Per Røed (1918–1992)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Per Røed (født 24. desember 1918 i Kristiania, død 20. september 1992 i Bærum) var sabotør og nestkommanderende i Milorgs aksjonsgruppe AKS 13 000 under andre verdenskrig. Etter krigen fullførte han utdanning som sivilingeniør, og han var også engasjert i etterretningsarbeid og oppbygging av Stay Behind. Med direkte deltakelse i 25 sabotasjeaksjoner var Røed blant de aller mest aktive i noe av det farligste motstandsarbeidet.

Slekt og familie

Han var sønn av lokomotivfører Harald Røed (f. 1891) (f. 1891) og husmor Anna Elise Røed (f. 1892). Han hadde ei yngre søster, Ingrid Røed (f. 1923).

Han ble i 1947 gift i USA med Reidun Hjartøy (1921–2009), og de fikk to ei datter og en sønn. Dattera Ingun ble gift med lektor Torstein Bjaaland, som har skrevet bok om Per Røed. Sønnen Jan fikk navnet sitt fra Per Røeds dekknavn som sabotør.

Før krigen

Han ble født i Kristiania, men da han var to år gammel flytta familien til Jar i Bærum. Der bosatte de seg i Løvenskiolds vei 1, der faren ved siden av arbeidet som lokomotivfører drev hagebruk og var oppfinner.

I 1939 gikk Per Røed på Befalsskolen for kavaleriet. Da han ble dimittert ble han mobiliseringsdisponert i Akershus dragonregiment nr. 1.

Under krigen

Da krigen kom i april 1940 reiste han straks for å melde seg til tjeneste på Hamar, der det etter en del forvirring ble satt opp en avdeling. Han ble da plassert i Vang eksadron i Oppland dragonregiment nr. 2. Han var utdanna som kavalerist av den gamle skole, til hest i full gallopp mot fienden, men hestene ble plassert på gårder i Vang, og avdelinga fungerte i praksis som en infanterienhet under kampene i Gudbrandsdalen og Romsdalen. Røed var med til demobiliseringa av avdelinga i Åndalsnes 4. mai 1940, og ble så krigsfange i noen uker.

Etter hjemkomsten til Jar i juni 1940 ble han syk. Han hadde hatt lungebetennelse under felttoget, og symptomene likna på det. Men det viste seg at han hadde pådratt seg tuberkulose. Takket være at han ellers hadde svært god helse kunne han etter et par måneder på Bærum sykehus reise hjem. Med fet og næringsrik mat – en utfordring under krigen – og mye trening klarte han å komme i svært god form. Han begynte også å lese realfag, og tenkte på å utdanne seg til ingeniør.

I løpet av høsten 1940 ble han rekruttert til det gryende motstandsarbeidet av Thorvald Davidsen, Dagny Davidsen og Jens Christian Magnus, som var motstandspionerer i Østre Bærum. Arbeidet besto lenge av produksjon av illegale aviser, etterretningsarbeid og våpentrening i den grad man hadde utstyr til det. Som befal hadde han bedre forutsetninger enn mange andre til å lede militær trening.

Røed mente tidlig at sabotasje var et viktig virkemiddel. Men Milorg deltok ikke i sabotasjeaksjoner i de første krigsårene. Det var særlig den kommunistiske motstandsbevegelsen som drev med sabotasje; de ble aktive etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941, da ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen brøt sammen. Den viktigste årsaken til at man ikke drev med sabotasje i Milorg var frykten for represalier mot sivile. I 1943 begynte Kompani Linge, som var underlagt det britiske SOE, å gjennomføre sabotasjeaksjoner. Gevinsten ved å ramme krigsviktig produksjon og infrastruktur oppveide risikoen for represalier. Dette førte til økt press innafor Milorgs rekker om at også de måtte sette i gang med sabotasje. Våren 1944 ble det bestemt av Milorg D-13, distriktet som dekka Oslo og omegn, skulle ha en egen aksjonsgruppe. Den skulle ledes av en person tilknytta SOE, og Svein Blindheim fra Kompani Linge ble første aksjonssjef. Per Røed ble satt inn som nestkommanderende, og fungerte som operativ sjef krigen ut. Han planla de aller fleste av de over 100 aksjonene gruppa gjennomførte, og deltok direkte i hele 25 av dem, mens aksjonssjef Blindheim, og senere William Houlder, sammen med distriktssjefen i D-13 godkjente aksjoner. Mens Linge-karene var trent i England, fikk Røed sin sabotøropplæring i Norge. På hytter langt inne i skogen ble sabotørene opplært i bruk av plastisk sprengstoff, tennblyanter og annet.

