Kjeldearkiv:Borgen – Askers perle gjennom generasjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Borgen – Askers perle gjennom generasjoner
Kildeinformasjon
Navn: Kari Brustad Silihagen
Sted: Borgen i Asker
Tidsrom: fra 1947
Nedtegnet av: Kari Brustad Silihagen
Beskrivelse: Barndomsminner fra Borgen i Asker, tidligere publisert i Borgenposten.
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

BORGEN — Askers perle gjennom generasjoner

Kari Brustad Silihagen har bodd på Borgen i snart 70 år. Her deler hun sine barndomsminner med oss.

Artikkelen har tidligere vært publisert i Borgenposten.


BORGEN GÅRD

Jeg var 8 år da jeg kom til Borgenåsen. Det var en gnistrende kald januardag i 1947. Vi bodde i Oslo og min far Hugo Brustad hadde kjøpt et sted på landet, et sted der familien skulle være i helger og ferier. Vi tok toget fra Vestbanen. Da vi kom til Asker st. ville min far at vi skulle ta en drosje opp til Borgen. Vi sa ikke taxi den gangen. Det var tungt føre og vi hadde tunge sekker. Men nei, det fikk vi ikke. Sjåførene sa det ikke var mulig å få en bil opp Borgenbakken den dagen. At det ikke var noen selvfølge å få bil opp til Borgen vinterstid var noe vi fikk erfare i årene framover. Så gikk vi da langs Drammensveien og tok etter hvert til venstre, hvor det stod Borgenbakken på et skilt. Den var lang og bratt og sekken var tung. En har ikke så lange bein når en er 8 år. Da vi endelig nådde Borgentoppen flatet veien ut og vi passerte Borgen Gård på venstre side. I tidligere tider ble gården drevet av Anders Borgen. Videre tok vi ned en slak bakke til høyre, Pleiehjembakken. Der passerte vi noen eldre, hvite trebygninger, som tidligere hadde vært Bjørsets Pensjonatskole for unge piker. I 1947 var disse bygningene blitt til «Søndre Borgen Pleiehjem for Gamle og demente». På veien videre passerte vi en islagt dam, hvor noen små gutter gikk på skøyter. Senere fikk jeg vite at dammen het Paddedammen. Noen skritt videre kom vi fram til Sommerfjøset, et vindslitt, lite hus, som lå der undergangen til Borgen skole er i dag. En kunne se at fjøset en gang hadde vært rødmalt. En skjev plankedør hang og slang på hengsler og hadde stor jernkrok. Der var også et avlangt, lite vindu med små ruter, hvor glasset hadde litt grønnlig farge, slik vindusglass ofte var før i tiden.

På venstre side av det lille fjøset var en stor åpning med skigard på hver side. Min far som hadde vært der før visste at, det til andre årstider, var en stor grind i denne åpningen og at vi gikk inn i et inngjerdet område, som var beitemark for kuer og hester. Nå var vi faktisk framme, for der på hjørnet var en granlund, og på opp siden lå dette stedet min far hadde kjøpt. Der var et hovedhus, et gjestehus og et stabburlignende hus. Bygningene var brunbeiset og med røde vinduskarmer. I dag er disse husene gule og stedet heter Marihaugen.

I 1947 var Borgenåsen en granås, i dag mer en lauvås. Det er resultat av stor utbygging. Skogen blir hogd ned og blokker, rekkehus og eneboliger kommer opp. Rundt husene vil folk ha gressplener, blomster, busker og kanskje noen frukttrær, mens små granspirer vokser sent og blir lett tråkket ned, mens lauvtrærne spretter opp som ugress. Det bor 10000 mennesker på Borgen i dag. I 1947 var det omkr. 110 med smått og stort. Bebyggelsen på Borgen bestod av 6 gårder, noen helårs hus og mange fritidshus i form av hytter, små og litt større. Alle gårder, helårs hus og hytter hadde egne navn, og har det fremdeles. Navn på gårdene var: Borgen, Vardeborg, Rønningen, Kullebunn, Vassbunn og Drengsrudbråten.

