Øvre Richter Frich

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Gjert Øvre Richter Frich (født 24. mars 1872Byneset, død 13. mai 1945 i Södertälje) var en av de mest leste spenningsforfatterne i Norge i mellomkrigstida. Hans skarpe penn skaffa ham flere fiender i sin samtid, og i ettertid har han vært kontroversiell på grunn av rasetenkninga som kommer tydelig fram i bøkene.

Slekt og familie

Han var sønn av sokneprest og senere stiftsprost David Christopher Frich (1833–1917) og Emilie Christine Richter (1834–1928).

I 1897 ble han gift for første gang i Vang kirke med Olga Marie Hansen (f. 1874). Hun var datter av dampskipsfører Lars Hansen og Karen Marie Hansen. Paret fikk tre barn. Dette ekteskapet ble oppløst.

Han gifta seg for andre gang i 1907 med skuespiller Ida Ajagela Basilier-Magelssen (f. 1879), som var datter av kongelig fullmektig Joachim Frich Siegfried Cammermeyer Magelssen og operasanger Ida Mathilde Basilier.

Liv og virke

Han hadde sine første år på Byneset ved Trondheim, og bodde så i Bergen. Foreldrene ga ham en fri oppdragelse. Mens han ble oppmuntra til å lese både fag- og skjønnlitteratur av mora, ble det lagt lite press på ham for å gjøre det godt på skolen. Som det er vanlig i prestefamilier ble det mer flytting, og han fullførte examen artiumHamar i 1891.

Etter å ha tatt anneneksamen i 1892 studerte han en tid jus, og deretter gikk han over på medisin. Det ble til at han ikke fullførte noen av delene. I studietida var idretten viktigere enn lesing, og han presterte godt i boksing, bryting og roing. Det tankesett som skinner gjennom i bøkene hans, en vektlegging av muskelkraft og maskuline verdier kombinert med individuell frihet og tanken om det gode liv, slo rot hos ham i denne tida.

Da han var 21 år gammel ble han redaksjonssekretær i Trondhjems Adresseavis. Et par år senere, i 1895, reiste han til Kristiania der han begynte som journalist i avisa Ørebladet. Etter en tid i hovedstaden møtte han Olga Marie Hansen som han ble gift med i 1897, og de fikk tre barn. Frich valgte så å gå fra familien og sine forpliktelser der, og tok ut skilsmisse. Han innleda et forhold til norsk-finske Aja, som han ble gift med i 1907. Hun passet nok bedre for ham; som skuespiller og bohem tilhørte hun det som var kjent som «pjolterintelligensiaen» på Grand Café. Frich kom inn i en krets dar man blant annet fant Sven Elvestad, Herman Wildenvey og Olaf Bull. Denne kretsen var prega av hard livsførsel med mye alkohol – lyset skulle brennes i begge ender.

I 1900 hadde han fått jobb i Aftenposten, der han ble til 1910. Han ble en profilert reporter, og redaktør Amandus Schibsted ga ham viktige oppgaver som dekninga av Ålseunds-brannen i 1904 og unionsoppløsninga i 1905. Han hadde et friskt og direkte språk, noe som førte til at han regnes som en fornyer innen reportasjejournalistikk. Noen ganger kunne han være vel direkte i en del øyne, og han fikk tilnavn som «Forøvrig Riktig Frekk» og «Øverst ikke Riktig Frisk». Etter at han slutta i Aftenposten var han redaktør i Verdens Gang en tid, og så i Bergens Tidende.

I 1913 bestemte han seg for å kutte ut fast arbeid. Bakgrunnen for at han våget dette var suksessen med hans debutroman De knyttede næver i 1911. Den solgte svært godt, og han så at han kunne leve et friere liv uten å bekymre seg over økonomien. Han reiste mye, og levde et utsvevende liv. For å finansiere dette skrev han et betydelig antall romaner; det ble et førtitalls bøker, de fleste av dem spenningsromaner. Frich skrev også ei kokebok, Bordets Glæder fra 1925, sammen med Kitty Wentzel. Han ga også ut Boken om tobakk i 1934, og et par bøker om vin. Totalt solgte han minst to millioner bøker, og han ble oversatt til ni språk.

