Kjeldearkiv:Historiske glass og Ljansbruket

Historiefortellerne

De som først og fremst kan takkes for at vi i dag vet meget om gammel norsk glassproduksjon er dr. philos Ada Polak og konservator Randi Gaustad, som begge har gått meget dypt ned i stoffet og begge har skrevet bøker om emnet. Arkivet i Kunstindustrimuseet i Oslo er også av stor betydning når det gjelder å ha tatt vare på historien om norsk glass.

Starten

Omkring år 1700 ble det forbud mot å produsere glass i Danmark fordi det førte til en alt for sterk utnyttelse av de danske skoger. Merkantilismens ideer om å produsere så mye som mulig innenlands for å unngå å sende valuta ut av landet, var også en drivkraft til å få i stand glassproduksjon innen dobbeltriket. I 1741 ble det for første gang blåst glass i Norge. Det skjedde på Nøstetangen på Hokksund etter initiativ fra myndighetene i København. De ønsket å utnytte naturressursene i det fjell- og skogrike Norge. Noe av det første som ble laget var noen kjempestore pokaler til Det kongelige sølvkammer i København, det var på Christian 6.s tid. Pokalene var over en halv meter høye og fylt med vin, kan det ikke ha vært en manns jobb å løfte dem. Produksjonen på Nøstetangen ble konsentrert om finere bordglass og praktarbeider i form av pokaler. Caspar Herman von Storm, stiftsamtmann for Akershus, ble ansatt som administrerende direktør for norsk glassindustri, han var en mann med store administrative og faglige evner og kunnskap. Han sendte Morten Wærn til England som industrispion som klarte å skaffe kompaniet verdifulle opplysninger om oppskriften på engelsk krystall. Fagarbeiderne på Nøstetangen ble rekruttert fra tysk og engelsk glassindustri.

Gravøren

Motivene på norske glass var annerledes og mer varierte enn i andre land. Det skyldes den usedvanlig dyktige glassgravøren Heinrich Gottlieb Köhler som også kunne slipe glass. Han ble hoffgravør i 1752. Pokaler som han har dekorert befinner seg i dag på Rosenborg slott i København. Etter å ha arbeidet en tid på Nøstetangen slo han seg i 1770 ned i Christiania som uavhengig glassgravør. Her kunne han ha nær kontakt med sine oppdragsgivere.

Vinglass

Etter hvert var det ikke lenger pokalene som var Kölhers viktigste medium, vinglassene tok plassen i hans produksjon. Med sine spesialbestilte motiver og skålvers, kunne de også tilfredsstille nordmennenes trang til skåleseremonier og formelle skåltaler. Den største gruppen glass er den som inneholder bilder av forskjellige arbeidsprosesser, de såkalte næringsveiene. De har på den ene siden av glasset et bilde av en arbeidscene og på den andre siden en enkel skålinnskrift, eller i noen tilfeller skålvers med politisk innhold.

Holterserien

Den mest komplette serien er den såkalte Holterserien, hvor bare ett glass av de opprinnelig 24 er helt forsvunnet, og to glass er knust, men delene er i behold. At glassene virkelig ble laget til Peder Holter, menes bekreftet ved at gravøren Köhler i bildet på et glass med motiv fra krystallverket, har plassert en stor pokal med en tydelig H inngravert. Det var en vanskelig oppgave for Köhler å beskrive de ulike virksomhetene med deres ofte kompliserte handlinger på den lille plassen gravøren hadde til rådighet. Hvert bilde er ikke mer enn 6 – 8 cm høyt. Han har måttet forenkle og samtidig forstørre de elementer som var viktige for forståelsen. Selve bildet opptar over halvparten av vinglassets klokke, på den resterende plassen er det inngravert vers med tilknytning til innholdet på bildet. Hvert bilde er på tre sider rammet inn av enkle rokokkoornamenter der det nederst er et lite felt hvor glassets nummer er inngravert i romertall. Er det en virksomhet som foregår innendørs, er en vegg i huset tatt vekk slik at man ser hva som foregår i hele sin bredde. Foregår virksomheten utendørs, er landskapet rundt en del av komposisjonen. På bildene sees alltid flere arbeidere som holder på med ulike stadier av produksjonen.

