Martin Petersen (1806–1832)

Martin Petersen (døpt 9. november 1806 i Nesodden kirke, død 25. juli 1832 i Fåberg) var en handelsmann som ble dømt til døden for rovmord, og henrettet ved halshogging av skarpretter August Anton Lædel (1757–1837) på Brunlaugsletta i Fåberg.

Virke

Petersen var sønn av en gårdbruker, men flyttet til Christiania som 20 åring og tok arbeid som ekspeditør hos kjøpmann Christian Meyer i Tollbodgaten. Hos Meyer underslo han etter en stund 700 speciedaler av kassen da Meyer var bortreist, og reiste da fra byen og slo seg ned på Lillehammer hvor ha begynte som krambudreng hos kjøpmann Petter Nielsen i Søndre Tverrgate (i dag Mathiesens gate). Han bedro her Nielsen så langt at han til slutt var på konkursens rand.

Meyer på sin side oppdaget ikke bedrageriene før ved årsoppgjøret og det var da rettslig umulig å bevise Petersens skyd i dette forholdet.

Etter at arbeidsforholdet hos Nielsen tok slutt, kan det ha værrt vanskelig for Petersen å få arbeid hos andre i bransjen. Skal skal ikke ha hatt igjen noe av pengene fra bedrageriene og han lånte derfor 440 speciedaler av sin gamle far på Nesodden og åpnet i 1828 sin egen krambu i et falleferdig toroms hus i et myreten område i dagens Kirkegata på Lillehammer, kalt Badstudiket. Han bodde på Brubakken, hvor Kongeveien kysset Mesna.

Som de andre handelsmennene på lillehammer denne tiden hadde han liten omsetning og dårig inntjening. I 1829 måtte han låne nye 600 speciedaler og synes på være på vei til konkurs.

Drapet

Om kvelden 11. februar 1830 satt han i kortspill hos en kollega. Han spilte dårlig og var uvanlig taus, og gikk tidlig, i 2300-tiden, angivelig fordi han hadde tannverk og gikk sammen med en nabo ut i vinterkulden.

Samme natt ved totiden dro postbonden på Fpberg, Jørgen Pedersen Hammerseng (1788–1832) i sleden for å ta med posten nordover. Han var eldste sønn av Peder og Sigrid Hammerseng og hadde overtatt ansvaret for postførselen etter sin far med ansvar for strekningen til Moshus i Øyer. Han var ubevæpnet og uten det obligatoriske posthornet, som var til reparasjon.

Jørgen Hammerseng kom til Brunlaugsletten som ligger fem kilometer nord for Lillehammer. Her kom i 1837 den første brua mellom øst- og vestsiden, tegnet av amtskonduktør Buchholz, og i 1894 kom Fåberg stasjon her, men på denne tiden var stedet helt øde natterstid. Her ble han funnet noen timer senere av Ingebret Lillerøen fra Ringebu på vei hjem. Han hadde først sett en hest med slede, uten noen kjørekar som sto rolig på veien, og noen hundre meter lengr nordn en lue og en blodig mann. Han var ikke død, men stønnet bare «det er en skam». Han ble tatt med til husmannsplassen Brunlaugsletten som lå like i nærheten, og her ble han gjenkjent som postbonden Jørgen Hammerseng. Lege ble budsendt, men Hammerseng døde seks timer senere uten å ha fortalt hva som hadde skjedd.

Lensmann Niels Fliflet ble varslet og som satte igang etterforskning. Postveska ble funnet oppskåret med de fleste brevene uåpnet, men en stor konvolutt til Gudbrandsdalske nationale musketerkorps med 356 speciedaler, 60 skilling var tømt, mens et brev med 60 speciedaler var oversett. Det ble funnet fotspor i snøen med noe karakteristiske kjennetegn og etter hvert meldte det seg vitner som hadde obervert Petersen, både i nærheten av gjerningsstedet, og også tidligere hvr han hadde observert postrutas passeringer. Det ble også kjent at Petersen bar nag til Hammerseng etter en pengekrangel.

