Pål Eiriksson merkesmann

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Pål Eiriksson (født ca. 1285, død ca. 1344) var den siste i Norge som hadde tittelen merkesmann, den nest høyeste tittelen i hirden. Han var også ridder. I egenskap av å være merkesmann var han en av kongens nærmeste rådgivere og ombudsmenn. Han tjente kongene Håkon V Magnusson og Magnus VII Eiriksson, og regnes for å være sentral i å skape kontinuitet mellom disse kongene.

Man kjenner ikke til Påls opphav, men han hadde store eiendommer i Valdres og var antagelig derfra. Han var gift med Sigrid Håreksdatter, som man heller ikke vet mer om. Hun er bare nevnt mellom 1327 og 1340. Det er uvisst hvor mange barn de hadde, men tre personer identifiseres med rimelig sikkerhet som Pål barn: Unna Pålsdatter, sira Eirik skjor og Sigurd Pålsson. Sigurd opptrådte i Valdres i 1350-åra og kan gjennom disse referansene knyttes til Pål. Presten Eirik deler tilnavn med Pål Eiriksson; han skal ifølge en brevpåskrift ha blitt kalt «skjor», uten at man kan vite om dette var noe han selv brukte og dermed ville overføre til en sønn.

Første gang han nevnes i kildene er i 1307. I 1309 nevnes en herr Pål som hadde oppdrag i Trøndelag under kamper med svenskene[1], og dersom dette er Pål Eirikson vil tituleringen herr si at han da hadde mottatt ridderslaget. Antagelig ble han merkesmann i 1317, men det kan ha skjedd noe tidligere. I 1315 fikk han andel i bøter fra Elvesysle av kong Håkon[2]; dette ga han videre til Mariakirken i Oslo i 1320. En slik gunstbevisning viser at han i 1315 må ha vært vel ansett av kongen. Denne tittelen mistet sin betydning i løpet av Påls levetid, så det er vanskelig å vite om embetsfunksjonene fulgte ham hele livet eller om han fra 1332, da embetsfunksjoner ikke legger er belagt i kildene, bare hadde en ærestittel.

I tillegg til eiendommene i Valdres hadde han også jord i Asker, på Romerike, i Sogn og i Elvesysle i det sørlige Båhuslen. Han er også nevnt som eier av en bygård i Oslo, kalt Pålsgård etter ham. Flere av disse eiendommene var gaver fra kongen. Han holdt seg godt inne med Håkon V, og ga gaver for hans sjel i 1320[3], året etter Håkons død. Dette tyder på et personlig forhold, noe han også ser ut til å ha hatt med både Ingebjørg Håkonsdatter og Magnus VII. Han hadde sysle i Valdres i 1324, og på Øvre Romerike (kanskje hele Romerike) i 1328. Trolig hadde han fremdeles dette i 1332, da merkesmannstittelen ble uthula ved at embetsansvaret ble fjerna.

I 1330-åra deltok han ikke i stormannsopprørene mot Magnus VII, men holdt seg lojal ovenfor kongen. Han hadde ved Håkon Magnussons dødsleie i april 1319 sammen med sju andre stormenn sverget på å verne kongens vilje omkring kongearv og riksstyret[4]. Han støttet hertuginne Ingebjørg, Håkon Magnussons datter, i hennes aggressive politikk sammen med Sverige mot Danmark, blant annet gjennom å signere en ekteskaps- og alliansetraktet med Mecklenburg i 1321. På kuppmøtet i 1323, der hertuginne Ingebjørg ble skjøvet ut av riksstyret, deltok Pål sammne med andre stormenn. Det ser ut til at de da forsøkte å skyve sitt eget ansvar for politikken som var ført i bakgrunnen. Kort tid etter brøt det ut en stormannsfeide, der Pål ser ut til å ha tatt drottseten Erling Vidkunnssons side mot Finn Ogmundsson.

I 1336 er han nevnt som fehirde i Bjørgvin[5], men fikk avløsning året etter. I 1338 ble det spredd et rykte om at Pål og kona Sigrid hadde gått i kloster i Oslo, men dette ser ut til å være falsk. Han nevnes siste gang i mars 1344, og døde antagelig nokså kort tid etter.

Referanser

Kilder