Harald Damsleth
Harald Damsleth (født 16. august 1906 i Bremen i Tyskland, død 1. mars 1971 i Oslo[1][2]) var tegner, illustratør og reklamemann. Han var en av de fremste reklametegnerne i Norge i 1930-årene, særlig kjent for sine plakater og bokomslag. Han var også kjent som tegner av frimerker og emblemer, samt som plakatkunstner for Nasjonal Samling (NS) før og under andre verdenskrig[3]) og den tyske okkupasjonsmakten. Etter krigen, og soning av en landssvikdom, fortsatte han å tegne, men stort sett usignert og med småoppdrag.
Familie
Harald Damsleth var sønn av ingeniør Olaf Martinius Damsleth (1878-1957) og tyske Katharina Elise Foss (1878-1917)[3] Faren arbeidet ved et verft i Bremen da han ble født, og hadde etablert seg der. Men da moren døde da Damsleth var syv år,[4] flyttet faren med sønnen tilbake til Norge for å arbeide ved Fredrikstad Mekaniske Verksted, og Harald Damsleth vokste opp i Østfold.[1], delvis også hos gudfaren sin i Norge, banksjefen Erling Sandberg, som senere ble finansminister blant Josef Terbovens kommissariske statsråder.
Liv og virke
Damsleth kunne arbeide i flere stilarter, men den vanligste tegnestilen var tidstypisk med tydelige former og reine flater i en slags realistisk forenkling. Denne ga en blanding av fart og stivnede bevegelser, markert med diagonale linjer, forenkling, eleganse og fantasifulle perspektiv. Han framstår som en individualist i norsk sammenheng, selv om det er klare spor fra tysk reklamekunst. Han startet innen modernismen, men forlot denne etter hvert da denne ble ansett som «degenert» av nasjonalsosialistene, og gikk mer i retning av en naturalistisk stil. I begynnelsen av krigen fokuserte han på vanlig, arbeidende mennesker. Etter hvert, og særlig da krigen nærmet seg slutten, ble særlig plakatene mer militaristiske og med krigstema, gjerne med sterke anti-russiske innslag.[4]
Før krigen
Damsleth tok examen artium i realfag fra Fredrikstad høiere almenskole i 1925, reiste han til Rouen for å opparbeide seg praksis for arkitektstudiet.[1] Han påbegynte deretter arkitektstudiet ved Norges tekniske høgskole, men han måtte avbryte studiet på grunn av lungebetennelse og andre helseproblem fra praksistiden i Frankrike og kunne ikke tilpasse seg klimaet i Trøndelag.[1] I stedet begynte han hos Kildahls Boktrykkeri i Oslo hvor han var med på å formgi bladet Norske Gutter.[1] Han studerte tegning og illustrasjon ved Städtische Kunstgewerbeschule i Berlin i årene 1929 til 1931.[3]
12. september 1935 giftet han seg med den tyske kvinnen Liselotte Frida Friedemann[3] (1915-1995) som han hadde truffet i studietiden i Berlin, og hun flyttet til Norge samme år og de slo seg ned i Oslo.[4]
Etter en kort periode som reklametegner i Norge, reiste han i 1933 til USA for å arbeide og studere der. I USA besøkte han blant annet Chicago og Hollywood, hvor han prøvetegnet for Walt Disney.[3] Etter å ha giftet seg, ble han stadig mer etterspurt som reklametegner. da han igjen besøkte USA i 1939 fikk han tilbud om å arbeide for Disney, noe han avslo av hensyn til familie.[3] Han besøkte blant annet Hollywood, der han prøvetegnet for Walt Disney, men returnerte til Norge allerede i 1934. Her etablerte han seg som en etterspurt reklametegner.
Damsleth arbeidet på 1930-tallet både frilans og for reklamebyråene Høydahl Ohme og Myres Annonsebyrå. Han tegnet blant annet reklameplakater, annonser, magasinforsider og bokomslag. En rekke postkort fra denne perioden ble også tegnet av Damsleth.
Han arbeidet både som reklametegner og som illustratør i bøker, tidsskrifter og ukeblader. Han sto blant annet bak den «rene» framstillingen av St. Hallvard som brukes som logo av Oslo Byes Vel.[5]
Damsleth lagde også en rekke postkort, blant annet mange nissekort. Han laget også framsidene til publikasjonene til Fedrelandslaget rundt 1930 og ble medlem av Nasjonal Samling allerede i 1933. Han skal ha latt være å betale medlemskontingenten for årene 1933-1939, men etter det tyske felttoget i Polen skal han ha forsterket sitt medlemskap og betalt kontingenten for årene 1933 til 1939.[4]
Etter å ha avslått tilbudet fra Disney overtok Harald Damsleth i 1939 reklamebyrået Herolden sammen med barndomsvennen Per Sandberg.
