Magnus Lagabøtes landslov

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Fra prologen, med miniatyr der kongen gir loven til folket. Fra Codex hardenbergianus, Det kongelige biblioteket, Danmark. Denne utgaven er siden 2020 utstilt på Nasjonalbiblioteket i Oslo.
Foto: Ukjent/Universitetet i Zürich

Magnus Lagabøtes landslov eller bare Landsloven var en lovsamling som ble vedtatt under kong Magnus Lagabøte i 1274. Den er opphavet til hans tilnavn, «lovforbedreren». Loven samlet de gamle landskapslovene i én felles lovsamling som var gjeldende rett for hele landet. I 1276 kom Byloven i tillegg til Landsloven.

Historie

Trolig begynte arbeidet med å lage en felles landslov under Håkon IV Håkonsson, som regjerte fra 1217 til 1263, men det ble hans sønn Magnus som fullførte arbeidet. En del av inspirasjonen kom fra Castilla, og den norske landsloven er tydelig basert på romerske rettstradisjoner. Da Kristina Håkonsdatter i 1258 ble gift med prins Filip av Castilla reiste en stor gruppe fra hoffet med henne. De fikk i Castilla kjennskap til det omfattende lovarbeidet som pågikk der, og som ble til Las Siete Partidas. Da loven kom var det få europeiske land som hadde riksdekkende lover. Fredrik 2 av Sicilia hadde gitt en landslov i 1231, og Alfonso X av Castilla ga en landslov i 1265. Ellers var det stort sett landskaps- og bylover som var vanlig.

Magnus Håkonsson begynte sitt arbeid med å gi ut reviderte landskapslover. Gulatingsloven kom i 1267 og Eidsivatingsloven og Borgartingsloven i 1268. I 1269 forsøkte kongen å gi en ny Frostatingslov, men den ble avvist av tinget. Årsaken var at kongen hadde gått for langt i å revidere kristenretten, uten at erkebiskop Jon Raude hadde vært involvert. Et forsøk på å gi ny lov for Island stranda også, og først i 1273 ble Jarnsíða vedtatt av alltinget.

I 1274 klarte kongen å få godkjent loven på Frostating. Dermed var landskapslovene harmonisert, og det var mulig å gå en ny runde for å få godkjent landsloven. Den ble vedtatt på Frostating, og senere godkjent av de andre landskapstingene. Opphavsmessig kan loven deles i fire omkring like store deler. En fjerdedeler eldre norsk rett som er henta direkte inn, en fjerdedel eldre rett som er noe omarbeida, en fjerdedel eldre rett som er sterkt omarbeida og den siste fjerdedelen er ny rett. Det ser ut til at de fire landskapslovene har fått omtrent like mye plass i landsloven, slik at den ble en god sammensmelting av de eldre lovene.

Magnus ga også lover for Island, men der ble ikke landsloven innført. Som nevnt hadde de Jarnsíða, og i 1281 kom en egen islandsk landslov, Jónsbók.

Landsloven ble fulgt opp av byloven i 1276 og av Hirdskrå omkring 1277. Byloven ble gitt for Bergen, og etter hvert kom også bylover for de andre byene. Hirdskrå er en hoff- og administrasjonslov.

Landsloven overlevde inn i dansketiden. I 1604 ble den delvis erstattet av Christian IVs Norske Lov, men dette var stort sett en oversettelse til dansk av Landsloven. Først i 1687 kom Christian Vs Norske Lov, som var en moderne lovsamling. Men også i denne finner man noen bestemmelser som ble videreført.

Innhold

Loven er delt i ni hovedbolker:

  • Tingfarebolken, som omhandler rettssystemet.
  • Kristendomsbolken, som omhandler kongemakta.
  • Landevernsbolken, som omhandler forsvaret av riket.
  • Mannhelgbolken, som omhandler vern av lov og eiendom.
  • Arvebolken, som omhandler ekteskap og arv.
  • Odelsbolken, som omhandler odelsjord.
  • Landsleigebolken, som omfatter andre jordeiendomsforhold.
  • Kjøpebolken, som omhandler gjeld, pant og handel.
  • Tjuveribolklen, som omhandler eiendomsforbrytelser og ed som bevismiddel.