GAMLE HUS OG HYTTER

Gamlestua, er 300 år gammel, det eldste huset i Asker og ligger på Nordre Borgen. Bjørneborgen ble oppført av Kitty Wentzel, og hun bodde der en tid med sin mann Gustav Wentzel og de to barna Jørgen og Bjørn. Stedet het Ingertun da de tre søstrene Caroline, Cecilie og Anna Bøe bodde der. Sistnevnte Anna Bøe var i mange år redaktør for det gamle ukebladet Urd. Hun har fått en vei oppkalt etter seg på Borgen. Vesleborgen ligger rett foran Ingertun og ble bygget av Kitty Wentzels mor, Karen Marie Bætzmann.

Marihaugen er oppkalt etter malerinnen Marie Hauge. Persbråten som lå der Rimibutikken på Borgen er i dag. Der bodde familien Jensen. De hadde en sønn Ove Jensen, en ung aktiv motstandsmann under krigen. Det var mange hemmelige møter som ble arrangert på Persbråten. Stedet lå langt utenfor allfarvei, bare skispor på vinterstid. Få dager før krigen sluttet i 1945 ble Ove Jensen arrestert og skutt. Han har også fått en vei oppkalt etter seg på Borgen. Andre hus og hytter hadde, og har navn som: Elisif, Skogstua, Granhaug, Knatten, Juventa og ikke minst Berggravhytta, der biskop Eivind Berggrav satt internert, fanget i en periode under krigen, med vaktposter rundt seg i skogen. Historien forteller om en gang, under et vaktskifte, da noen greide å smugle fru Berggrav inn i hytta. Uheldigvis kom det like etter tysk inspeksjon. Fru Berggrav ble ikke funnet, for hun lå under en seng. Biskop Berggrav skal ha sagt: Jeg sendte min kone under en seng som en dame, men hun kom fram som et fjærkre. Under sengen var en dyne gått i oppløsning. De fleste av disse hyttene/husene er i dag bygget ut til helårsboliger, og de som eier, og bor der i dag er barnebarna til de som eiet hyttene, den gang for lenge siden, under krigen og etterkrigstiden.

Noe som satte preg på Borgen, siste krigsåret og inn i 50 tallet, var at alle disse hyttene på Borgen ble rekvirert av Asker kommune og barnefamilier, som ikke hadde noe sted å bo, flyttet inn. Hytte eierne brukte nesten aldri hyttene sine vinterstid, bortsett fra i Påsken. Denne rekvireringen hadde noe å gjøre med at Finnmark brant. «Brent jord». De fleste familiene kom fra nord. Det ble mange barn på Borgen, flest gutter med flinke mødre. Fedrene så vi ikke mye til. De hadde arbeid på anlegg og lignende og kom hjem lørdag kveld og reiste tilbake søndag. Det var mødrene, som alene, tok ansvar for unger og hjem. De måkte snø, de hugget ved til oppvarming og til vedkomfyren. Flere av hyttene hadde bare parafinlamper. De bar vann fra nærmeste brønn. En av mødrene var ekspert med strikking og strikket, ikke bare til sin egen familie, men også til nabofamilien. Nabomoren hadde en håndsymaskin og sydde klær, ikke bare til sine egne barn, men også til naboenes barn. Hun var spesialist på søm av guttebukser, med gylf og mange lommer. Her var byttearbeid, ingen tok betaling. Disse mødrene, og selvfølgelig alle mødre på Borgen, gjorde seg nytte av alt som var spiselig og som var å finne i «marka». Det startet med blåbærene i Borgen skog, så kom tyttebærene. Rundt Drengsrudvannet var det masse villbringebær. Da høsten kom ble det plukket sopp langs foten av Vardåsen og oppover. Mammaer og unger dro av sted med bøtter og spann De hadde med mat og drikke, og latter og sang var vanlig å høre i området rundt Vardåsen. Noe som også må fortelles er om fløytene alle mødrene brukte for å kalle inn til måltider og lekselesing. En mor hadde ett fløyte pip, en annen to pip, en tredje tre pip, og min mor hang seg på lasset og hadde fire fløyte pip. Det kunne høres ut som fløytingen på en fotballkamp.

