Sambandet Norge Sovjetunionen avdeling Harstad og omland
Mandag 19. mai 1980 presenterte Harstad Tidende en sak fra en gruppe som sa de ville starte et vennskapssamband mellom Harstad og Sovjetunionen med formål «å gjøre Norge kjent i Sovjet og vise versa». Avisa kunne også informere om at det var LO-formann Tor Halvorsen som var formann i sambandets råd. Rådets primæroppgave var å trekke opp de store linjer for sambandets arbeid.
Som for ytterligere å sukre pillen ble det nevnt at organisasjonen også arrangerte studie- og feriereiser. For eksempel planla Lenvik-avdelingen en tre ukers ferietur til Svartehavet; til en pris på i overkant av 3000 kroner per deltaker, inklusive full pensjon. Den nye lokal-foreningen med base i Harstad så for seg å skulle dekke Sør-Troms og den delen av nordre Nordland som naturlig sognet til regionen.
Sambands-avdeling i Harstad
Møtet på hotell Viking tirsdag 20. mai, samlet et 20-talls mennesker, hvorav 14 tegnet seg som medlemmer av Sambandet Norge Sovjetunionen Harstad og omland. Til formann i styret ble valgt Jon Christensen, Sørvik, Gunnar E. Kristiansen ble sekretær og Laila Thorsen fikk seg pålagt vervet som kasserer. Varamenn ble Ulrik Bolle og Kornelius Kristiansen. Revisor: Erling Hveding, Ulvik i Tjeldsund. I Harstad Tidende 21. mai ble det opplyst at foreningen i hvert fall hadde 17 medlemmer «på vent» i Skånland og Kvæfjord.
Russere på veg
Høsten 1980 meldte aviser i Nord-Norge om at kommunistpartiets distriktsavdeling i Murmansk ville besøke norske partikamerater, etter at en nord-norsk delegasjon nylig hadde besøkt Murmansk og Leningrad. Ellers ser vi at russerne gjorde store anstrengelser for å vise seg fra sin beste side dette året. Sambandet Norge Sovjetunionens lokalavdelinger sto ofte som arrangører av konserter og foredrag, gjerne med profesjonelle artister fra det store riket. Det var som «Folk-til-folk samvirket» skjøt fart.
Kulturutveksling
17. oktober 1980 skrev Harstad Tidende at 12 lokale musikere; Samasjyen Jazz, visegruppa Vindfang og trubaduren Dag Kajander skulle til Russland søndag 26. oktober. Til gjengjeld ville Harstad få besøk av «en gruppe russiske folklore-kunstnere» i tiden 6. – 8. november. «Våre musikere» var forestilt å skulle konsertere i kulturpalasset i Murmansk med plass til 1000. De fem artistene fra Murmansk skulle få opptre i Samfunnshuset i Harstad, hvor det den gang var plass til om lag 400. Noen dager seinere sto et innlegg fra Sveinung Haukland på trykk i Harstad Tidende. Han oppfordret der musikerne om å bli hjemme. Hauklands hovedargument var at Norge ikke deltok i Moskva-OL, men var blitt med på en internasjonal boikott i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Haukland forteller at han hadde deltatt på møtet der Sambandets lokal-avdeling ble stiftet, som journalist for avisa Klassekampen, (som den gang var «husorgan» for AKP (ml) med Sigurd Allern som redaktør). Blant annet ble det argumentert med: «Dere som er invitert til kulturutveksling, må være klar over at hensikten er å bruke dere i dette spillet»; at Sambandet var opprettet for å avlede oppmerksomheten mot «Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan».
Flere stemmer
Fra tidlig vår 1980 og framover finner vi artikler og innspill i lokalaviser over det ganske land hvor det ytres om ikke «å fryse ned det mellomfolkelige arbeid». Det stiftes nye sambandsavdelinger, på Østlandet, i Trøndelag og på Møre. I Altaposten sto et oppslag fra Finnmark Idrettskrets som fortalte om et reisestipend på 2500 kroner fra Norges Idrettsforbund til en fotballentusiast fra Lebesby kommune som var medlem av I.L. Nordkyn, et av Finnmarks eldste idrettslag; for å studere hvordan man drev fotball i Murmansk.
Hvem var med?
Marit Sandvik sang, Odd Nygaard sang og gitar, Rolf Ole Hallsteinsen sang og gitar, Kjell Arne Knutsen sang og congas, Kristian Kaurin sang og bassgitar, Knut Høyland el gitar (gjerne heftig blues), Yngve Jacobsen tb, Brede Norderud, fl og sax, Børge Ytterstad piano, Richard Sørensen ”Pelle”dr, Odd Magne Gridseth ”Glidelås” el bass, John Christensen og Magnus Lorentzen fra Vennskapssambandet Norge-Sovjetunionen) – og så Dag Kajander voc.
