Kristian Halvorsen Sand (1809–1833)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Notis i Morgenbladet 14. mai 1833 om at Kristian Sands benådingssøknad var avslått.

Kristian Halvorsen Sand (født 13. mai 1809 i Nord-Odal, død 19. september 1833 samme sted) var en gårdsgutt som i 1832 tok livet av budeia Karen Pedersdatter Sand etter at hun hadde blitt gravid, med ham som barnefar. Han ble dømt til døden for dette, og halshogd på retterstedet på Sand, bare 24 år gammel. Fortellinga om henrettelsen og retterstedet levde på folkemunne i bygda, og en av de som ble kjent med den var forfatteren Sigurd Hoel. Han vokste opp i Sagstua like ved retterstedet, og hendelsen ble inspirasjonen til romanen Trollringen, som rett nok har en historie som er helt urelatert til Kristian Sands historie.

Slekt og familie

Han var sønn av Eli Håkensdatter Sollaust (f. 1775) og Halvor Olsen Sand, og ble født utafor ekteskap.

Han ble ikke gift, men skal ha vært forlovet med Kari Vik og hadde et forhold til Karen Pedersdatter.

Unge år

Eli Håkensdatter var datter av Håken Henriksen Sollaust og Anne Gunnersdatter Heer, og bodde med dem på Nordre Sollaust som faren bygsla. Der vokste Kristian Sand opp. Fødsler utafor ekteskap kunne by på problemer for både mor og barn, men i første omgang gikk det greit siden familien ikke slo hånda av henne. Som tolvåring måtte Kristian gå i tjeneste; dette var på ingen måte uvanlig. Det sammenfaller med at mora gifta seg med Rasmus Olsen Storbråten. Kristian fikk tjeneste som gjetergutt på Stein. Dette året, altså i 1821, var det tilfeldigvis en henrettelse i Nord-Odal. Ole Pedersen Sundby måtte bøte med livet for å ha drept sin far, og ble lagt på steile og hjul etter halshogginga. Det er sannsynlig at Kristian bivånet denne henrettelsen - uten at den fikk den tiltenkte avskrekkende effekt.

Kristian Sand ble konfirmert som 17-åring - forholdsvis sent, men på ingen måte uvanlig på den tida. Sokneprest Søren Dahl ga ham gode skussmål. Han ble beskrevet som trofast og dyktig, som en kjekk, frisk og sunn ung mann, og som munter og lystig - uten å være lettsindig. Presten skrev også at han var populær blant andre tjenestegutter og bekjente. Rett nok ble det noe senere notert at lystigheten begynte å grense mot lettsindighet. Da han forsøkte seg på militærtjeneste som musketer ble han sendt hjem igjen med en gang på grunn av en skade i foten, og han ble aldri innkalt igjen. I tida da han ble konfirmert var han i tjeneste på Sand prestegård - det er derfor han gikk under navnet Kristian Sand, og vel også derfor presten kjente ham så godt.

Forbrytelse og dom

På prestegården møtte han Karen Pedersdatter. Hun var fra Land, der Søren Dahl var sokneprest før han kom til Nord-Odal. Da han flytta hadde hun blitt med på lasset. Mens Kristian ble beskrevet som kjekk og sunn og som en oppegående ung mann, ble Karen omtalt som enfoldig og med et ikke særlig attraktivt utseende. Det antydes at hun hadde blitt med til Odalen etter å ha blitt oversett av ungkarene på Land. Karen ble forelska i Kristian, og la ikke skjul på det. Kona på gården advarte henne om at hun måtte passe på sin ære, men det brydde hun seg ikke om. Kristian skal ha forsøkt å unngå henne, og var spesielt påpasselig med ikke å havne i enerom med henne. Det hører med til historia at han på denne tida var forlova med Kari Vik. De hadde bytta brystspenner, en skikk som tilsvarer den senere utvekslinga av forlovelsesringer. Så langt de andre på gården kunne se, var Kristian i likhet med andre med på utfrysing av Karen Pedersdatter.

Samtidig ser det ut til at det var noe annerledes når hun først fikk ham i enerom. Våren 1832 kom hun inn i stallen der han arbeida, og de hadde samleie i høyet. Kristian hevda senere at dette var den eneste gangen, og det er vanskelig å vite om han snakka sant eller ikke. Karen fikk aldri uttalt seg om dette. Det gikk som det kan gå, Karen ble gravid. Hun skal ha fortalt Kristian om dette den på eller omkring 8. juni 1832, ifølge senere avhør. Karen hadde nok et håp om at han ville forlate Kari Vik, men slik ble det ikke. Han aksepterte nok raskt at han var faren, for ingen andre virka interessert i Karen. Men da han fikk vite om det hadde han nettopp vært hos Kari Vik, og han ville ikke gå fra henne.

