Kvindestemmeretsforeningen
Kvindestemmeretsforeningen (KSF) ble grunnlagt i 1885, og ble nedlagt etter innføringa av allmenn stemmerett for kvinner i 1913. Foreninga ble grunnlagt i Kristiania av ei gruppe på ti kvinner som alle var medlem av Norsk Kvindesagsforening. På det meste, i 1902, var det 357 medlemmer.
Etablering
Grunnleggerne var i alfabetisk rekkefølge:
- Randi Blehr (1851–1928)
- Anne Holsen (1856–1913).
- Gina Krog (1847–1916).
- Anna Mossevig (1856–1905).
- Ragna Nielsen (1845–1924).
- Anna Rogstad (1845–1938).
- Fredrikke Marie Qvam (1843–1938).
- Laura Rømcke Schjødt (1860–1893).
- Cecilie Thoresen Krog (1858–1911).
- Anna Bugge Wicksell (1862–1928).
Bakgrunnen for etableringa av Kvindestemmeretsforeningen var en splittelse i Norsk Kvindesagsforening. En viktig faktor var det som skjedde i da kvinnesaksforeninga ble grunnlagt i 1884. Hagbard E. Berner tok styringa på stiftelsesmøtet, og ble foreningas første leder. Han fikk gjennom et program hvor stemmerett ikke ble et av punktene, noe som særlig var tungt å svelge for Gina Krog. Hun skrev en artikkel i Nyt Tidsskrift der hun oppfordra kvinner til å ta styringa sjøl, og høsten 1885 holdt hun foredraget «Stemmeret for Kvinder» i kvinnesaksforeninga. Berner ble så provosert at han gikk av som leder. I avstemninga som fulgte vant Krogs linje, men hun valgte allikevel å samle en krets av likesinnede og danne ei ny forening.
Gina Krog ble valgt til foreningas første leder, og satt til 1897.
Formålet var å sikre at kvinner fikk stemmerett på like vilkår som menn, både i lokale og nasjonale valg. Med hjelp fra representanter for Venstre på Stortinget kom det første forslaget om kvinnelig stemmerett i 1886. Det ble behandla først i 1890, og da ble det nedstemt. Imens hadde Kvindestemmerettsforeningen spredd seg rundt i landet, og det kom lokale foreninger blant annet på Hamar, Eidsvoll, Elverum og i Sandefjord.
Splittelse
I 1897 oppsto en splittelse i foreninga. Året før hadde menn fått allmenn stemmerett i lokalvalg, slik at også de eiendomsløse kunne stemme. Men ingen kvinner hadde ennå stemmerett. En del medlemmer tok dette som et tegn på at man måtte begynne med mindre reformer - en begrensa stemmerett som kunne utvides etter hvert. Anna Rogstad, som var nestleder, la fram forslag om begrensa kommunal stemmerett for kvinner, slik at de med inntekt på over 800 kroner i byene og 500 kroner på landsbygda skulle få stemmerett.
Dette forslag kolliderte fullstendig med Gina Krogs syn. Hun var kompromissløs, det skulle være på samme vilkår som menns stemmerett. Hun trakk seg derfor som leder, og Anne Holsen tok over og ble sittende til foreninga ble oppløst. Formålsparagrafen ble endra ved at formuleringa «på samme vilkår som menn» ble strøket. Året etter, i februar 1898, grunnla utbryterne Landskvinnestemmerettsforeningen.
Kvinnelig stemmerett i 1901
I kommunevalget 1901 fikk kvinner begrensa stemmerett, basert på inntekts- og formuekrav. Kvindestemmerettsforeningen valgte å stille egen liste i Kristiania, for å få inn representanter som var opptatt av kvinnesak uten å være bundet av partitilhørighet. Anne Holsen og Ragna Nielsen ble valgt inn. I 1904 gikk det ikke like bra - foreninga fikk en representant i bystyret, og det var attpåtil en mann. Det ble den siste gangen de stilte egen liste.
Slutten
I 1913 ble det vedtatt allmenn stemmerett for kvinner, og foreningas arbeid var gjort. Den ble derfor nedlagt. Leder Anne Holsen døde, og det ble ikke valgt noen ny leder etter henne.
Litteratur
- Kvinnestemmerettsforeningen i Store norske leksikon.
- Kvindestemmeretsforeningen på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Liste over de 100 første kvinner i kommunestyrene.