Vintrene på Borgen var snørike, og snøen pakket seg under Vardåsen. Asker kommune måkte bare Borgenbakken opp til Pleiehjemmet, som var kommunalt. Alle de andre veiene hadde Borgen Vel ansvar for. Det kunne bli langt utpå dagen før disse veiene var farbare. Da vasset vi til knes til Borgentoppen. Alle skolebarn på Borgen gikk på Drengsrud skole. De gikk på ski over alle jordene og fram til skolen. Folket på gårdene kom seg alltid fram med hest og slede.

VINTERFRITID: De små og mellomstore guttene lagde hoppbakker. De store og litt «proffe» guttene hoppet i Ormehølet, som ble lagd opp i åsen over Øvre Drengsrudvann. Det var langt overrenn og unnarenn med nedslag på islagt vann. De flinkeste hoppet opp til 46 meter. Skøyteaktiviteter foregikk på Drengsrudvannet. Der var gutter som spilte ishockey, med fedre som veiledet og var dommere. Alle generasjoner var å se på isen. Eldre menn gikk lengdeløp, med hatt og med hendene på ryggen. De feide friskt bortover isen. Langrenn ble arrangert på de endeløse jordene. Da var også vi jentene med. Jentene var også med å ake rattkjelke på kveldene, da det nesten aldri kom biler. Vi møttes på Borgentoppen og satte utfor Borgenbakken, tok av før vi nådde Drammensveien og fortsatte nedover Hagaløkkabakken, der blokkene er i dag. Hagaløkkabakken var egentlig en kjerrevei, som vinterstid ikke var bredere enn at det var plass til en spark, og da også til en kjelke. Vi kom nesten ned til Asker sentrum, og så dro vi kjelkene opp til toppen igjen. Ingen tenkte på at det var langt. Vi hadde det jo så morsomt og spennende. Noe syntes vi også var litt skummelt. Langt nede i Borgenbakken lå det en grå, vindslitt låve med høy i. På låvens gavlvegg var det mange hull som hakkespetter hadde hakket. Ut gjennom hullene og den glisne plankeveggen kom det ofte snorkelyder. Da visste vi at Kristian Gladbakken hadde lagt seg til å sove i høyet. Han het egentlig Kristian Solbakken og var fra Vettre. Da han var ung bestemte han seg for å være en fri mann. Han ville begynne «å gå på loffen». Han var den mest kjente av bygdeorginalene i Asker på 50 og 60 tallet. De fleste kjøkkener i Asker, på den tiden, hadde en visp eller en kost, som var lagd av Gladbakken. Han var en høy og mørk mann, ganske flott og hadde langt skjegg. En gang, da jeg var ung og hadde langt, mørkt hår, truet han med å klippe av håret mitt og bruke det til sopelime. Det var flere mystiske lyder å høre i vintermørket. Like bak den grå låven var et bekkefar. Der var flere revehi, og ofte kunne vi høre revene klynke, nesten slik som barn gråter. Bak Borgen Gård, i de store trærne, bodde det kattugler. Da de brøt stillheten med sine «U HU, U-HU,-U-HU, ja, da var det godt å være mange sammen i Borgenbakken.

PÅSKEN: Det var gøy å være ungdom på Borgen i Påsken. Folk som bodde i området Borgen, Drengsrud og Asker klatret opp til Vardåstoppen, populært kalt Fattigmans Geilo. Noen fortsatte videre til Heggedalsutsikten. Dit kom folk opp fra Vardåsen, Dikemark, Solberg og fra Heggedal. Alle fant seg plasser langs steinhyllene. Alle hadde med mat og drikke, solbriller og solkrem, som het Nivea og Vaselin. Det var jo som å steike flesk i ei panne. Noen var forelsket i en eller annen og vi kunne bli værende der i timevis. Det kunne være en styrkeprøve å klatre opp til Vardåsen, med snø og masse is, men desto fortere gikk det nedover på buksebaken.


