Kommandoordren
Kommandoordren (tysk Kommandobefehl) var en «førerordre» utstedt av Adolf Hitler den 18. oktober 1942, der det ble slått fast at alle allierte kommandosoldater som ble tatt til fange av tyske tropper skulle henrettes uten rettssak, selv om de bar uniform. Ordren gjaldt i alle tyskkontrollerte områder, og trådte ved flere anledninger i kraft i Norge slik at både britiske og norske soldater i uniform ble henretta.
Innhold og virkning
I henhold til Genevekonvensjonene skal krigsfanger ikke henrettes, såfremt de ikke blir dømt til døden for brudd på krigens lover eller sivil straffelov. I kommandoordren vises det til at allierte styrker brøt krigens lover, men selv om dette kan ha skjedd i enkelte tilfeller, var det et klart brudd på konvensjonene å utstede en ordre som omfatta alle spesialenheter i alliert tjeneste.
Kommandosoldater var i ordren definert som de som spesialstyrker som inngikk i små kommandogrupper, agenter og sabotører. Regulære styrker som ble tatt til fange i kamp skulle behandles som krigsfanger av Wehrmacht, mens kommandosoldatene skulle overleveres til Sicherheitsdienst (SD). I en tidligere ordre, utstedt av generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt den 21. juli 1942, var det nedfelt at fallskjermjegere som var sluppet bak tyske linjer skulle overleveres til Gestapo. I førerordren ble dette altså utvide til også å gjelde for eksempel britiske og norske styrker som utførte raid eller sabotasje på norsk jord - og tilsvarende i andre okkuperte land.
Bakgrunnen for at ordren ble utstedt ser ut til å være Hitlers raseri over Diepperaidet den 19. august 1942. I canadiske dokumenter som ble funnet etter raidet kunne en formulering tolkes som en oppfordring til å begå krigsforbrytelser, og tyskerne hevda etter raidet at de hadde funnet soldater som var bakbundet og skutt. Natt til 4. oktober 1942 kom så Sarkraidet, der britiske kommandosoldater drepte fire fanger. Ifølge britene ble en drept da han begynte å rope for å advare tyske vakter, og de tre andre da de forsøkte å flykte. En femte fange ble tatt med tilbake til England. Fra tysk side ble hendelsen framstilt som drap på forsvarsløse fanger. Det er i begge tilfeller usikkert hva som hadde skjedd, men det er klart at dette førte til en form for blodhevn mellom allierte og tyske soldater. I desember 1942 kalrte sveitsiske forhandlere å få slutt på dette fra alliert side; det ble senere begått en rekke overgrep av allierte soldater, men uten offisiell sanksjon. På tysk side ble kommandoordren stående gjennom hele krigen.
Ordren ble distribuert til høyere offiserer, men den ble bare kopiert opp i tolv eksemplarer slik at det ikke skulle finnes skriftlige versjoner for mange steder. Enkelte tyske offiserer, blant annet feltmarskalk Erwin Rommel, nekta å distribuere ordren til sine soldater.
De første ofrene for kommanoordren var to britiske offiserer og fem britiske soldater som var tatt til fange under Operasjon Musketoon mot Glomfjord kraftverk. De ble ført til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, der de ble henretta ved nakkeskudd den 23. oktober 1942.
Konsekvenser etter krigen
Kommandoordren ble et tema i flere krigsforbrytersaker, inkludert under Nürnbergprosesssen. Noen eksempler på dette er:
- General Anton Dostler ble dømt til døden for henrettelsen av femten amerikanske soldater.
- Generaloberst Alfred Jodl hadde kommandoordren som et av sine tiltalepunkter. Han ble dømt til døden.
- Feltmarskalk Wilhelm Keitel hadde kommandoordren som et av sine tiltalepunkter. Han ble dømt til døden. Keitel var også tiltalt for kommisærordren, retta mot sovjetiske politiske kommisærer.
- Admiral Erich Raeder ble tiltalt blant annet for å ha beordra henrettelse av britiske kommandosoldater i desember 1942. Han ble dømt til livsvarig fengsel, og ble løslatt i 1955.
- Generaloberst Nikolaus von Falkenhorst ble tiltalt blant annet for henrettelsen av britiske soldater etter Operasjon Freshman, en sabotasjeaksjon mot Vemorkanlegget. Han ble dømt til døden, og då benåda til tjue års fengsel og løslatt i 1953.
Kommandoordren i Norge
Kommandoordren ble som nevnt ved flere anledninger brukt i Norge. Ofrene vi har kunnet kartlegge var: