heim. – Og hvilken heim. – No skal det innrømmes at en sannsynligvis måtte få lov til å vende seg til disse omgivelsene om en skulde trives ved å bo der, med tømmervegger, kubbestoler, håndmalte kister og høgseter. Det vilde virke på alminnelige mennesker som å være på påsketur hele året rundt. Men så kommer det til at ”Sole” med tid til annen er blitt en hypermoderne villa. Der er vann og vask og som nevnt sentralfyring, bad og Water, og det er vel lenge siden no at parafinlampene blafret og kastet lange skygger på tømmerveggene.

Det geniale går igjen gjennom hele huset

Midt i peisestuens østre vegg er skåret et halvcirklet hull flere meter bredt og nederst forsynt med en morsom grind, også den rikt utskåret. I dette lille karnapp har det antikke eller mer ekte fått vike plassen for et moderne høyrødt soveværelsesmøblement, men det så ikke ut til at vår siserone var noe særlig begeistret for å få bragt slike industriens masseartikler inn i sine hellige haller. Karnappet for øvrig var fullført i samme tunge stil som peisestuen. Biblioteket, som det het, eller kontoret som det kalles no, lå også i første. En del faste benker langs veggene, en framstående rad av skap hele værelset rundt og to store søyler som bar en bueformet skillevegg var det første inntrykk. Dette værelset var mørkmalt og bar inntrykk av å være mer brukt. Noe av det herligeste ved huset er dets mange verandaer. Fra peisestuen i første etasje kommer en ut på en herlig glassveranda, stor og lun, hvor husets tak strekker seg helt fram og over verandaen. Som hele ”Sole” for øvrig, er verandaen rumslig og praktisk utstyrt, åpen på en side, glass på de andre, men slik ordnet at det ikke blåser eller regner inn fra den åpne siden. I andre etasjen la vi merke til en morsom åpning mellom de to stuene. Den var skåret ut i tømmerveggen som et nøkkelhull, med en stor solid terskel. Noe som for øvrig imponerte stort var utsikten her oppefra. En kan se langt utover Bunnefjorden, Nesoddlandet og langt over mot Askerlandet.

Dekorasjonsmaleren er tydeligvis både stolt over og glad i verket sitt. Han har bodd på ”Sole” mer enn halvparten av sitt liv, i 43 år, skjønt så mye om å gjøre er det ikke. Han fylte 40 da ham kom hit.

Utenkelig å flytte

I alle disse år har Halfdan Davidsen skjøttet om sin lille ”kongsgård” oppe på Solekollen. Han er så innforlivet med tilstandene her at han ikke kan tenke seg å flytte. Vel er ”Sole” forandret i årenes løp, ganske betydelige forandringer har funnet sted, men ingen ting har brutt stilen, karakteren. Det er den samme norske gården. En føler det som han sa, lensmann Wetlesen i Aker en gang han var der: En er liksom kommet rett opp på fjellet med en gang, bort fra by og villastrøk. Det er lett å skjønne at en kan bli glad i et slikt sted. No går gamle Davidsen heime, hans sønn driver forretningen i byen, men han må male litt av og til selv også, kan ikke legge det helt bort, vi legger merke til et staffeli med en skute for fulle seil. Han har malt mye på ”Sole” også, Davidsen. Peisestuen er dekorert med motiver fra norske folkeviser. I biblioteket er framstilt en hel handling fra en folkevise i en rekke bilder rundt veggen. Overalt har han laget liv og friskhet med penselen sin.

Foregangsmann

Det er hyggelig å sitte her på ”Sole” og snakke med denne gamle foregangsmannen når det gjelder norskhet og håndverk. Han har vært medlem og formann i en rekke komiteer og styrer i årenes løp, og gjort mye for å hjelpe opp norsk håndverk. Sittet i forstanderskapet til Fag og Forskolen i en menneskealder, fra skolen var ny, og har først ganske nylig trukket seg tilbake. Så har han også fått fortjenest-medaljen i gull for sin innsats og dessuten Industri og Haandverkerforeningens hederstegn. Den som kjenner ”Sole” og folket der, vil sikkert innvende at det er en meget liten del av det vesentlige vi har fått med her. Men vår plass og vår tid rekker ikke lenger. Men vi kan ikke dy oss før vi går å spørre dekorasjonsmaleren om hans mening om funksjonalismen, de nye villaene for eksempel. – Det blir ikke av lang varighet, - lyder svaret, og det er likesom tvetydig. Verken stilarten eller det som er bygget vil holde. Nei, når en skal lage noe så skal det være solid og godt. Og Davidsen holder fremdeles på å sysle med møbeltegning. Det norske går igjen i hans produksjon. Det er norske linjer og norsk stil. Og det skal ganske sikkert mer enn en mann til for å løfte de bastantmøblene den gamle lager. Men vakre er de. Vakre og karakteristiske. Det er ”Soleånd” over dem.

