Peder Wright Cappelen (1931–1992)
Peder Wright Cappelen (født 18. januar 1931 i Bærum, død 4. januar 1992 samme sted) var forfatter og forlegger. Han var fra 1960-åra til 1980-åra en av landets mest produktive dramatikere.
Slekt og familie
Han var sønn av forlagsbokhandler Jørgen Wright Cappelen (1891–1982) og Ragni Holm Johannessen (1901–1983). På farssida tilhørte han slekta Cappelen.
Den 5. juni 1955 ble han gift med kunsthistoriker Tone Wikborg (f. 1930), som var datter av høyesterettsadvokat Erling Wikborg og Dagny Dahll. Dette ekteskapet ble oppløst i 1966.
Den 12. februar 1966 gifta han seg for andre gang med skuespiller Kari Simonsen (f. 1937), som er datter av høyesterettsadvokat Jon Simonsen (1900–1975) og Marie Louise Heiberg (1910–2007). De var gift til hans død.
Liv
Peder Cappelen vokste opp på gården Bjerke nær Vestmarka. Faren var tredje generasjons forlagsbokhandler i Cappelens forlag, og på Bjerke var det stadig besøk av forfattere og kunstnere. Huset var også fylt av kunst, blant annet over hundre verker av Edvard Munch. Som ung gutt lærte Peder Cappelen også å sette pris på naturen, noe som senere skulle føre til at han skrev svært populære naturskildringer. Sammen med faren og brødrene gikk han i Vestmarka, på Hardangervidda og på familiens eiendom Eftang i Vestfold.
Etter å ha avlagt examen artium ved Oslo Handelsgymnas reiste han til Tyskland, Storbritannia og Sverige for å studere forlagsvirksomhet. Han dro også til Frankrike for å lære fransk. Den franske kulturen og litteraturen som han fikk oppleve der ble viktig for ham. Tilbake i Norge kom han etter en tid fram til at det å drive det store Cappelens forlag ikke var noe for ham. I stedet ville han skrive selv, men for å sikre seg en inntekt kjøpte han et lite forlag, Helge Erichsens forlag i Oslo. Der begynte han i 1958 å gi ut små billigbøker under serietittelen «Glade historier», og den første boka solgte i hele 10 000 eksemplarer. Han ga også ut nyutgaver av Helge Erichsens tidligere suksesser, som Øvre Richter Frichs bøker om Jonas Fjeld. Så gjorde han et stort kupp da han så at Kjell Aukrust hadde et stort potensiale. I kampen mot Harald Grieg i Gyldendal Norsk Forlag vant han, og Aukrust ble en svært innbringende forfatter for det lille forlaget. Den første boka, Simen, solgte på kort tid hele 100 000 eksemplarer. Andre utgivelser som kan nevnes er Liv Ullmanns to memoarbøker og i 1963 første bind av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid. Det siste var et resultat av hans forkjærlighet for fransk litteratur.
Forlaget gikk utmerket, og Cappelen fikk ikke bare god tid til å skrive, men også ro til å gjøre det i og med at inntektene var sikra. I begynnelsen ble det artikler i Dagbladet, en serie lørdagsartikler fra Flyndrefjord ved familieeiendommen Eftang. I 1960 ble de samla i hans debutbok Eventyret ute. I 1964 ga han ut Alene med vidda, som ble svært godt mottatt av kritikerne. Begge bøker hadde tegninger av Gösta Hammarlund. Han videreførte naturtemaet i I vidda på ny fra 1974. Andre bøker med naturopplevelser som tema er Vandringer fra 1968 og fabelsamlinga Seljefløyten fra 1966. Bøkene Høstblad, Fugl i vår og Sommerfabel, fra Vidda til Skagen var illustrert med akvareller av Jens Johannessen.
Som dramatiker debuterte han i 1963 med en satirisk musikal, Dikter i ulvepels. Den ble satt opp på Oslo Nye Teater. Neste stykke, Tornerose, den sovende skjønnhet, der eventyrfiguren våkner opp i dagens samfunn, ble rost av kritikerne, som mente det var skrevet av en poet. Tornerose var ikke den eneste eventyrfiguren han brukte, og han henta også inspirasjon fra sagalitteraturen og historia. Av stykker som henta inspirasjon derfra kan nevnes Lóke, Kark, Trollspill og Hvittenland. Han skrev også en trilogi med historisk tema: Lucie, jomfru til Austråt, Dyveke, duen på Akershus og Knut Alvsson. De ble oppført av Riksteatret på en utendørsscene på Akershus slott og festning. Eufemia-natten ble oppført samme sted i 1986, og i 1990 ble En møydom oppført på Slottsfjellet i Tønsberg. Flere av hans stykker er oversatt til engelsk, og har blant annet blitt oppført av emsemblet The Delphic Players i Belfast.
Peder Wright Cappelen gikk sine egne veier som forfatter, og i 1975 brøt han med Forfatterforeningen. Grunnen han oppga var at han ikke følte noe fellesskap med forfattere som skulle politisere alle livsområder og som bare gikk i hverandre fotspor.
Hans siste bok ble Goddag, regnbue! som kom mot slutten av 1991. Den 4. januar 1992 døde han brått av en hjerneblødning.
Peder Wright Cappelen er gravlagt i familiegrav på Tanum kirkegård i Bærum.
Litteratur
- Peder W Cappelen i Norsk biografisk leksikon.
- «Peder W. Cappelen er død». Dagbladet 1992.01.06. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Peder Wright Cappelen i Historisk befolkningsregister.