Nerdrumbruket (Fet)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Arbeidsstokken ved Nerdrumbruket i Fet ca. 1900.
Foto: Akershusbasen.

Nerdrumbruket ble etablert i 1861 av Kristiania-borgeren Johan Lærum. Det fikk navnet Lærums Dampsaug, og var det første dampdrevne sagbruket i Fet. Sagbruket ble reist på Nerdrumstranda som nå kunne bebygges fordi strandsona ved Glomma og Øyeren ble tørrlagt etter at innsjøen ble regulert i 1860, og fordi sagbruksprivilegiene ble opphevet dette året. I 1875 het bruket Nerdrumstrandens Dampsaug, og det ble fra da av leid bort til kjøpmann Niels Madsen som senere drev landhandel i Fetsund. I 1884 kjøpte Hans Arnt Hartvig Paulsen, Køla-Pålsen, bruket med tilhørende boligbrakke.[1], og sagbruket fikk navnet Nerdrumstrandens Dampsaug og Høvleri. Sønnen Arnt Bastian Paulsen drev bruket til 1918, men måtte gi opp pga priskrakket som kom da første verdenskrig var slutt. Fram til 1961, da bruket ble nedlagt, hadde det flere eiere, og det gikk under navnet Nerdrumbruket.

Tømmer fra Fetsund Lenser

Fra Fetsund Lenser ble tømmeret fløtt fram til sagbruket gjennom en trang kanal der det ikke lot seg gjøre å benytte slepebåt. Tømmersoppene måtte stakes fram til kjerraten der det ble trukket inn til de fire sagrammene.[2]. Denne korte transporten bidro til stor tilgang på tømmer i lang periode av året.

Sidespor fra Kongsvingerbanen

Fra Kongsvingerbanen ble det fra Nerdrum holdeplass lagt et industrispor til sagbruket. Dermed ble det enklere å frakte trelast fra bruket. Ved at lokomotiv og vogner kunne kjøres helt inn til bruket, ble transporten lettvinn i forhold til Gansbruket og Schjatvedt-saga der trelasta måtte lastes om et par ganger før det var framme på markedet. Transportformen hadde uten tvil stor betydning for Nerdrumbrukets produksjon og omsetning.

Nerdrum sagbruk og høvleri ca. 1900.
Foto: Akershusbasen.

Bruket under Køla-Pålsen

Det var da Hans A. H. Paulsen overtok Nerdrumbruket at det virkelig ekspanderte. Bruket brant i 1896, og Paulsen lot det bygge opp igjen, denne gangen både med sag og høvleri, og det fikk navnet Nerdrumstrandens Dampsaug & Høvleri. Det nye bruket var svært moderne sammenliknet med andre sagbruk på Romerike. Kjerraten ble ny og mer effektiv, en ny kantsag og tre nye saggrinder ble installert og maskinene gikk raskere enn tidligere. Moderniseringa og forenklinga førte til høyere arbeidstempo ved bruket. Arbeidslokalene ble som før med enkle bordvegger og store og nødvendige åpninger for å kunne transportere tømmer inn og trelast ut. Noen form for oppvarming fantes ikke, og det ble derfor en kald arbeidsplass. I tillegg lot Paulsen bygge en arbeiderbolig, Nerdrumstrandens Arbeiderbolig, med 16 leiligheter, og det ble lettere for arbeidere å få seg husrom. Køla-Pålsen kjøpte samtidig gården Nordre Nerdrum som ble et landsted for seg og familien og hovedkontor for sagbruket.[3]

Paulsen satte også i drift et høvleri med tre høvelmaskiner, to klyvsager og en kantsag, og her ble det produsert ulike dimensjoner og typer trelast. Sagskuren ble stablet i bordhuset, og derfra ble den lastet inn på jernbanevognene. En vedsag fantes her som ved alle andre sagbruk, og her fikk arbeiderne sage gratis ved.[4]

Køla-Paulsen døde i 1914, og bruket ble drevet videre av sønnen Arnt Bastian Paulsen fram til 1918. Da ble blant annet sagbruksnæringen rammet av priskrakket etter første verdenskrig, og det førte til at Paulsen måtte gi opp virksomheten på Nerdrum. [5]

Arbeidsstokken ved bruket fra 1865 til århundreskiftet

Tallet på arbeidere i 1865 ble oppgitt til 32.[6] Ti år senere var tallet 42, men da bemerkes det i innberetningen til amtmannen at saga dette året bare hadde vært i drift på dagtid. Både i 1865 og i 1875 var saga i drift 25 uker i året. Bare 10 av arbeiderne var faste, og det var de som hadde ”faaet Bolig ved Bruget”, dvs. i en boligbrakke. [7]

Arbeiderne som ble oppført i amtmannens industriskjema, var de fast ansatte. Dette tallet var vanligvis lavt, for det medførte en risiko for eieren å ha for mange faste dersom tidene ble dårlige og i perioder da saga sto. Da følte han seg forpliktet til å skaffe arbeiderne annet arbeid. Hvis saga gikk hele døgnet i den travleste sesongen, var tallet sannsynligvis flerdoblet. Det er oppgitt at det arbeidet ca. 250 ved bruket når det var i full drift omkring 1900. [8]

Flere av arbeiderne var under 15 år, og både Køla-Pålsen og tidligere eiere hadde ukonfirmerte gutter i arbeid. Av folketellingen 1875 og i industriskjemaet går det fram at åtte av arbeiderne var under 15 år. Det var nok flere, men her er registreringen mangelfull.