Selve det å få et barn utafor ekteskap var ikke noe stort problem. Kristian var selv uektefødt, og hadde klart seg helt fint. Det kunne føre til noen økonomiske forpliktelser for ham, men ellers var det nok mor og barn som hadde størst risiko for å få problemer. Det som ser ut til å ha ført Kristian ut på ville veier er Karens dårlige anseelse i bygda. Om det hadde skjedd en glipp med Kari Vik hadde han nok bare gifta seg med henne, men at det skulle bli kjent at han hadde vært sammen med Karen Pedersdatter var ikke noe han var interessert i.

Den 22. juni 1832 var Karen på Sandssætra, også kjent som Prestegårdssætra, som budeie. Kristian Sand sto ifølge avhørene opp klokka tre på natta, og gikk opp mot setra. Han hadde med seg en meter tau med renneløkke. Omkring klokka sju om morgenen så han at budeiene drev kyrne ut på beite. Kristian klarte å få signalisert til Karen, slik at de kunne møtes for seg selv uten at de andre jentene visste noe. Han fikk frokost av henne, og de hadde en samtale som nok var prega mest av pinlig taushet. Han spurte henne så om hun ville følge ham hjemover, og om de kunne gå i skogen så de ikke ble sett. Karen kunne så klart blitt fornærma over det, men dels var hun nok interessert i å få mer tid med Kristian, og dels kan hun ha tolka det som at han ville sikre at ikke Kari Vik fikk vite noe. Inne i skogen spurte han henne om hun hadde tenkt til å utlegge ham som barnefar. Hun svarte at hun ikke hadde noen andre hun kunne oppgi.

Da han tok fram tauet og plukka opp en stor stein, skjønte Karen at hun var i fare. Hun skreik og begynte å løpe vekk, men den mye sterkere og raskere Kristian tok henne igjen og slo henne med steinen. Tauet hadde han mista, så han kvalte henne med venstre hånd samtidig som han slo henne med en mindre stein i høyre hånd. Da han var sikker på at hun var død, eller i hvert fall hinsides redning, begynte han å gjemme liket under noen rotvelter. Planen hadde sannsynligvis vært å bruke tauet for å fingere et selvmord, men nå var det åpenbart at noen hadde tatt henne av dage. Mens han holdt på med dette hørte han stemmer, og måtte stikke av. De andre jentene fant dermed Karen raskt, og de hørte at noen løp vekk. Det var fortsatt liv i jenta.

Omtrent samtidig som Kristian Sand kom fra til prestegården, kom det bud fra setra om at Karen var døende. Det var fortsatt tidlig på morgenen, og Kristian hadde brukt forspranget til å ta av seg klær så det så ut som om han kom rett fra senga når budet kom. Det var uklart om det var et menneske om hadde skadet Karen; budeiene mente det kunne være bjørn. Kristian holdt seg kald, og meldte seg frivillig til å være med opp for å hente henne. Da de som ble sendt opp kom tilbake med Karen, fortalte de at de hadde sett blodige steiner og en taustump, noe som ikke akkurat tyda på bjørneangrep. Sokneprest Dahl tok med seg noen andre - blant annet Kristian Sand - for å undersøke åstedet. Kristian tok vare på tauet, mens Dahl tok vare på en blodig stein som det satt fast hår på.

Tilbake på prestegården kunne Kristian konstatere at Karen var bevisstløs, men fortsatt i live. Han tilbød seg å sitte hos henne. Omkring halv ni på kvelden gikk de andre, og han ble igjen alene med offeret. Brått hørte de andre skrik fra kammerset, og da de kom styrtende inn så de at Kristian satt over Karen i senga og holdt henne nede. Det rant blod ut av øret hennes. Kristians forklaring var at hun ble urolig, og at han var redd for at hun skulle falle ut av senga. De to vitnene var ikke så sikker på den forklaringa, og deres vitnemål førte senere til at retten konkluderte med at Kristian måtte ha stukket en kniv inn i ett av sårene for å gjøre ende på Karen. En halvtimes tid senere utåndet hun.

