Erling Vidkunnsson (1292–1355)
Erling Vidkunnsson av Bjarkøy og Giske (født antatt i 1292, død 1355) var ridder, riksråd og drottsete. Han var i sin samtid Norges rikeste og mektigste mann. Han skal etter hvert ha eid mer enn sju prosent av alt adelsgods i landet, herunder Giske-, Bjarkøy- og Stovreim-godsene.
Familie
Han var sønn av baron, lendmann og riksråd Vidkunn Erlingsson (ca. 1260–1302) og Gyrid Andresdatter (død 1323).
Han ble gift med Elin Toresdatter (nevnt 1329–1347), datter av kansler og baron Tore Håkonsson (d. 1317) og Ingebjørg Erlingsdatter (d. 1315). Gjennom dette ekteskapet fikk han også store eiendommer på Østlandet.
De fikk barna
- Bjarne Erlingsson (d. 1353) som døde barnløs.
- Ingeborg Erlingsdatter (nevnt første gong 1338, død trolig 1370). Hun ble gift med ridder, lagmann, riksråd Sigurd Havtoresson (1315–1390), av Sudrheim. Hun fikk en stor etterslekt i Sudreimsætten.
- Gyrid Erlingsdatter som ble gift med Eiliv Eilivsson av Naustdalsætten.
- Sigrid Erlingsdatter (d. 1356).
Godseier
Erling Vidkunnsson samlet seg store eiendommer, både gjennom arv og oppkjøp.
Etter moren hadde han odelsrett til Ståreim med tilliggende gods og trolig også noe av Tornberg-ættens tidligere jord. Han innløste trolig Ståreim på odel i 1324.
Etter onkelen Bjarne Erlingsson (1250–1313) arvet Erling det meste av det omfattende Bjarkøy-Giske-godset. Kildene er uklare på hvem Bjarne Erlingsson testamenterte setegården Giske til. Det kan både ha vært hans sønnedatter Kristine, eller til sønnekonen Kristine Toresdatter. Hun var også søster av Erlings hustru, slik at Erling først overtok Giske etter hennes død, trolig omkring 1340.
Han ble i blant omtalt som Erling «i Bjarkøy», og dette kan tyde på at han førte personlig tilsyn med eiendommene sine nord i landet. Men han ser ut til å ha hatt sitt hovedsete fra tidlig i 1340-årene på Giske. Her satt han som sysselmann over Sunnmøre, i hvert fall fra 1347. På den tiden gjorde han bruk av sin bygård Bjarnegard i småkaupangen på Veøy i Romsdal. Han hadde store vareinntekter fra sine jordeiendommer, ikke minst fra fiske og sjøfangst, og han må ha vært involvert i den økonomiske virksomheten både på Veøy og i Bergen. Han hadde et skip i fart på Island og søkte i 1340 å få bygd ytterligere et ved bispestolens anlegg på Holmen i Bergen, samtidig som han var interessert i leien av et av biskopens egne skip. Han hadde også mye å gjøre med stadige jordegodsforretninger.
Gjennom sin hustru Elin Toresdatter fikk Erling tilgang til hennes arvelodd i farens jord på Østlandet og Orknøyene, og arvet også senere søsteren Kristine og brorsønnen Stig Håkonsson.
I tillegg skaffet Erling seg ny jord gjennom kjøp og andre transaksjoner. Samlet er det anslått at jordeiendommene hans utgjorde minst sju prosent av alt adelsgods i Norge. Det gjorde ham til landets uten sammenligning største private godseier.
Politisk virke
Erling Vidkunnsson ble ridder i 1316, men skal ikke ha gjort seg særlig politisk markert mens Håkon V Magnusson var konge.
Men da Riksrådet ble opprettet etter kongens død i 1319, sto Erling høyt i rang og var blant de 30 lendmennene og ridderne som samme år inngikk Oslo-avtalen om kongefellesskap med Sverige under Magnus VII Eriksson, etter at Hårfagreætten døde ut på mannssiden ved Håkon Magnussons død.
Drottsete
Utdypende artikkel: Drottsete
31 år gammel kom det store omslaget i hans politiske liv, da han på et møte i Oslo i 1323 ble av biskoper og håndgangne menn valgt til til formann for riksrådet og styring av riket med kongelig myndighet.