I 1890 framheves sagbruket som ett av de mest effektive i Akershus sammen med de andre store sagbrukene i Fet: Varåbruket, Gansbruket og Schjatvedt-saga. [9]

Behov for husrom både til fløtere og sagarbeidere

I boligbrakka ved Lærums Dampsaug bodde det ifølge folketellingen fra 1865 to husstander: En ”Brugsfuldmægtig uden Jord” med en tjenestejente, og en maskinist med kone og to barn. Sagbruksarbeiderne leide seg inn på gårder, husmannsplasser og hos andre som hadde litt plass ledig. Folketellingen i 1875 viser at det var bygd en arbeiderbolig i tilknytning til dampsaga, og den fikk navnet Nerdrumstrandens Arbeiderbolig. Der bodde det 10 husstander med til sammen 38 personer. Samtidig med gjenoppbyggingen av sagbruket etter brannen i 1896 lot Køla-Pålsen bygge en ny arbeiderbolig med 16 leiligheter, og i 1900 hadde den 16 husstander med til sammen 97 personer. 19 av disse var ugifte losjerende sagbruksarbeidere. I hver av de toroms leilighetene bodde gjennomsnittlig seks personer. Mange av de som bodde her, kom fra Østfold, Bohusläen og Värmland, og de bodde her bare kort tid før de flyttet videre.

Trangboddheten kunne bli stor hos de som tok inn losjerende fløtere og sagarbeidere. I huset Skjønneberg som var på vel 40 kvm, bodde det 10 personer i 1875. Eieren var skredder, og sammen med familien på seks bodde fire losjerende. Huset til stavskjæreren på Sundby var på 46 kvm og hadde fire rom og kjøkken. I tillegg til familien på seks hadde han i følge folketellingen i 1900 fem svenske sagbruksarbeidere innlosjert. En 70 år gammel pensjonert jernbanearbeider leide ut til fire svenske sagbruksarbeidere i 1900, og derfor hadde han råd til å lønne en tjenestejente. I tillegg til disse finnes det eksempler på at sagbruks- og elvearbeidere som hadde egne hus, tok inn losjerende. Det gjorde de ikke bare fordi det var mangel på husrom, men for å skaffe seg ekstra inntekter eller for å dekke gjelda på huset. Folketellingene 1891 og 1900 viser også at det bodde opp til fem tilreisende arbeidere som leide ett rom sammen.

Noen sagbruksarbeidere bygde egne hus. Den typiske arbeiderboligen som Johan Stensbye vokste opp i på Nerdrum, kan fortelle oss om kvaliteten på husa. Han forteller at huset var bygd av tømmer og uten panel ute og inne, og for å holde den verste trekken unna ”tapetserte” faren veggene med avispapir. I huset var det en stue, et kammers og et kjøkken, og her bodde sju mennesker. [10].

Ukonfirmerte sagbruksarbeidere

I industriskjemaet i Amtmannens femårsberetning 1871-1875 er det også opplyst at ni av de 42 arbeiderne ved Nerdrumbruket var under 15 år. Det vil si at saga ble drevet av en arbeidsstokk der 22 % var ukonfirmerte gutter som fremdeles var i skolepliktig alder. Fotografiet fra 1900 viser 20 guttunger i fremste rekke foran de 108 voksne arbeiderne.[11] Dette viser at Køla-Pålsen og forgjengeren hans, Niels Madsen, hadde guttunger med lav timesbetaling i arbeid. Omkring 1900 var timelønna for en ukonfirmert 60 øre dagen,[12], og det var omtrent ¼ av det en voksen arbeider tjente pr. dag. Paulsens motivgrunnlag for å bruke ukonfirmert arbeidskraft kan derfor være at den var billig.

Et bilde fra bruket i 1894 viser derimot to mindreårige gutter i arbeidsstokken. [13]. Det var mindre behov for arbeidskraft dette året i motsetning til et par år senere da trelastproduksjonen gikk kraftig opp. I tider med liten etterspørsel etter arbeidskraft ble naturlig nok arbeidsplassene forbeholdt husfedrene. Bildet er tatt etter at Fabrikktilsynsloven ble satt i kraft i 1892, men den regulerte jo barnearbeidet på en forsiktig måte. Mange brukseiere fikk dispensasjon fra loven.