VÅREN kom med blåveis, hvitveis og 17. Mai. Vi nabo barna møttes ved Sommerfjøset. Festkledte og glade barn med knestrømper, nye sko og flagg. Vi gikk i flokk opp til Borgentoppen og litt nedover bakken. Der skar vi av til et «tråkk» som gikk over et jorde, der hvor Festplassen i Hagaløkka Skole ligger i dag. Ved enden av jordet småløp vi nedover «BRATTA» en stupbratt sti, der Hagaløkkablokkene er i dag. Hele åssiden nedover var dekket av hvitveis og blåveis. Det luktet av grantrær og fuktig skogbunn. Vel nede i Asker sentrum gikk veien videre til Asker kirke og fortsatte til Jansløkka Skole. Der skulle alle skolebarn i Asker samles for å gå i tog rundt Skaugum og hilse på kronprinsfamilien. Ingen tenkte på at veien var lang, og ingen, om de hadde hatt anledning, ville ha blitt kjørt. Men det hendte ofte at de som hadde nye sko fikk gnagsår på hælede allerede før toget startet. Etter runden om Skaugum var det samling ved «Minnestøtten», med krans og blomster som ble lagt ned. Minnetalen syntes vi var lang, men så sang alle nasjonalsangen. Aldri har vel «Ja vi elsker» betydd mer enn de første årene etter 1945. Toget gikk så videre til «Risenga», som var festplassen i Asker. Det var orden og disiplin i rekkene den gangen. På Risenga fant vi mødrene våre, som hadde kommet fram i forvegen, ofte sammen med naboer. De hadde funnet plasser i gresskanten rundt enga og satt seg ned på medbragt teppe. De hadde med kaffe, saft, kaker og plaster til gnagsårene. Vi unger fikk kjøpe is eller pølse, ikke begge deler. På Risenga foregikk leker og konkurranser, som vi kunne være med på, eller bare se på. Musikk korpset spilte hele tiden, med små pauser. Jeg kan ikke huske at det regnet på en17.mai, men det må det jo ha gjort.

ST. HANS På Borgen foregikk i Jutemyrveien, på nedsiden av Marihaugen, like ved Sommerfjøset og grinda. Naboene samlet seg med smått og stort. På forhånd var det samlet kvist og kvast til St. Hans bålet. Det var ingen bålforbud den gangen, men det lå en brønn tre meter fra bålet, Og der stod bøtter og spann klare til evt. bruk. Alle hadde med noe godt å spise og drikke. Noen spanderte en dram. Høydepunktet var da fru Kristiansen, vi sa ikke fornavn den gangen, kom med sin obligatoriske Waleskringle. Hun hadde skumhvitt hår nystrøket forkle og tok en rask opptelling av personer. Det ble alltid et stykke til hver.

SOMMEREN 1947 var en «tørkesommer». Alle brønner på Borgen gikk tomme, også den som aldri tidligere hadde vært tom. Denne brønnen lå på et jorde der Borgen skole er i dag, der sykkelstativene står. Min far fikk tips av en gammel mann, om en litt bortgjemt «olle», et oppkomme, som lå i skogkanten opp under Vardåsen. Far og jeg la i vei, med bøtte og spann, og sikret oss vann til matlaging og drikke. Mange år senere ble den fylt igjen med stein. Den daglige kroppsvasken og klesvask foregikk i Drengsrudvannet. Folk kom med klut, såpe, håndkle og sinkbaljer med skittentøy mellom seg. Det skummet friskt i Drengsrudvannet den sommeren. Det var rart alle vannliljene overlevde alt skummet. Vannliljene lærte vi unge å holde avstand til etter at en av oss jentene satte seg fast i de lange, seige stenglene under vann. Hun var nær ved å drukne da to unge gutter, som var gode under vann, fikk jenta løs. Orm var det også mye av denne tørre sommeren. Både Hoggorm og Stålorm fløt ute i vannet. Da var det ikke fristende å hoppe uti. Badeplassen vår som lå like ved den store hoppbakken. Ikke rart den het «Ormehølet». I dette området var det også kjempestore maurtuer, noen av dem så store som små fjell. Noen av de største er der ennå, bare halvparten så store.

GRINDA ved sommerfjøset var der undergangen til Borgen Skole er i dag. Den var inngangen til beiteområdet og samtidig samlingsplass for oss unge. Når hyttefolket kom med biler, kom de ikke gjennom grinda uten å betale bompenger til småguttene, som straks var på plass. Etter å ha fått noe småmynt i nevene moret de seg med «å kaste på stikka». Noen folk kom med drosje, som bare gikk til Grinda, og da ble det ingen bompenger. Ofte var det tre damer. De hadde helt like anorakker, sekker og Alpeluer. Vi trodde de var trillinger og kalte dem TRIPP, TRAPP, TRESKO.