Straffesak

Mistanken rettet seg raskt mot Petersen, det ble tatt opp forklaring av ham og kramboden og boligen ble ransaket. Det ble ikke funnet penger eller mulige drapsvåpen men hans velkjente grå frakk hadde blitt observert av vitnene og som hadde blodflekker.

Petersen ikke hadde noe godt ord på seg. «Hans rygte er ikke godt», skrev Handelstidende da han ble arrestert. Han blånektet for drapet, men ble ikke trodd. I juni 1831 ble han dømt til døden i en såkalt kommisjonsdomstol på Lillehammer og overført til rådhusarresten i Rådhusgata 7 i Christiania i påvente av Høyesteretts behandling og eventuell stadfestelse av dommen.

Wexels

Da Martin Petersen ble overført til arresten i Christiania, ble Wilhelm Andreas Wexels (1797–1866) oppnevnt som hans sjelesørger. Wexels var kateket ved Vor Frelsers Kirke, som ligger rett ved rådhusarresten i Rådhusgata 7 hvor Petersen satt. Wexels var også en kjent og en av Norges fremste grudtvigianere. Senere, i 1848 avslo han å bli biskop i Bjørgvin og fortsatte heller stt virke i Vor Frelsers menighet og sine andre, etter hvert omfattende kirkelige oppgaver.

Wexels må ha gjort et sterkt inntrykk på Petersen. Mens han under høyesterettssaken som stadfestet dommen i april fortsatt nektet for all skyld i drapet, tilsto han dette ganske snart etterpå.

Foranledningen for tilståelsen var kontaktene med Wexels som fikk Petersen til å forstå det religiøse, kristne budskapet om at en drapsmann måtte møte både en jordisk og en dommer etter døden. Det kristne budskap om at selvom livet gikk tapt, var det viktigste at sjelen ble frelst, og at slik frelse forutsatte oppriktig erkjennelse og anger. 13. mai 1832 holdt Wexels en preken under fengselsgudstjenesten der han prekte med utgangspunt i Joh. 16,16 og om gleden i Kristus og menneskenes trang til varig glede. Denne gjorde et sterkt inntrykk på Petersen og ba om en samtale med Wexels som kom i stand 16. mai 1832 hvor han tilsto: «Det nytter ikke at dølge det længer. Det er mig som er Gjerningsmanden».

Samme ettermiddag gjentok dette i et ekstrarettsmøte med byfogd, senere statsråd Niels Andreas Thrap. Etter tilstålsen ble han mer åpen og søkte om tilgivelse hos alle han hadde forbrutt seg mot.

Wexels ga senere samme år ut en bok om sin kontakt og samtaler med Martin Petersen, med tittelen Mine Forhandlinger med Postrøveren og Morderen, M. Petersen.

Henrettelse

På denne tiden var regelen at en henrettelse skulle finne sted i nærheten av åstedet, utfra en forestillig m at lokalbefolkningen skulle se at rettferdigheten skje fyllest.

Martin Pedersen ba imidlertid og at han skulle bli henrettet på Galgeberg i Christiania hvor det ikke hqadde vært noen henrettelse siden Anders Christensen Flatebydalen ble halshogd der 14. oktober 1815 og hadde gått ut av bruk da det ikke lenger egnet seg som følge av at området hadde blitt mer bebygget. Dette ønsket ble ikke imøtekommet.

Petersen ble derfor henrettet på Brunlaugsletta, hvor også Wexels var der sammen med ham. Wexels skildret henrettelsen på en direkte måte: «Hovedet, skildt fra Kroppen, trillede blodigt frem, et rystende Vidnesbyrd om Lovens Hellighed og om den retfærdige Straf, der omsider rammer dens formastelige Overtræder.»

Kilder

• Det er en skam, Egil H Thomassen i Budstikka, side 6, posthistorisk.no
• Hvor skulle Martin Petersen miste hodet?, oslohistorie.no
• Wexels, Wilhelm Andreas: Mine Forhandlinger med Postrøveren og Morderen, M. Petersen. Utg. Trykt hos Chr. Grøndahl. 1832. Digital versjon på Nettbiblioteket.