Varåbruket (Fet)
Sagbruksvirksomheten ved Varåa i Fet begynte omkring 1600. Da ble de første oppgangssagene satt opp av bønder som eide gårdsbruk som lå ved elva. På det meste var 12-14 sager i drift mellom Heiavannet og Glomma på 1600- og 1700-tallet. Før 1600 sto det flere kverner ved Varåa, og bortsett fra to ble disse trengt til side av sagbrukene. På 1600-og 1700-tallet fikk rike byborgere fra Christiania privilegier av kongen til å drive sagbruk her, og bøndene ved Varåa ble skjøvet til side fra sagbruksvirksomheten. Grunnlaget for bruksenheten Varåbruket ble lagt på 1700-tallet av dette Christiania-patrisiatet. Området langs Varåa utviklet seg til et stort umatrikulert eiendomskompleks som skiftet eiere flere ganger. Anders Olai Haneborg kjøpte komplekset i 1873. Han slo sammen vannsagbrukene til ett stort dampsagbruk, og i tillegg bygde han to tresliperi. I 1914 ble tresliperiene lagt ned, og i 1918 var det slutt på sagbruksdrifta.
Sagbruksdrift fra omkring 1600 til 1918
Gårdskvernene som lå langs Varåa, ble trengt bort da bøndene bygde oppgangssager. Vannkrafta skulle benyttes til å drive sagbrukenes vannhju, for i sagbruksdrift var det mye penger å tjene.
Det var gårdbrukerne på gårdene Falla, Hval, Fråstad, Ramstad og Tingsrud som eide og drev de 12-14 flomsagene som lå mellom Glomma og Heiavannet. Det viser sagskattelistene fra begynnelsen av1600-tallet [1]
Det gikk bare noen år før disse gårdene ble kjøpt opp av sagbrukspatrisiatet i Christiania, og bøndene ble leilendinger og trengt til side fra den innbringende sagbruksnæringen. På kjøpet fulgte retten til å sette opp og drive sagbruk. Det samme skjedde ellers i landet med privilegerte bondesager da sagbruksprivilegiene ble innført i 1688. Etter 1688 var det sju sager igjen i Varåa, og på 1700-tallet vokste det fram et umatrikulert eiendomskompleks langs elva. Fellesbetegnelsen på sagbrukene ble Varåbruket. Oppkjøpet ble gjort av de tre sentrale Christiania-slektene Anker, Collett og Leuch, og de drev sagbrukene i vel 100 år. Skurmengda økte på hele 1700-tallet, og i 1800 lå den på omkring 100 000 bord årlig. Bordkvaliteten på de ni privilegerte sagbrukene ble stadig bedre som en følge av tekniske forbedringer med saginnretningene. Sagbrukene ga ikke bare inntekter til eierne, men også til statskassa fordi etterspørselen etter trevirke var umettelig i hovedstaden, i landet for øvrig og ikke minst i utlandet.
I 1830-åra ble Varåbruket solgt til flere handelshus, men i 1843 og 1849 kjøpte Hans Gulbrandsen eiendomskomplekset, og han moderniserte sagene med silkerammer. Produksjonen økte, og bordkvaliteten ble bedre.
Anders Olai Haneborg kjøpte eiendommene med alle sagbrukene i 1873, og i stedet for drift på flere mindre bruk samlet han produksjonen ved en dampdrevet sag nede på strandflata ved Glomma. For å lette tømmertilgangen fra skogen lot han bygge en fløtingskanal fra Nørupdammen til sagbruket. Ei trerenne førte tømmeret til bruket. Tømmeret som ble skåret på Varåbruket, kom fra Haneborgs skoger i Fet og nabobygdene, men betydelige mengder som ble fløtt på Glomma fra fjerntliggende områder, ble skåret her. Fra bruket ble det bygd et sidespor til Kongsvingerbanen, og frakt av planker og bord til hovedstaden og andre steder ble betydelig lettere, billigere og mer effektivt enn tidligere måter å frakte skur på. Haneborg presset på for å bygge nye veier fram til bruket og på Roven ellers for at tilkomsten til bruket skulle bli enklere.
På det meste eide Anders Olai Haneborg 180 000 mål skog på Østlandet, 8000 mål innmark, flere fosser, sagbruk i Fet og Lillestrøm og flere tresliperi.
Haneborg kjøpte bekker, vann og tjern fra et stort område, og vann fra disse ble ført til Heia som ble oppdemt til vannmagasin for drift av bruket. Derfra ble vannet ført i rør til sagbruket og senere til tresliperiets turbiner. Dessuten kjøpte han opp de fleste eiendommene som hadde fall- og damrettigheter til Varåa.[2] Denne byggevirksomheten ga mange arbeidsplasser utenom sesongen, og skapte stabilitet i bosetningen på Roven.