Kristian var til stede under obduksjonen på låven på prestegården den 24. . Distriktslegen konstaterte at hun var omkring 16 uker på vei. Han viste fram fosteret til Kristian og spurte rett ut om det var hans barn. Ellers ble det konstatert at hodeskadene var svært omfattende, og det var en indre blødning i hodet som var dødsårsaken. Kristian Sand hadde hele tida klart å holde seg kald, men nå begynte han å famle i forklaringene. Han begynte å endre forklaring om hva han hadde gjort på morgenen, og da det viste seg at han hadde kasta taustumpen fra åstedet hadde han ingen forklaring på det. Den 26. juli 1832 ble han arrestert av lensmannen.

Fangevokteren, eller slutteren som han ble kalt, leste en historie om en ung mann som var besatt av djevelen for Kristian den første natta i arresten. Deretter oppfordra han Kristian til å tilstå, og mente at det kunne hjelpe ham til å bli benåda fra dødsstraff. Kristian valgte å tilstå. Det eneste han nekta for var at han hadde stukket henne med kniv i senga på kvelden. Om han hadde gjort det eller ikke er usikkert, men uansett ville en tilståelse av dette gjøre saken mer alvorlig. Det første angrepet kunne ha skjedd mer eller mindre i affekt - selv om tauet tyder på planlegging - men å knivstikke henne i bevisstløs tilstand måtte være en overlagt handling. Som motiv oppga han at han frykta for å miste anseelse om det ble kjent at han hadde vært sammen med den upopulære Karen.

Selv om Kristian Sand aldri hadde utført militærtjeneste, var han fremdeles innskrevet som soldat i rullene - han sto på vent for å gjøre tjenesten. Dermed var han underlagt militær jurisdiksjon, og han ble sendt til Fredriksten festning i Halden for å stilles for en militær domstol. Den 30. november 1832 fant retten han skyldig, og dømte ham til døden. Høyesterett godkjente dommen den 16. februar 1833. Slike dommer ble automatisk sendt videre til kongen i form av en benådingssøknad, men denne ble avslått 29. april. Eli Håkensdatter sendte så en ny benådingssøknad på vegne av sin sønn, og denne ble avslått 17. juni. Dermed var det ingen reell mulighet for benåding lenger. Men Kristian fikk utsatt henrettelsen en tid, ettersom han søkte om å bli henretta på Fredriksten, der han satt fengsla. Også på denne søknaden ble det avslag.

Henrettelsen

Anton Lædels utstyr. Øksa som står i treverket skal være den Kristian Sand ble henretta med.
Foto: Rune Aakvik / Oslo museum

Kristian ble frakta tilbake til Sand, der han ble plassert på gården Stein - angivelig på rommet han hadde bodd på da han var gjeter der som ung gutt. Klokka 10.30 den 19. september 1833 ble han henretta av August Anton Lædel. Retterstedet lå på området til Sand sentralskole, rett sør for Sagstua skolemuseum og like nord for prestegården. På retterstedet var sokneprest Dahl og kapellan Ole Christian Berner, senere sokneprest til Ås. 300 soldater fra korpset han formelt tilhørte, Romerike musketerkorps, sto vakt. Morgenbladet var også på plass med en korrespondent. Skarpretter Lædel hadde bedt om avløsning året før, og var ikke frisk. Han skalv på hendene, og var tydelig svekka. Dommen ble lest opp, og som sine siste ord leste Kristian Sand første vers av en salme: «Ak! Se til mig i Naade ned, Barmhjertighetens Fader...»[1]. Som skikken var ba presten etter de innledende ritualene Fadervår. Ved «forlat oss vår skyld» skulle øksa falle, men Lædel hode til allerede ved «komme ditt rike». Han traff dårlig, og det måtte hele fem hogg og skjæring med øksebladet til før hodet var skilt fra kroppen. Ifølge reportasjen i Morgenbladet var han død eller i det minste bevisstløs etter det første hogget. Hodet ble satt på stake på retterstedet, mens kroppen ble gravlagt omtrent ved inngangsporten til dagens skole. Noe senere skal en landstryker ha gravd ham opp for å ta støvlene fra liket.

En av de som var til stede var Henrik Wergeland - muligens var det han som skrev for Morgenbladet. Han hadde på morgenen forsøkt å jage unger hjem, slik at de skulle bli spart for det grusomme synet.

Som et etterspill må det nevnes at dette ble Lædels siste henrettelse. Sønnen Guttorm Lædel fikk ta over, men ble ikke lenge i stillinga.


Referanser

  1. ↑ Salme 260 i Kingos salmebok, sitert i Morgenbladet 1833-09-25.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Kristian_Halvorsen_Sand_(1809–1833)&oldid=2116563»