Hver av disse bolkene er delt i flere kapitler, og det er totalt omkring 220 kapitler i loven. Hver av disse er igjen delt i enkeltregler, som det er omkring 1000 av.

Delinga i ni bolker er ikke en ny oppfinnelse. Den er henta fra den gamle romerske lovgivninga, der Codex i Corpus juris civilis var delt i samme antall bolker. Selv om innholdet i bolkene er annerledes, viste Magnus på den måten at han fulgte den romerske tradisjonen. Dette fulgte han opp da han ga ut retterbøter som en tiende bolk; Codex ble fulgt av den tiende bolken Novelle. I Magnus sitt tilfelle var retterbøtene allerede tatt inn i selve landsloven, så det var egentlig unødvendig med en tiende bolk - det understreker at det var viktig for ham å følge eldre tradisjon.

En spesiell ting med landsloven, sett opp mot europeisk lovgivning i den tida, er at den er skrevet på norrønt. Ellers er det latin som er det juridiske språket, men i Norge valgte man altså å videreføre bruken av norrønt slik det hadde vært i landskapslovene. Dette hadde en stor betydning for folks mulighet til å forstå loven. Selv om de fleste ikke kunne lese, betyr bruken av folkespråket at noen kunne lese det opp for dem, og de ville forstå det som ble lest. Hadde loven vært på latin måtte noen ha oversatt det, og det ville fort blitt vanskeligere å forstå fordi den som leste ikke kunne oversette alle de juridiske begrepene fra latin.

Utgaver

Det er bevart 39 fullstendige eksemplarer av Landsloven, og omkring 50 fragmenter av varierende omfang.

En illuminert praktutgave av Landsloven, Codex Hardenbergianus, oppbevares ved Det Kongelige Bibliotek i København. Nasjonalbiblioteket har inngått en avtale med danskene om å låne denne utgaven i fem år, fra 2018 til 2023. Boka skal inngå i ei permanent utstilling av Nasjonalbibliotekets skatter som åpner våre 2020. I tillegg blir denne utgaven del av et forskningsprosjekt om landsloven. Utgaven var i bruk på Gulating, og inneholder foruten landsloven også påtegninger om dommer og andre lovtekster fra perioden 1300–1500. Man regner med at boka på 1500-tallet kom i Helvig Hardenbergs eie. Med tid og stunder kom den til Det Kongelige Bibliotek, der den ble lagt på i spesialmagasin. Siden Norge ble løsrevet fra Danmark i 1814 har det vært et ønske om å få denne boka tilbake til Norge, men først i 2020 at det lot seg gjøre – og som nevnt var det i utgangspunktet for fem år. I oktober 2021 ble det annonsert at avtalen var endra til langtidsutlån, og at også andre middelalderdokumenter skal lånes ut for lengre tid fra Danmark til Norge. Boka er utstilt i Opplyst. Glimt fra en kulturhistorie.

Det finnes to illuminerte utgaver som er bevart. Den andre er Codex Reenhielmianus, også kjent som Codex Lund 15. Det siste navnet forteller at den oppbevares ved Universitetet i Lund i Sverige, mens det første viser til en tidligere eier, antikvaren Jacob Reenhielm. Man mener at denne kan ha tilhørt biskop Arne Sigurdsson av Bjørgvin (biskop 1304–1314), som hadde studert rettsspørsmål i Frankrike.

Et annet fullstendig eksemplar, der det også er med noen andre tekster, er Nasjonalbibliotekets Ms.4° 317. Dette er fra midten av 1300-tallet, og har tilhørt biskopen av Hamar. Da Codex Hardenbergianus ble flytta til en særutstilling om Landsloven i februar 2024, ble denne boka plassert i den permanente utstillinga Opplyst, der den vil være å se fram til september 2024. Boka er digitalisert, se under.

Digitale utgaver

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Magnus_Lagabøtes_landslov&oldid=2052862»