I løpet av krigen ble han kjent med Reidun Hjartøy, som var sekretær for staben i Milorg D-13 under dekknavnet «Ingrid». Selv om sikkerhetshensyn tilsa at folk fra forskjellige avdelinger ikke skulle ha samrøre, er det noe med kjærligheten som ikke bare overvinner alt, men også overstyrer mye. De to ble stadig bedre kjent, og som nevnt over ble de gift kort tid etter krigen.

Frigjøringa

I tida rett etter frigjøringa gjorde Røed en tid tjeneste i den kongelige livvakten. Den 20. august 1940 ble hans avdeling satt inn som livvakter for Vidkun Quisling under rettssaken mot ham. De var med som eskorte fra Møllergata 19 til rettslokalet i Gamle Logen, og satt også nær Quisling i rettssalen. Det var selvsagt en betydelig fare for at noen kunne gjøre noe overilt, og det var presserende nødvendig for myndighetene å sørge for at det ble tydelig for alle at rettsstaten Norge var gjenoppretta.

Da Quisling skulle henrettes spurte leder for Landssvikavdelingen Lars L'Abée-Lund Røed om han kunne lede eksekusjonspelotongen. Røed avsto, med den begrunnelse at han var soldat og ikke bøddel. Han hadde heller ikke deltatt i likvideringer under krigen.[1]

Etter krigen var Røed engasjert i arbeidet med å sikre ytelser fra Rikstrygdeverket og Nasjonalhjelpens fond til skadde sabotører. Han brukte fra 1950 åtte år på å få gjennom en ordning for dette. Han engasjerte seg også i innsatsen for å få tildelt medaljer til veteranene fra Milorg. Her ble han stående mot tidligere ledere som Jens Chr. Hauge, som mente at man ikke skulle gradere Milorg-jegerne gjennom å dele ut medaljer til noen. Røed mottok han St. Olavsmedaljen med ekegren for sin innsats, og var dermed av av få fra AKS 13 000 som ble dekorert.

Senere liv

Han fullførte utdanninga etter krigen, og ble i 1951 ansatt som overingeniør hos Norsk Hydro på Herøya i Porsgrunn. Da han mot slutten av 1960-åra ble ansatt ved Norsk Hydros hovedkontor flytta han og familien tilbake til barndomshjemmet i Løvenskiolds vei på Jar.

Ved siden av arbeidet som ingeniør var han også involvert i opprettelsen av Heimevernet. I 1949 var han med på å opprette spesialavdelinga BASE, som skulle drive sabotasje bak fiendens linjer i tilfelle okkupasjon. Dette ble starten på nettverket Stay Behind, som eksisterte fram til 1980-åra. Også Svein Blindheim var involvert i dette arbeidet. Røed må regnes som en av initiativtakerne, blant annet gjennom et memorandum fra omkring 1948 til forsvarsminister Jens Chr. Hauge, der han framheva nødvendigheten av å ha slike avdelinger. Ved å opprette avdelinger trent i illegalt arbeid i fredstid, kunne man unngå en situasjon som i 1940, der motstandsfolkene måtte famle seg fram, og var utsatt for opprulling av motstandsgruppene, arrestasjoner, tortur og henrettelser.

I 1988 ga Røed ut selvbiografien Per Røed, den ukjente sabotør : Per Røeds egen beretning. Rolv Høiland hadde bearbeida og tilrettelagt teksten.

Per Røed ble bisatt fra Haslum krematorium i Bærum. Urna ble satt ned på Haslum kirkegård. Hans kone Reidun Røed, som døde i 2009, deler grav med ham.

Referanser

  1. ↑ Røed 1988: 11.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Per_Røed_(1918–1992)&oldid=1966129»