Han la ofte handlinga til steder han hadde vært på sine reiser. Hans store romanhelt Jonas Fjeld, som var hovedperson i 21 av hans bøker, sto også for de samme politiske idéer som Frich; kommunister og andre revolusjonære dukker ofte opp som hans fiender i bøkene. Romanskikkelsen Jonas Fjeld hadde blondt hår, isblå øyne og var svært muskuløs. Han var utdanna kirurg, men via seg til å nedkjempe mindreverdige og nedbrytende elementer i samfunnet. De politiske motsetningene og raseteoriene fra mellomkrigstida kommer tydelig fram i bøkene. Jonas Fjeld med sitt nordiske utseende vinner alltid over skurker som gjerne er svartsmuskede med jødiske trekk. Det var få som reagerte på det da bøkene kom ut, men i ettertid har det vært kontroversielt. I 1960- og 1970-åra ble Frich stempla som fascist på grunn av dette, blant annet av litteraturforsker Willy Dahl. Han gikk svært langt i sin karakteristikk, og beskrev under overskriften «Øvre Richter Frich – rasmismens voldsprofet» Frich som «den norske triviallitteraturens mest erklærte rasist og voldsromantiker; han er antikommunist av det mest vulgære, hetsende slag, og det er klare fascistiske trekk i alt han har skrevet».[1]

Med tanke på det politiske bildet som tegnes opp i bøkene, er det naturlig å spørre seg hva Firch gjorde i krigsårene. Han bodde i Sverige i krigsårene, så vi har ikke noen sikre spor i form av medlemskap i organisasjoner eller liknende. Blant de han samarbeida med var det noen som gikk til NS; blant annet fikk Frich pressemannen Doery Smith, som var nazist i krigsårene, til å skrive et forord til nyutgivelsen av Jonas Fjeld-bøkene i 1936, og de to forble venner. I 1943 kom en nyutgave av Bandittenes oppmarsj fra 1931. På det tidspunktet var det forfatterstreik i Norge, som Frich dermed brøt. I tillegg var det karakteristikker av jøder i denne boka som var svært drøye.[2] En del av nyutgavene kom forøvrig med originalomslagene fra 1936, tegna av Harald Damsleth som for de fleste er mest kjent som NS' fremste propagandategner. Men ingenting av dette sier egentlig noe om hvor Frich sto, bortsett fra at han unnlot å støtte forfatterstreiken – det kan vel plassere ham i gruppa «stripete».

Vi står igjen med at det er vanskelig å avgjøre hvor mye av dette som egentlig var Frichs egne meninger og hvor mye som egentlig bare speila samtidas holdninger – mye av dette er typisk for mellomkrigstidas spenningslitteratur og for holdningene i samfunnet på den tida. Christoffer Hals Gylseth påpekte at individuell frihet var viktig for Frich, og at han skrev negativt om både kommunististisk og fascistisk diktatur. Frich nekta også å gi ut bøker på et nazifisert forlag. Det kan her nevnes at mens Sven Elvestad til det siste hylla fascismen og nazismen, var Frich langt mer negativ overfor nazistene. Allikevel, i ettertid har Elvestad som døde i 1935 i liten grad blitt diskutert i dette henseende, mens den apolitiske Frich ble stempla som fascist. At han var rasist er det ingen tvil om, men at han var fascist eller nazist er langt med tvilsomt, og som det er nevnt uttalte han seg negativt om nazismens diktatur. Noe av årsaken kan ligge i Frichs tydelige antikommunisme, som i 1970-åras polariserte litteraturforskning ble tolka som et partsinnlegg fra motstanderens side. I mellomkrigstida var kulturkampen mellom kommunisme og fascisme et viktig tema, men vi kan ikke si at de som rakka ned på den ene sida mer enn den andre, nødvendigvis skal plasseres i en av disse ideologiene. Demokratiske politikere i Norge hadde også en sterk tendens til å snakke mer om den ene sida enn den andre.

Til tross for godt salg og stor produksjon hadde han en livsførsel som til slutt ble for dyr for ham. De siste femten årene av sitt liv bodde han i Sverige, og slet konstant med økonomien. Også helsa og inspirasjonen led etter årevis med høyt alkoholinntak.

Frich døde i Södertälje i Sverige, men ble gravlagt på Hamar.

Mange av bøkene har blitt gitt ut på nytt etter hans død. Helge Erichsens forlag ga ut alle de 21 Jonas Fjeld-bøkene i 1965, og i 1967 ga de ut Roca-serien. I 1993 kom en tegneserieversjon av debutromanen De knyttede never, tegna av Steffen Kverneland.

Referanser

  1. Dahl 1975: 66.
  2. Dahl 1975: 85.

Litteratur og kilder