Glad reiseleder
Turen gikk med fly fra Evenes via Kirkenes. De hadde John Christensen med som reiseleder; formannen i lokalavdelinga av Sambandet Norge Sovjetunionen. Han var kanskje den som var mest glad for at Samasjyen jazz var med. Christensen fikk nemlig kofferten sin forbyttet på turen, og der hadde han alle medisinene sine, men altså – heldigvis var dr. Børge Ytterstad med, så det gikk bra.
En grense
November, mørketid, snø, kveld, - to hjulspor i snøen omgitt av trær (noen km fra nærmeste bebyggelse), en norsk bom og en sovjetisk bom tre meter fra hverandre ute i skogen, en lysstolpe på hver side, - og to parallelle nettinggjerder, høyde 70 – 80 cm, som forsvant ut i mørket til hver side. Samtidig kom to militære fra hvert land, lyset ble slått på, og bommene (en for hvert land, langt ute i skogen) ble åpnet av den menige fra hvert land mens de to offiserene gjorde honnør til hverandre. Selsom opplevelse. Et ritual – hvor formen på det hele og alvoret gjenspeilte et konfliktnivå langt langt vekke. En minibuss dukket opp fra ”den andre siden” og de ble fraktet noen hundre meter til Sovjetisk grensekontor; ei brakke på en parkeringsplass. Kontroll av bagasje. Dagbladet fra samme dag ble nøye saumfart. Sto der noe negativt om Sovjet - Afghanistan etc. Det ble gjettet hva agendaen gikk ut på. De oppdaget et eksemplar av boka Dogmet om Jesus i Dag Kajanders koffert,som ble vurdert, og fikk passere.
Møte med myrlandet
Det ble en ikke altfor trivelig busstur inn i Russland. Saken var at bussen nok ikke ville gått gjennom det norske biltilsynets kontroller. Men de kom da fram til Nikkel. Herfra gikk turen videre med tog mot Murmansk, som de trodde/ble fortalt betydde myrlandet, men som etymologisk betyr nordmann. I verdens største by nord om polarsirkelen ble de innkvartert på hotell Severnaja (Северная, «nord») i rimelig nærhet til sentrum av byen. 4 etasjers hotell, type Stalin fra 50-tallet. Men hvem var damen med rødt armbind som satt for enden av korridoren i hver etasje, hele tiden? Ei eldre litt fyldig dame, helt ute av stand til å fakke noen spion. Man undret seg over ukjente funksjoner i samfunnet. I det hele tatt, fornemmelsene var der av et samfunn med langt mer kontroll enn det nordmenn er vant til. Synlig kontroll. Her fikk de en foreløpig orientering av folk fra byens kulturliv om hva som ventet dem; bedriftsbesøk med opptreden, besøk på kulturpalassene (byen hadde tre enorme bygg til formålet den gang). En tur innom byens musikkonservatorium og en rundtur til severdigheter skulle de og bli til del. Mye av opplevelsen på sightseeingen forstår vi besto i en noe uforståelig sensur på det å fotografere. Avisa Lofotposten forteller endog at mange av filmene de tok var «blanke» da de skulle fremkalles.
Det ble møter med flere vanskelig begripelige annerledesheter. Ett var det nå at pensjonsalderen var adskillig lavere her enn hjemme i Norge. Det at folk hadde vesentlig bedre lønns- og feriebetingelser enn i resten av Sovjetunionen var heller ikke helt enkelt å forstå, selv om det ble forklart med at det var vanskeligere levekår i arktiske strøk.
Men da nordmennene fikk seg forklart at byens kulturpalass var til gratis avbenyttelse for kulturkreftene, enten det var musikere, dans- og teatergrupper eller andre former for kulturell aktivitet ble gjestene skikkelig berørt.
Fin-kultur!?
På musikkonservatoriet ble nordmennene gjort kjent med «den russiske måten»; her, i dette landet var det ikke lov å opptre offentlig før man hadde avlagt prøve og blitt godkjent etter minimum fire års utdanning innen sitt spesialfelt. De fikk oppleve underholdning på høyt plan av en klovn (!) fra byens sirkusskole som mimet et folkeeventyr mens en trapesdanser viste sin grasiøse styrke. Men kan hende var det ensemblet med folkedansere i sine drakter akkompagnert av et fyrrig balalaikaorkester som gjorde størst inntrykk.