Haneborg bodde i lange perioder i den 600 kvadratmeter store hovedbygningen på Fråstad. Den ble bygd i sveitserstil, sto ferdig i 1874 og her lå Varåbrukets administrasjon. Herfra kunne han følge med virksomheten ved Varåa. Den standsmessige bygningen var også Haneborgs landsted der han inviterte prominente gjester. Kong Oscar II var en av dem.
Arbeidskrafta
Sagbrukene ga fra begynnelsen av 1600-tallet arbeid til gårdbrukere, husmenn og dagleiere, men det var husmennene som utgjorde den største arbeidskrafta. Det trengtes folk til å hogge og frakte tømmer fram til sagene og kjøre planker og bord fra sagene til hovedstaden med hest og slede på vinterføre. Noen sørget for at tømmeret kom inn til saga, og til å skjære tømmeret trengtes det en sagmester og to-tre sagdrenger. Sagbruksvirksomheten førte til tilflytning av mennesker til Roven. For å løse bolig- og arbeidskraftspørsmålet ble det ryddet husmannsplasser på gårdene ved elva, og husmennene kombinerte skog- og sagbruksarbeidet med arbeid på plassen og pliktarbeid hos jordeieren.
Da Hans Gulbrandsen eide Varåbruket fra 1849 til 1873, hørte det omkring 40 bebodde gårder og husmannsplasser til bruket. Det utgjorde 71 husholdninger med til sammen 302 mennesker [3] Leilendingsbøndene og husmennene fikk kontrakter på gårdene og plassene, og husmannsplassene ble tinglyst i 1852 i samsvar med den nye husmannslova som kom i 1851. Med tinglyste kontrakter fikk Gulbrandsen sikker arbeidskraft fordi kravet var at husmannen skulle ha arbeidsplikt både på gardeierens jord, i skogen og på saga. Dessuten sikret han seg arbeidskraft i framtida ved at sønnene på husmannsplassene ofte overtok jobben på sagbruket etter fedrene. Dette viser folketellingene. [4]. Husmennene sikret seg faste årlige pengeinntekter i skogen og på bruket, mens plassen ga mat til hans familie. Ikke minst bodde de trygt så lenge de overholdt kontrakten.
Arbeidsstokken ved sagbrukene ble dermed mer stabil i motsetning til Nerdrumbruket som kom i 1861, og der de fleste arbeiderne ikke hadde jord de kunne bruke.
Haneborg var pionér innen tresliping
Haneborg var en av pionérene innen tresliping i Norge. Han lot bygge det første sliperiet i Nes på Romerike, og det var ett av de første i landet. Ved Varåa bygde han to tresliperi, i 1878 og 1883.[5]. Tresliperiene stilte større krav til kraft og produksjonsutstyr enn sagbrukene, men i Varåa var det vannkraft nok til vannturbinene. Turbiner til tresliperi ble produsert i mekaniske verksteder i hovedstaden.
Etterspørselen etter tremasse var stor, og eksportmarkedene fikk sagbrukseiere til å satse på noe nytt. Ute i Europa var det knapphet på råstoff til papir, og papirprisen var stigende. [6]. Nå åpnet det seg en mulighet til å anvende granskog som ikke var stor nok til sagskur. I Hanborgs store skoger fantes både topptømmer og småtømmer som kunne slipes.[7]
Krisa i den tradisjonelle trelastproduksjonen medvirket til at Haneborg og flere andre sagbrukseiere satset på tresliperiene som hadde en helt ny produksjonsteknologi. Den økonomiske krisa var internasjonal, og fikk særlig virkninger for trelast og fisk som var de største eksportnæringene i landet. Tresliperiet ble nedlagt i 1914.
Rettssak mot Fetsund lenser
Haneborg fikk et stort problem da Christiania Tømmerdirection nektet «udsortering af Tømmer fra de ovenfor Fetsund bro beliggende Reservelændser.»[8]. All tømmersortering skulle heretter foregå fra lensene nedenfor brua. Dette skapte store problemer for Varåbruket som lå ovenfor brua. Haneborg reiste sak mot Tømmerdireksjoneni 1870, men tapte saka i Høyesterett i 1883. [9]
Haneborg fant utveier for å transportere tømmer på annet vis fram til sagbruket. Han planla og bygde to fløtingsanlegg for å lette transporten av tømmer fra egne skoger. Fra Nørupdammen bygde han fløtingskanal til Berget der det var ei trerenne som førte tømmeret videre til Varåa. [10]
Tabell. Arbeidere ved Varåbruket 1865-1900[11]
| År | Varåa sag | Varåa tresliperi |
|---|---|---|
| 1865 | 22 | |
| 1875 | 47 | |
| 1879 | 62 | |
| 1880 | 62 | 8 |
| 1883 | 62 | 24 |
| 1890 | 22 | 24 |
| 1896 | 0 | 24 |
| 1900 | ? | 21 |
| 1914 | 20 | |
| 1918 |
Tabellen viser at Haneborg holdt på sagbruksarbeiderne under den vanskeligste delen av trelastkrisa mellom 1875 og 1885, men sjøl om han ønsket å beholde arbeidsstokken, måtte han si opp over 35 % av sagbruksarbeiderne da trelastprisene var særlig lave i 1890-åra, og stanse driften helt en periode fra 1896. Tresliperiene hadde derimot det samme tallet på arbeidere til etter 1900. Det skyldtes den store etterspørselen etter tremasse. Med tresliperiarbeidene skapte Haneborg nye arbeidsplasser for folk som ellers ville ha mistet arbeidet.