Hvem er så dekorasjonsmaleren eller kongen på Sole?

Skrevet av Halfdan Davidsens barnebarn Mai Nagell Reistad, teksten er sterkt forkortet:

Halfdan Davidsen ble født i Halden i 1861, 15 år gammel begynte han som lærling i malerfaget hos sin onkel som var malermester i Kristiania. Etter å ha vært elev på den Kgl. Tegneskole, begynte han på Akademiet i Dresden. Han reiste så rundt for å tilegne seg malerfaglig lærdom fra kirker og slott som ”wandervogel”. I Wartburg fikk han i oppgave å restaurere det rom hvor Luther hadde tilbrakt sine kampår og hvor han hadde kastet sitt blekkhus etter Fanden. Etter 7 år kom han hjem til Norge og arbeidet en tid hos Wilhelm Krogh. I 1890 startet han sitt eget dekorasjonsmaler-firma og i 1894 giftet han seg med Gudrun Lie Heidenreich. I 1899 sto ”Sole” ferdig bygget med stabbur og et uthus som rommet vognskjul med dogcart, trille, sluffe og spisslede samt stall til hesten ”Solfaks” og fjøs til kua ”Huldra” og geitene ”Mads” og ”Kari” samt plass til høns, gris, katter og ikke minst hunder. En kjøkkenpike, en stuepike og en dreng ble ansatt.

Det kongelige slott

Firmaet vokste til et anerkjent malerfirma med over 25 svenner og fikk store og viktige oppdrag. Davidsen hadde ansvaret for dekorasjons- og malerarbeidene på Det Kongelige Slott i forbindelse med [[Haakon VII | Kong Haakon og Dronning Mauds innflytting 1906/07. Han fikk også malerarbeidet i forbindelse med den første restaureringen av Eidsvoldsbygningen til 100-års jubileet i 1914. Han dekorerte utallige hjem og bygninger i årenes løp. Av lokale bygninger bør nevnes Klemetsrud og Ljan kirker.

Jonas Lie på besøk

På ”Sole” gikk livet sin gang med stor husholdning og mange gjester, bl.a. Gudruns onkel, forfatteren Jonas Lie. Han var blitt enkemann og kom kjørende med landauer med kusk og mannlig tjener. På stabburet hang skinker og annet godt etter Halfdans jaktturer om høsten, ryper, harer og storfugl. Eli, den eldste datteren, hadde jobben med å pusse de 16 parafinglassene til lampene hver dag. En gang i måneden skulle vaskekonen komme, da måtte en stor stamp fylles med vann i kjelleren. Alle måtte bære, gårdsgutten, Halfdan, jenter og gutter, små og store bøtter etter alder. Halfdan hadde sitt kontor i St.Olavs gt., og ofte red han inn til Kristiania på Solfaks, som hadde stall i 1. etasje. Det hendte også de hadde dansemoro eller ball for de unge og vennene deres. Da ble hele peisestuen pyntet med kvister som de festet kreppapirblader og blomster på, samt hele taket dekket med kreppapir i flotte farger så det så ut som en blomstereng. Utenfor døren, i hallen, hadde Halfdan malt en tjener i full livré som tok imot gjestene. Halfdan Davidsen døde på ”Sole” i 1946 og Gudrun fulgte ham litt over et år etter. I juni 1984 brant ”Sole”, men ytterveggene ble stående og innvendig ble det restaurert. Byantikvaren erklærte i år 2001 hele anlegget som bevaringsverdig. Halfdan Davidsen mente at den funksjonalistiske stilen ville ikke bli av lang varighet. Det hadde han vel rett i, men nå er den jo dukket opp igjen.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 140: "Sole" - eventyrgården på Hauketo.
• Sole – eventyrgården på Hauketo og mannen som skapte den, dekorasjonsmaleren Halfdan Davidsen. Nordstrands Blad 27.02.1943, fordiden, s. 2 og s. 4. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 475 den 15.03.2009. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.