Løkkeberg (løkke)
Løkkeberg, også kalt Politimesterløkken var en byløkke i Bymarken, med løkkenummer 178.
I 1697 var denne løkken på seks mål, og ble i 1746 kjøpt av prokurator, senere politimester Mathias Hansen Stub som utvidet denne ved å kjøpe opp naboløkkene, nr. 337, 327, Vestre løkken av Gjetemyren og Koengen, og ble nærmest en godseier på Bymarken. Stub bygde et toetasjes rokokkohus, senere Geitmyrsveien 67, sør for Tannlegehøgskolen som har nr. 69. Han anla en stor frukt- og urtehage med to lysthus og en kjeglebane og hadde et fjøs med plass til ti kuer, og en låve. Politimesteren hadde etablert seg på Bymarken med dobbelt formål, både å sikre seg forråd til livets opphold og å nyte sommeren i den frie natur.
Da Stub døde i 1764 ble løkken solgt på auksjon. Magistratspresident Hannibal Stockfleth kjøpte løkken, gikk konkurs og solgte den videre til kjøpmann Peder Kiørboe. En senere eier, kjøpmann Johan Riis, utvidet løkken videre med løkken Trinserud eller Havneløkken, nr. 362, som tidligere hadde vært eid av Christian Ancher (1711–65) midt på 1700-tallet og av Karen Cudrio rundt 1780.
I 1877 ble hele Løkkeberg solgt av Teodor Ramm Juel til Christiania Selvbyggerforening, med formål sosial boligbygging. Foreningen oppførte boliger langs Geitmyrsveien inntil nr. 65. I 1892 ble eiendommen solgt i tre like store deler, en til Sebbelows Stiftelse (opprettet ved Christian August Sebbelows død i 1886) som startet barnehjem i våningshuset, en til Diakonissehuset Lovisenberg og en til Kristiania kommune som skolehage.
Kommunen tok senere over hele eiendommen og i 1930 ble en toetasjes teglbygning oppført for Løkkeberg barnehjem, ark. Christian Morgenstierne og Arne Eide. Senere overtatt av Markus menighet, som åpna Markushjemmet her i fireetasjes bygning. For å få plass til dette ble hovedbygningen i 1969 flyttet i regi av Byantikvaren til et annet sted på tomten. Senere overtatt av Ullevål sykehus.
Kilder
- Holden, Finn: Byløkker i Oslo, Oslo 2007.
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.