Varåbrukets bruksskole
Skoleloven bestemte at der det fantes industrielle anlegg med minst 30 faste arbeidere, skulle det opprettes egen skole for arbeiderbarna. Bedriftene skulle drive skolen og lønne lærene. Tallet på skolepliktige barn som var knyttet til arbeidsstokken ved Varåbruket, var stort nok til at det kunne etableres bruksskole. Skolen lå på Fjerdingen, på Ramstads eiendom.
Omsorg for arbeiderne
Haneborg hadde en spesiell evne til å få tak i og holde på arbeidere. Grunnen var blant annet at han lot arbeidere bo på husmannsplassene sjøl om de ble arbeidsudyktige. Enker etter arbeidere fikk beholde bostedet sitt, og dessuten ga han dem et årlig bidrag. Haneborg holdt jubileumsfester for dem som hadde jobba lenge hos han. I 1894 arrangerte han fest for seks av sine arbeidere som hadde vært ansatt på bruket i 25 og 30 år, og i tillegg hedret han dem med gullklokke. [12]
Sagbruksepoken slutt i 1918
Sagbruket måtte innstille driften i 1896 som følge av lave trelastpriser, men det ble satt i gang igjen etter kort tid. Det økonomiske krakket i Kristiania i 1899 førte til at Haneborg tapte store summer av sine investeringer der. Han solgte derfor Varåbruket i 1906 til Marcus og Thorvald Moss fra Sør-Odal. De holdt sagbruket gående fram til 1918 da de solgte det meste av komplekset til Fet kommune. Tresliperiet ble lagt ned i 1914. Industribygningene og vanntilførselsanlegget ble solgt i 1919 til Arnt J. Quille. Han innredet bygningene til kornmølle med navnet Warå Mølle.
Referanser
- ↑ Horgen 1988, s. 231, viser til sagskattelister fra 1610 og 1614.
- ↑ Horgen 1988, s. 237-239.
- ↑ Horgen s1985 s. 236.
- ↑ Folketellingene 1875 og 1900.
- ↑ Amtmannens femårsberetning 1881-1886, s. 106.
- ↑ Hodne 1981, s. 97.
- ↑ Kiær 1814-1914, s.
- ↑ Christiania Tømmerdirection. Journal over Generalforsamling og Directionsbesetninger 1856-1920, 2/2 1869 g 25/6 1884
- ↑ Samme sted.
- ↑ Horgen 1988, s. 237: Kart over disse innretningene fra Nørupdammen.
- ↑ Folketellingene 1865, 1875 og 1900 og Amtmannens femårsberetninger1879-1896.
- ↑ Illustrert Familieblad 1895.
Kilder og litteratur
- Arnesen, Elbjørg: Bygdehistorie for Fet. I. Fra de eldste tider til ca. 1800. 1980. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Folketellingene 1855, 1865, 1875, 1891, 1910.
- Hodne, Fritz: Norges økonomiske historie 1815-1970. Oslo 1981.
- Horgen, Jan E.: Bygdehistorie for Fet. Bind 3. Bosteds- og slektshistorie. Roven, nordre del av Jaren. Nordre av Dalen. Fetsund/Oslo 1988.
- Illustrert Familieblad 1895.
- Kiær, A. Th.: Akershus Amt 1814-1914. En oversigt over amtets økonomiske og kulturelle utvikling i hundreaaret 1814-1914 med enkelte oplysninger fra de senere aar. Kristiania 1921. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Mikkelsen, Per: Norsk tremasseindustri 1863-1895. En studie i industrielt gjennombrudd. Hovedfagsoppgave i historie ved UiO 1975.
- Norges offisielle statistikk. Tredje Række. No. 102. Beretninger om Amtenes økonomiske Tilstand 1881-1885, s. 106.
- Seiersted, Francis: «En teori om den økonomiske utvikling i Norge i det 19. århundre». Historisk institutt ved Universitetet i Oslo 1979. Gjentrykt i Francis Seiersted: Demokratisk kapitalisme. Revidert utvalg. Oslo 2002.
- Våge, Nils Steinar: ”400 års industritradisjoner ved Varåa.” I Årringen. Lokalhistorisk tidsskrift 2009.
- Westbye, Kari: Næringslivet i Fet. Fra ca. 1860 til ca. 1960. Utgitt av Fet Historielag 2006.