Under andre verdenskrig
Damsleth hadde vært medlem av Nasjonal Samling allerede fra 1933, og byrået Herolden ble et samlingssted for personer med nasjonalsosialistiske sympatier. Under Sandbergs administrative og Damsleths kunsteriske ledelse, sto Herolden for utformingen av mesteparten av propagandamateriellet den tyske okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling sendte ut også i krigsårene. Hans propagandaplakater, nesten 200 i alt, er blitt berømte for sine karakteristiske ariske vikingskikkelser. Det store volumet på disse produksjonene gjorde at Damsleths stil og uttrykk ble landskjent i løpet av krigen. Han sto også for utformingen av en rekke symboler og emblemer under krigen.[3]
Da NS-myndighetene opprettet det såkalte Kulturtinget, ble Damsleth pekt ut til å sitte i dette.[3]
Damsleth tegnet også de fleste norske frimerkene som kom ut under krigen, totalt sto Damsleth bak 35 frimerkeutgivelser i Norge under krigen.[6] Blant frimerkene han tegnet var tre frimerker som viste vrakene etter tre norske passasjerskip som var senket av de allierte. Skipene som ble gjengitt var D/S «Barøy», D/S «Irma» og D/S «Sanct Svithun». [7]
D/S «Barøy» senkes 12. september 1941
D/S «Sanct Svithun» senkes 30. september 1943
D/S «Irma» senkes 13. februar 1944
Hans monopol for NS-myndighetene og okkupantstyrken skyltes også at de andre reklamebyråene boikottet disse myndighetene. På denne tiden mistet Damsleth også avtalene med de store forlagene[4] men hadde omslagsdesign for flere av utgivelsene på Kamban forlag.[8]
Etter krigen
I 1950 ble Damsleth ved rettsoppgjøret etter krigen dømt for landssvik til tvangsarbeid i fem år. Etter to års soning ble han løslatt.[3]
Aftenposten omtalte dommen mot Damsleth og de andre lederne i Herolden i sin utgave 2. oktober 1950 (utdrag):
| Deres virksomhet måtte sees som et viktig ledd i det nazistiske propaganda-apparat og hadde utvilsomt kolossal betydning for fienden. | ||
I dommen ble det imidlertid understreket at Damsleth ikke hadde drevet med angiveri, slik andre i Herolden hadde gjort, og han fikk betegnelsen en overbevist, men renslig nazist.
Knapt 40 år gammel var karrieren over, selv om han fikk en del oppdrag der han ikke kunne bruke sin kjente signatur, bokstaven «d» eller navnet «damsleth». Særlig fikk han hjelp av Odd Myre, eieren av Myres Reklamebyrå og tidligere motstandsmann under krigen. Mot slutten av 1940-årene fikk Damsleth også flere småoppdrag for kunstforlaget Børrehaug & Remen. I løpet av første halvdel av 1950-tallet tegnet han en rekke bokomslag for religiøse forlag og forlag som ga ut lettere underholdnings- og spenningsbøker som ble solgt i kiosker.[3] Han laget også omslag til blant andre bokutgivelser av Aschehougs populære forfattere Sigrid Boo og Margit Ravn. Damsleth tegnet i tillegg postkort og glansbilder.[4] Han eksperimenterte også innen psykedelisk kunst.
Ettermæle
I sin artikkel om Damsleth i Norsk biografisk leksikon skriver Einar Økland blant annet:
| Så vel hans arbeidsfelt generelt – reklameteikning – som det personlege feilsteget – tilslutninga til NS – har ført med seg at Damsleth har vore lite påakta. Det er ein svært sparsam litteratur om han og hans produksjon. I mange referanseverk er han unemnd eller underrepresentert. Om enn han ikkje kan seiast å vere ein original stilskapar, har han vore ein sentral stilformidlar i norsk kultursamanheng. Han var ein typisk representant for den internasjonale modernismen i 1930-åra, men i norsk samanheng var han dessutan både ein framståande og særprega reklameteiknar som var med og gjorde tiåret til ei glanstid for norsk bruksgrafikk. | ||
Harald Damsleth er gravlagt i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo.
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 Per W. Schulze (4. januar 2007). Biografi. Harald Damsleth. damsleth.info. Besøkt 20. oktober 2015.
- ↑ Per W. Schulze. Etter krigen: Harald Damsleth, den anonyme illustratøren. damsleth.info. Besøkt 20. oktober 2015.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 3,5 3,6 3,7 3,8 3,9 Einar Økland. Harald Damsleth. Norsk biografisk leksikon. Besøkt 20. oktober 2015.
- ↑ 4,0 4,1 4,2 4,3 4,4 4,5 Inger Merete Hobbelstad (18. oktober 2008) «Nazional-romantikeren» – Dagbladet.
- ↑ St. Hallvard, nr 2–3, 2020, side 35
- ↑ Per W. Schulze. Frimerker av Harald Damsleth. damsleth.info. Besøkt 20. oktober 2015.
- ↑ Engdal, Odd G. (2006) Norsk marinehistorisk atlas 900–2005, s. 200 – Vigmostad & Bjørke AS, Bergen. ISBN 82-419-0454-1.
- ↑ Kamban på Damsleth.info
Kilder
- Harald Damsleth i Historisk befolkningsregister.
- Aftenposten 20. november 2005, artikkel om Harald Damsleth
- Aftenposten 2. oktober 1950, om dommen mot Damsleth
- damsleth.info, nettside om Damsleth og hans arbeider ved Per W. Schulze