Detaljer

Et iøynefallende trekk ved Köhlers fremstillingsmåte er hans dyktighet til å få med karakteristiske detaljer. Selv om personene i bildene er bitte små, klarer han å karakterisere dem ved hjelp av klesdrakten og holdningen som enten arbeidere eller standspersoner som inspiserer arbeidet. Standspersonene har alltid frakk og stor hatt og står gjerne med en stokk i den ene hånden, mens den andre peker og gestikulerer. Arbeiderne har ofte skinnforkle. Köhler har en særlig evne til å skape dybde i sine små bilder. For å skape perspektiv i bildet, brukte han metoder som er velkjente i billedkunsten. Vannet antydes bare med noen enkle bølgelinjer på det ellers blanke glasset, og står i kontrast til de matte landskapene.

Skrytealbum for Norge

Mange av motivene er fra industri som var satt i gang etter initiativ fra regjeringen i København for å utnytte Norges ressurser. Holterserien kan oppfattes som et eneste stort skrytealbum for Norge, en hyllest til landets naturressurser. På glass etter glass blir det redegjort hvordan naturrikdommene utnyttes. Det spilte ingen rolle at mange av virksomhetene var kommet i stand etter initiativ fra myndighetene i København. Det viktige var at det var Norges rike forekomster i fjell, vann og vekster som var grunnlaget for dem. I et av versene sies det rett frem her findes alt. Det er som om man vil vise alle muligheter som fantes i Norge til å skape virksomheter som også Danmark hadde behov for.

Brannen

Glassene i Holterserien ble reddet da hovedbygningen på Stubljan brant i 1913. Ifølge familietradisjonen skal glasserien hørt til Stubljan helt fra 1771, da Peder Holter og Maren Juel giftet seg. Peder Holter var en av Christianias betydeligste menn på denne tiden. Han var forretningsmann, sagbrukseier og godseier på Ljan, dessuten overkrigskommissær og fra 1760 zahlkasserer, det vil si bestyrer av den kongelige kasse og i 1773 ble han generalkrigskommisjonær. Han hadde studert ved utenlandske universiteter og arvet en betydelig formue etter sine foreldre. I 1765 kjøpte han Ljansbruket og bygget om hovedbygningen på Stubljan. Denne staselige herregården i Hvervenbukta ble hans sommerresidens.

Holter var frimurer

I 22 bilder blir ulike arbeidsprosesser skildret. Bare ett av glassene skiller seg ut fordi det ikke gjengir en næringsvei eller arbeidsprosess, men en frimurer. Sentralt i bildet står en mann med passer og vinkelhake i den ene hånden og en pengepung i den andre. Foran på magen har han noe som må forstås som et skjødeskinn. Skjødeskinnet, passeren og vinkelhaken er en klar indikasjon på at han er frimurer. Hele høyre side av bildet er viet frimuriske symboler som søyle med klode på toppen, vaterpass, loddesnor og alenmål. Peder Holter var en fremtredende frimurer. Han ble opptatt i losjen i København i 1749 og var tilstede da den første losje ble stiftet i Christiania samme år. I 1772 ble har losjemester eller stormester for Christiania-losjen. At skålverset på glasset ikke nevner frimureriet er naturlig tatt i betraktning at det helst skulle være hemmelig at man var frimurer. Slik fikk det én betydning for de innvidde og en annen for de uinnvidde.

Glass med motiv salpeterfremstilling

Salpeterproduksjon foregikk på Stubljan. Man hadde benker av gresstorv, organisk avfall som kadavre ble lagt i benker til forråtnelse og omdanning til salperterkrystaller. På glasset ser vi store oppmurt kar hvor krystallene ble kokt ut med vann, noe tilsettes fra en tønne med kran. En mann står ved et lavt kar og skummer eller siler fra de ferdige salpeterkrystallene, Innskrift:

Salpeter kan Vi Selve Kaage
Og overalt Naturen her
I mange Ting ret gunstig er
At Lykken ville for Naturen bedre Vaage.
Glass med motiv Alunverk

Alunverket lå nederst på Ekeberg, der Kongsveien begynner og det går en trapp mot Ekebergrestauranten. Her ligger alunskiffer fremdeles i dagen. Glasset viser lange bed hvor alunskiferen ligger og gløder, damp eller røyk stiger opp i forgrunnen er to firedelte groper der en mann rører i med en stang. Til høyre ser vi inn i stor bygning, gulvet er dekket med kummer med vann, antagelig der utlutingen foregikk. På bakveggen oppmurte ovner med store kar oppå hvor inndampningsprosessen forgikk. I forgrunnen mann med trillebør, mann med hatt og stokk og en som spikrer igjen tønne. Innskrift:

Vort Allun Værk er i god Stande
Saa got som er i anders lande
Men afsætningen den er kun smaae
Helst kunde Værket bedre gaae.