Formålet med dette trekket var å erstatte kongemoren Ingebjørg som forstander for sin mindreårige sønn kong Magnus VII Eiriksson som på dette tidspunktet bare var sju år, med en drottsete med forankring i riksrådet. Tilsvarende prosess hadde skjedd i det svenske riksrådet året i forveien, og det var etter svensk mønster at Erling tok tittelen drottsete, som heretter kom til å betegne en riksforstander i kongens sted.
Han fungerte som landets øverste myndighet fram til 1331/1332 da Magnus Eiriksson kunne overta som myndig konge. I disse snaut ti årene var han ingen eneveldig hersker, men hadde en liten krets med rådgivere med seg, og ved viktige anledninger ble disse supplert av mer omfattende samlinger av riksrådets geistlige og verdslige medlemmer. Regjeringsarbeidet førte ham rundt i riket, særlig til Oslo og andre østnorske sentre, men han holdt mest til i det gamle rikssenteret i Bergen, der det oppstod flere konflikter han måtte ta stilling til.
Det finnes ikke tilstrekkelig kildemateriale til å belyse Erling Vidkunnssons personlighet. Men utfra hva som skjedde, kan dette tyde på at han var en virksom politiker og administrator, og at han ledet den norske regjeringen med stø og heldig hånd og satte spor etter seg på flere områder:
Utenrikspolitikk
Han lyktes å få få stabilisert det spente forholdet til Danmark i løpet av sin tid som drottsete. Imidlertid medførte personalunionen med Sverige at den svenske ekspansjonen i Finskebukta og Karelen at Norge kom i et spent forhold tiL republikken Novgorod (senere Russland). Dette førte i 1323 til et angrep på Finnmark og Hålogaland mot finner, russere og kareler, der også Erlings gård på Bjarkøy ble brent ned.
Da han ikke fikk støtte fra biskopene til forsvaret av de nordligste områdene av landet, innledet han i stedet forhandlinger med Novgorod som i 1326 endte med en gunstig fredsavtale for Norge, med 10-årig våpenhvile og enighet om et området som skulle være et felles skatteområde for Norge, Sverige og Novgorod, senere Russland. Denne traktaten var gjeldende rett helt fram til Grensekonvensjonen av 1826.
Utdypende artikkel: Novgorod-traktaten
Erlings henvendelse til paven om støtte resulterte i at han til forsvar mot de «vantro» russerne og karelene fikk disponere halvparten av den seksårstienden som var pålagt den norske geistligheten til korstog mot tyrkerne. Dette bidro nok til å sanere de norske finansene og spare befolkningen for ekstraskattlegging.
Innenrikspolitikk
Erling bestemte i kongens navn at handelsforholdene på Island og mot slutten av sitt virke som riksforstander også i tyskernes forhold til bysamfunnet i Bergen måtte reguleres.
Gjennom et omfattende privilegium ble de tyske skomakerne i byen i 1330 belønnet med næringsmonopol og rett til intern jurisdiksjon, men samtidig trukket inn under norsk lov og kongedømmets kontroll med særlig militær tjenesteplikt. Hanseatenes vintersitting, mellom- og detajlhandel i Bergen ble i 1331 sterkt begrenset i tråd med den nasjonale handelspolitikken fra Håkon Vs dager. Også i overvåkingen av lov og rett i landet førte Erling og riksrådet videre tradisjonen fra Håkons regjeringstid.
Erlings siste kjente handling som drottsete var utstedelsen av den kongelige forordningen om handelsforholdene i Bergen i august 1331. En gang mellom dette og Magnus Erikssons første selvstendige opptreden som norsk konge i april 1332 må Erling ha gått av som riksforstander.
Kirken
Eling sto fast sammen med den øvrige adelen gjennom de verdslige rådsmedlemmene mot kirkens bestrebelser om forbedrede rettigheter.