Når saga sto i vinterhalvåret

Sagbruket var i drift 5-6 måneder i året, og utenom sagsesongen var det arbeid for noen til vedlikehold og forefallende arbeid. Andre fikk arbeid som tømmerhoggere og tømmerkjørere hos skogeierne i Fet, noen kjørte trelast og enkelte ble sysselsatt av brukseieren med vedhogst.

De som ikke fikk annet arbeid, måtte finne på noe sjøl for å skaffe inntekter. Sagbruksarbeidersønnen Johan Stensbye forteller at da Nerdrumsaga stod om vinteren, lagde faren ski. Siden han ikke hadde uthus, var stua verkstedet, og når kjelkelasset var fullt, dro han på billigste måte til Kristiania og solgte skiene der. [14]. Familiefedre som var eksperter på kullbrenning, laget kullmiler som de avviklet om vinteren. Kullet ble fraktet på slede til Kristiania på vinterstid, og kullbrenninga kunne han gjøre seg gode penger på.

Noen gikk arbeidsledige i lange perioder, og for disse kunne vinterhalvåret bli vanskelig. I perioder uten arbeid måtte de handle på krita, og det kunne gå lang tid før de kunne gjøre opp for seg. Johan Stensbye forteller om arbeidsfolk som ble ”skyldig for mye på krita”, mistet husene sine ved at kjøpmannen forlangte tvangsauksjon. Kommunen kjøpte flere av disse husa, og leide dem ut til folk som hadde mistet huset sitt. De fikk bo der mot en rimelig leie. Da slapp kommunen betale dem gjennom fattigkassa. [15]

Nerdrumbrukets eiere 1861-1961

  • Johan Lærum, 1861-1875
  • Niels Madsen, 1875-1884
  • Hans Arnt Hartvik Paulsen, 1884-1914
  • Arnt Bastian Paulsen, 1914-1918
  • Wilh. Jordan A/S, 1914-1937
  • ?, 1937-1951
  • Glommen Skogeier og Salgslag, 1951-1961

Referanser

  1. ↑ Fristad 1989, s. 87
  2. ↑ Bjarne Bergersen: Intervju med Henry Buraas i Årringen 2000, s. 16
  3. ↑ Fristad 1989, s. 88
  4. ↑ Bjarne Bergersen: Intervju med Henry Burås gjentyrykt i Årringen 2000, s. 10-11.
  5. ↑ Fristad 1989, s. 88
  6. ↑ Oppført i industriskjema i 1865 i forarbeidet til amtmannens femårsberetning 1865-1869.
  7. ↑ Horgen 1865, s. 365
  8. ↑ Bjarne Bergersen: Intervju med Henry Burås som sjøl jobba i stavskjæreriet. Burås forteller også fra da faren var ansatt på Nerdrumbruket. Gjentrykt s. 10-11 i Årringen 2000.
  9. ↑ NOS tredje Række No. 170.
  10. ↑ Stensbye 1970, s. 150
  11. ↑ Fotografi fra Horgen 1985, s. 398
  12. ↑ Bergersen: Intervju med Henry Burås, gjentrykt i Årringen 2000, s. 10-11
  13. ↑ Årringen 2000, s. 14.
  14. ↑ Stensby 1970, s. 150
  15. ↑ Stensbye 1970, s. 151-152

Kilder og litteratur

  • Akershus amt 1814-1914. Utg. Steenske boktrykkeri. no. 1921. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Amtmannens femårsberetninger 1865-1869, 1871-1875, 1881-1885.
  • Bergersen, Bjarne: «Nerdrum bruks historie». I Årringen. Lokalhistorisk tidsskrift for Fet. 2000. Opptrykk av artikler fra Indre Akershus Blad 1978.
  • Bull, Edvard: «Lillestrøm – Flisbyen». I Fra sagbruk og høvleri. Utg. Tiden. no. 1955. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Folketellingene 1855, 1865, 1875, 1891, 1910.
  • Fristad, Hans Andreas: Køla-Pålsen. Utg. Gyldendal. 1989. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Horgen, Jan E.. Bosteds- og slektshistorie Åkrene, Nerdrum, Fetsund, Falldalen. Utg. Holtedahl. 1985. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Kiær, A. Th.: Akershus Amt 1814-1914. En oversight over amtets økonomiske og kulturelle utvikling i hundreaaret 1814-1914 med enkelte oplysninger fra de senere aar. Kristiania 1921. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • NOS Tredje Række. No. 102. Beretninger om Amtenes økonomiske Tilstand 1881-1885, s. 106.
  • Stensbye, Johan: «Vi var ikke bortskjemt, nei». I Oslo og Akershus i manns minne. Dagligliv ved hundreårsskiftet. Oslo 1970.
  • Vibe, Johan. Norges land og folk. Utg. Aschehoug. xx. 1897. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Westbye, Kari H.. Næringslivet i Fet. Utg. Fet historielag. 2007. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Nerdrumbruket_(Fet)&oldid=2547214»