Alun ble utvunnet av alunskifer og ble blukt bl.a. til farging av tøy. I 1771 satt verket inne med store lagre som det var vanskelig å få avsetning for.

Glass med motiv Kruttmølle

Kruttmøllen på Stubljan er motiv på et glass i Struenseeserien. Møllen var anlagt i 1760 av Poul Vogt (han var gift med Peder Holters søster) som da eide Ljansgodset. Glasset har teksten: Gud bevare Kruud-Møllerne. Dette er eneste gang Guds navn er påkalt i et skålrop, men kruttmøllen var eksplosiv og farlig, og kunne vel trenge beskyttelse fra de sterkeste makter. Gjersøelvens vannfall ga kraft til kruttmøllen. En går ut fra at salpeterhytten har ligget i nærheten av kruttmøllen. Dette har ikke bare vært praktisk, men en bekvemmelighet for herskapene. Den farlige kruttmøllen og den illeluktende selpeterhytten burde nok helst ligge på behørig avstand fra deres syn og sanser. Glasset er oppbevart på Nasjonalmuseet.

Skålversene

Det som gjør Holterglassene så spesielle, et at de foruten bilder av norsk industri, også har med skålvers med et innhold som griper rett inn i tidens politiske situasjon. Mange er nokså frittalende med hensyn til å uttrykke misnøye med Norges stilling i dobbeltriket. I en privat sammenheng som skålvers, kunne man jo ta litt i og ikke være så nøye med sannheten. Viktig for tilblivelsen av versene har det utvilsomt vært at Struensee den 14, september 1770 innførte trykkefrihet i Danmark-Norge. Trykkefriheten varte bare til 20. oktober 1773.

Pessimisme

I flere av versene kan man spore en pessimistisk holdning. I jordbruksverset går det frem at myr og kratt har overtatt der hvor det før var fruktbare jorder. Handelen og sjøfarten går med Krebsen, det vil si går bakover. Det var dårlige tider i Norge i begynnelsen av 1770-tallet, men pessimismen er nok en form for krisemaksimering for å gjøre det klart at det var Danmark som var skyld i elendigheten. En harsk holdning overfor Danmark går igjen i flere av versene, kanskje aller tydeligst i verset om laksefiske:

Her Laxen Stræbe maa imod den stride Fos
Maaske den være skal et Billede paa Os
Hva har den vel for al sin Kraft og Møye
Kun at dens Fedme kan en andes lÿst fornöye

Som nordmennene, strever og sliter laksen i motstrøm, men resultatet av slitet er det andre, det vil si danskene, som blir fete av. Det samme innholder pottaskeverset. Det er Danmark som tjener på nordmenns slit.

Her lave Vi og selv Potaske
Og hart vi stræbe udi alt
Men Pengene de like galt
De løbe Væl til andres Taske.

Problemer

Sølvverket på Kongsberg hadde et stort behov for brensel og hadde enerett på trevirke fra store områder. Dette gjorde det problematisk for produksjonen på Nøstetangen. Bare luksusvarene, spesialbestillingene som skulle dekoreres, ble igjen på Nøstetangen. I 1777 ble verket nedlagt og alle hus forsvant.

Dagens Nøstetangen i Hokksund

Kunstneren Lynn Funnemark Johansen stiftet i 1990 ”Nøstetangen Glass” i ny utgave og fikk etablert en glasshytte der det blåses glass etter de gamle modellene. Foruten Stubljan selges glass med motiv fra Bogstad Gård, Fossholm Herregård, Rød Gård og Eidsvollsbygningen. Lynn Finnemark Johansen står selv for individuell gravering på glassene. Det er lett å kunne anbefale leserne en tur til Hokksund.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 149: Historiske glass og Ljansbruket.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 484 den 15.07.2009. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.