Utdypende artikkel: Sættergjerden i Tunsberg
I en kongelig forordning av 1327 ble den gamle kristenretten fra før Magnus Lagabøtes og erkebiskop Jon Raudes dager innskjerpet som grunnlag for den kirkelige rettshåndhevingen. Det innebar at rettsgrunnlaget for senere kirkelige nyvinninger ble underkjent, blant annet det nye tienderegulativet kirken hadde fått godkjent ved Sættergjerden i Tunsberg i 1277.
I Bergen gikk håndgangne gårdeiere og andre husbønder sammen om å nekte å betale tiende av leieinntektene av gårdene sine. Dette førte i 1328 til en sterk strid med den stridbare og retthaverske biskop Audfinn Sigurdsson, der Erling og hans nærmeste rådgivere stilte seg på husbøndenes side.
Senere politisk virke
Opprør mot Magnus Eiriksson
Utdypende artikkel: Magnus VII Eiriksson
Erling skal, i følge islandske annaler fra 1333, sammen med Havtoressønnene Jon og Sigurd holdt Tunsberghus mot kong Magnus Eriksson, men at de senere overgav seg, fikk grid og beholdt retten til sine eiendommer.
Bakgrunnen for dette opprøret er uklart, men kan ha vært en reaksjon og uenighet mot den politikken Magnus slo inn på som myndig konge. Dette kan ha en sammenheng med det forbudet kongen i desember 1332 satte mot at andre enn lendmenn og høvdinger skulle kunne holde edsvorne sveiner.
Det er også tenkelig at Erling var blitt skuffet i sine forventninger om en større kongelig forlening etter Magnus’ maktovertakelse. Uansett ser det ut til at han senere unngikk å komme i motsetning til kongen, mens Havtoressønnene på ny var i konflikt med ham i årene 1337–1339.
Riksråd og sysselmann
Han trakk seg tilbake til Vestlandet etter opprøret i 1333, og kan da ha bodd på Ståreim. Han var imidlertid fortsatt det høyest rangerte verdslige medlemmet av det norske riksrådet.
Korrespondansen til biskop Håkon Erlingsson i Bergen i årene 1337 til 1341 gir et levende bilde av hvordan nettverket av riksråder og kongelige tjenestemenn fungerte, gjennom løpende skriftlig kontakt med hverandre og på den måten spredte viktige politiske informasjoner. I denne kretsen var Erling en ankermann. Fra Ståreim og Giske fulgte han godt med og trakk etter beste evne i trådene gjennom brev og bud. Han var også ofte i Bergen, som følge av private forretninger, plikter som sysselmann, rådssammenkomster og kongelige oppdrag.
Ofte kunne det være nødvendig at han også var fysisk til stede ved viktige hendelseer på Østlandet, som riksrådsforhandlinger øst i landet og i de svenske grenseområdene. Dette var blant annet under det østnorske adelsopprøret i årene 1337–1339, ved hyllingen av Håkon VI Magnusson som etterfulgte faren i 1343, ved utstedelsen av kong Magnus' og dronning Blancas testament i 1347 og ved sakførselen mellom kongen og allmuen på Hedmark og Romerike om betaling av vissøre i 1348. Fra 1340-årene ser det likevel ut til at han overlot til sønnen Bjarne å spille en mer aktiv rolle i den sentrale rådskretsen.
Etter at svartedauden hadde herjet som verst i 1349/1350, reiste han til hest på pilegrimsferd til Roma med to sveiner. På hjemveien ble han fengslet i England, men den nyutnevnte erkebiskop Olav i Nidaros fikk løst ham ut, og de to vendte da sammen hjem til Norge i 1351. Som takk skjenket Erling Tjøtta og Tilrem i Brønnøy til erkebispestolen.
Siste kjente opptreden Erling Vidkunnsson skal ha hatt som riksråd, var i 1353 da han på Båhus festning var garantist og medbesegler ved kongens omskifting av lenene dronning Blanca hadde fått i morgengave. Samme år døde trolig sønnen Bjarne, for det var etter hans bønn på dødsleiet at Erling i januar 1354 skjenket Giskegodset til datteren Ingeborg.
Død
En islandsk annal fra 1355 melder at Erling gikk bort dette året etter et liv som hadde ført ham til sjelden rikdom og en høyere offentlig posisjon en noen annen norsk adelsmann i samtiden.