Nils Qvist Lasson (1762–1853)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Nils Qvist Lasson (født 6. april 1762Strømsø, død 18. februar 1853 i Bærum) var forvalter ved Nordmarksgodset og administrator for Det ankerske fideikommiss.

Slekt og familie

Han var sønn av losoldermann og toller Johan Henrich Lassen (1727–1811) og hans første kone, Johanne Maria Qvist (1732–1763). Han var det fjerde av deres barn; de to søstrene Alhed Christine Lassen og Maren Sophie Lassen vokste opp, mens en bror med samme navn som ham ble født i mars 1761 og gravlagt i april samme år.

En kan merke seg at faren og de to eldre søstrene brukte navneformen Lassen, mens Nils tok i bruk formen Lasson. En anekdote forteller at dette skjedde da han var i Paris sammen med Peder Anker, fordi det var lettere for franskmenn å si 'Lasson' enn 'Lassen'. Dette stemmer ikke, for han signerte med Lasson lenge før han kom i Ankers tjeneste.

Han ble i 1791 gift i Christiania med Barbara Christiane Bremer (1774–1833). Hun var datter av auditør Frederik Daniel Christopher Bremer og Marie Elisabeth Lange. Paret ble separart i 1811 og skilt i 1813 (se nedafor).

Paret fikk åtte barn:

Liv og virke

Nils Qvist Lasson mista sin mor da han var ett år gammel, rett etter at søstera Johanne Marie Lassen (1763–1831) var født. Året etter gifta faren seg med Elisabeth Johanne Bøhme (1732–1820), og de fikk sønnen – Nils' halvbror – Ulrik Frederik Lassen (1774–1839) i 1774.

Karrieren starta hos Collett & Søn, der han i 1788 ble ansatt som dreng av James Collett. Etter en stund fikk han stilling som karl. Etter at han den 26. november 1796 fikk utstedt en attest fra sjefen for flid i tjenesten søkte han allerede neste dag om borgerskap som kjøpmann. Dette fikk han innvilga av Christiania magistrat. Han hadde ikke midler til å åpne egen butikk, men slo seg sammen med høkeren Frederik Wilhelm Berg. Mot slutten av 1793 hadde han lagt seg opp nok midler til å starte for seg selv. Det ble ikke noen langvarig karriere, for den 26. mars 1795 sa han opp borgerskapet – slv om det var innvilga under forutsetning av at han ikke skulle se det opp før etter minst tolv år. Magistraten valgte å akseptere dette, ettersom Lasson ikke hadde fått noen borgerlige verv.

Lasson gikk så tilbake til Collett & Søn, nærmere bestemt firmaets trelasthandel. Med gode anbefalinger fikk han innpass hos Peder AnkerBogstad, som trengte en fullmektig som kunne drive skogen for ham. Våren 1795 flytta han til Ankers eiendom Grini i Østre Bærum. Han drev gården svært godt, og i 1806 fikk han bygselsbrev på den. På grunn av de mange forbedringer han hadde gjort sikk han forpaktningen fritt for sin og konas levetid, uten annen avgift en et krav om at veiene måtte holdes i god stand. Han kunne også sette inn hvem han ville som forpakter om han skulle ha lyst til å bosette seg annensteds. Ved siste gjenlevende ektefelles død skulle gården falle tilbake til Bogstads eier, men arvingene skulle få en erstatning på 2000 riksdaler dansk courant.

Etter hvert ble Lasson forvalter for hele Nordmarksgodset og forretningsagent for trelasthandelen. Da Herman Wedel Jarlsberg tok over Bogstad ved Peder Ankers død i 1824 fortsatte dette arbeidsforholdet uavbrutt. Wedel Jarlsberg var også fornøyd, noe man blant annet ser av at han oppdaterte forpaktningsbrevet med at 2000 riksdaler dansk courant i stedet skulle utbetales som 2000 norske sølvspecier, og at disse også kunne utbetales til Lasson selv dersom han valgte å slutte i grevens tjeneste.

Fra omkring 1814 var Lasson også administrator for Det ankerske fideikommiss. På grunn av svakheter i måten fideikomisset var satt opp og store økonomiske tap ved bordtomtbrannen i Christiania 1819 – noe som ikke var Lassons feil – gikk det til oppbud i 1819.

Han var svært musikalsk og veldig opptatt av scenekunst. Han var allerede som 22-åring kasserere i Det musikalske Selskab, og ble omkring 1785 en slags direktør der. I 1790 spilte han Henrik i Gert Westphaler, og senere hadde han også flere andre roller i Holberg-stykker. I 1795 spilte han general Green i Bernt Ankers tragedie Major André. Også kona stilte på scenen ved flere anledninger, og i 1799 ble det begge medlem av Det dramatiske Selskab. I likhet med Paul Thranes hjem i Christiania var også Lassons hjem på Grini kjent som samlingssted for musikkinteresserte.

Ekteskapet med Barbara Christiane Bremer gikk ikke som de hadde håpet. I 1811 satte han henne i ei vogn og sendte henne til familien i Fredrikstad, med beskjed om at han aldri ville se henne mer. Han var kjent som en streng og rettlinja mann, som ikke skifta mening uten videre. Den 29. juli 1811 kom det til et kommisjonsforlik, der Lasson påtok seg plikten til å forsørge deres felles barn og til å betale 300 speciedaler i året, i kvartalsvise rater, til Barbara Bremer så lenge hun levde. I og med at hun døde tjue år før ham, ble det ikke nødvendig å sette av midler fra arven til å videreføre dette. Den 3. september 1811 fik de innvilga separasjon, og to år senere var skilsmissen et faktum. Ingen av de to gifta seg på nytt.

Kilder og litteratur