SOMMERFJØSET ble tidligere brukt som melkeplass for kyr, som gikk «på beite». For uten kyr var det også to hester, Fjordinger. Den ene tilhørte Borgen gård og het Frydia. Den andre het Blakken og hørte til på Rønningen gård. De hadde for vane ta seg stallplass inn mot den hvite Brustadgrinda, som var inngang til «Marihaugen». Der var det alltid skygge fra de store grantrærne på innsiden. Det var ofte et problem å komme inn gjennom grinda med en sykkel. Drosjene kjørte ikke lenger enn til Grinda ved Sommerfjøset, i hvert fall ikke om vinteren. Sa du til en drosjesjåfør i Asker at du skulle til Sommerfjøset, så kom du dit, også mange år etter at det lille fjøset ble revet. Etter hvert tok en drosje til Grinda. Da også den ble borte, sa folk at de skulle til «Brustadgrinda», som var og fremdeles er grinda inn til «Marihaugen». Min far hadde kopiert den gamle Grinda ved Sommerfjøset og malt den hvit.

BEITE: Beiteområdet strakte seg fra Grinda, opp mot Borgenbråten, over store deler av Borgenskog og ned langs Jutemyrveien. Området på Borgenbråten, der Atriumsfeltet ble bygd i 1966, het bare «Beite». Der var det idrettsplass og møteplass for oss unge. Foruten fotballplass, som lå der Jerpefaret er i dag, var det høydestativ og hoppe grop for stavsprang på andre siden av veien, på dagens Atriumsfelt. Vi unge sa: Vi sees på Beite eller vi møtes på Beite. Det ble en slags sorg for oss da dette området ble bebygd,

SOMMERJOBB: Alle tenåringer på Borgen hadde sommerjobb på gårdene. Det startet med luking i Jordbæråkrene, senere ble bærene plukket. Noen uker senere var bringebærene modne. Uansett alder måtte vi være høye nok for å rekke opp til toppen av buskene. De raskeste greide å fylle omkr. 60 kurver i løpet av en arbeidsdag. Jeg tror vi fikk 50 øre pr. kg. Det var en fin tid med mye moro, erting og latter. Småungene moret seg med å gjemme seg i hersene, sitte på toppen av høyvogna og kjenne luktene fra låver og fjøs. Det var godt å være unger på Borgen i 50 årene.

HØSTEN kom med mørke kvelder da en kunne høre gresshoppene synge «sikk sakk, sikk sakk i gresskantene. I dag hører en ikke stort annet enn støy fra biler på alle veier. Potetferien kom med jobbing i potetåkrene. Da tjente vi lommepenger for resten av høsten.

UNDERHOLDNING: Det var radioen vi samlet oss omkring. Jeg husker spesielt en serie som het: Mitt navn er Koks. Den var spennende! Ønskekonserten fikk vi også alltid med oss.

KINO: Vi kunne ta toget til Sandvika, der det var kino i det hvite, flotte rådhuset. Der var det en ordentlig kinosal med gode stolseter, men toget kostet penger i tillegg til billetten. Alternativet var «Vennskapen» i Asker. Der var det minst en pause midt i filmen for å skifte filmrull.

EPLESLANG OG ANNET BØLL: BØll var, blant annet, å «slange epler» i naboenes hager i høstmørke kvelder. Spesielt spennende var hagen til Otto Borgen. Det ble gjort kjent at han lå med hagle mellom trærne. Jeg tror ikke han gjorde det. Annet «BØII» var å «Dra harpiks» mot naboenes vinduer i mørket. Da brukte vi fiskesene, som forsiktig ble festet til en stift eller haspe i vinduskarmen. Så trakk vi oss bakover, helst til utsiden av gjerdet eller bak et tre. Harpikskiumpen kunne være en kvaeklump eller et viskelær. Så stod vi der, på god avstand og gned klumpen langs fiskesenen. Da ble det en skjærende lyd, som hørtes godt gjennom vinduene. Ganske snart kom noen fra huset i døren, og da var vi unger «over alle hauger».

Kari Brustad Silihagen