«Vakre jenter» viste seg og å være en særdeles positivt overraskende underholdning: Dette var et pop-band bestående av unge kvinner som spilte en variant av folkemusikk blandet med jazzinspirerte klanger. Når så disse klangene ble kombinert med et ungpike-kor i bevegelse, ga det (de vakre) guttene fra Norge en frydefull opplevelse.
Musikk og fremmed kultur
Første konsert ble holdt i et av byens kulturpalass. Mye folk og en viss skepsis fra kultureliten om nordmennenes kleshabitt møtte våre utsendte. Denne skepsisen var kanskje vel begrunnet? Det virket nok litt demonstrativt å gå ut på kulturpalassets scene iført lurvete «olabukser» og skjorter som definitivt hadde sett bedre dager. Men musikken fenget, og etter hvert som dagene skred frem ble de norske «wild west cowboys» tatt for hva de var; individuelle artister med sans for å agitere for eget omdømme og musikkform. Dette skal ha kommet godt til uttrykk etter at felles-konserten med norske amatører og russiske profesjonelle var offisielt over. Da kom nemlig den til da tidenes jamsession i Murmansk. Den berørte ikke bare musikerne selv, men i høy grad også byens offisielle representant som nær fikk en tåre i øyet, idet hun ga nordmennene en meget smigrende omtale og som bevis på takknemligheten overleverte en mini-samovar til alle.
Mange inntrykk
Det var ikke bare de mer politisk betonte annerledesheter som berørte gjengen fra Harstad-området. De møtte et folk som virket å ha et særdeles engasjement for kulturelle aktiviteter. At de også hadde behov av å få kontakter utenfra, viste de blant annet gjennom sine anerkjennende blikk og applaus. Kanskje hadde amatørene fra Norge bidratt litt til å lette på trykket som «kald krig» fører med seg?
Gutt i blå topplue
Hver dag de musiserende nordmennene kom ut fra hotellet sto der en gutt ikledd en blå topplue og hilste dem – så å si velkommen til en ny dag. Han hadde et lager av små merker til å feste på jakkeslaget, som i tur og orden ble overlevert hver enkelt medfølgende forklaringen «Souvenir». Så forsvant han bare.
Da de forlot hotellet siste dag ventet han dem; løp foran og ved siden av bussen til jernbanestasjonen. Der ville han hjelpe med å bære vesker og kofferter inn i det ventende toget. Endelig skulle han få sin belønning for sin generøsitet. Nordmennene var blitt glad i den beskjedne guttungen. Han ble noen rubler rikere, og fikk kulepenner, notisbøker og andre småting fra «vesten».
Gjenvisitt
5. november fristet den lokale sekretæren i «sambandet» gjennom Harstad Tidende med tre utsøkte kunstnere fra Sovjet, som skulle opptre på Samfunnshuset dagen etter, sammen med Rolf Lyngstad og Helge Austheim.
Sovjeterne Svetlana Volkova, Mikail Sentchurov og Nikolaj Kravtsov tolket blant annet en av Griegs sanger og Edvard Griegs «Norsk dans». Hun sang som en drøm, om enn på russisk, og balalaika- og trekkspilltonene ble en skikkelig opplevelse. Det var artistenes første Norges-besøk, og da måtte de selvsagt besøke Kulturbyen i Nord. Bare synd at Festspillene ikke fant det interessant å møte opp, syntes skribenten «K.B.N.». De ble da heller ikke invitert til den mer «private» arrangementet i kantina på S/L NNS` kantine for medlemmer og venner av foreningen. Her ble forsamlingen servert norsk tradisjonskost; rømmegrøt, spekemat og flatbrød før Harstads Sovjet-venner fikk et forrykende underholdningsprogram fra en av Leningrads ypperste operasangere og musikere som var viden kjent i hele Sovjetunionen gjennom TV og de mange prisene de hadde vunnet innenfor sine felt.
Mer jazz Litt lenger ut i november ser vi at Samasjyen jazz sammenkaller til «ny jamsession» på jazzkroa / «Grandkroa».
Så led det mot «Ungdomskulturuka» i desember. Og der trødde Samasjyen til med «From Harstad to Murmansk with jazz» sammen med Dag Kajander og «Vindfang» assistert av Helge Austheim og «Danseloftet».
Ingen nye oppdrag
Sambandsavdelingen i Harstad fikk ingen flere tilbud om å sende kulturpersoner til Sovjetunionen. Hva det skyldtes vet man jo ikke, men helt usannsynlig er det vel ikke om man legger til grunn den noe brogete musikerstand denne lokalavdelinga syntes å råde med.
Kilder
- «Vi må ikke “fryse ned” det mellomfolkelige samkvem» i Harstad Tidende 6. mars 1980.
- «Sambandet Norge-Sovjetunionen har fått sin lokalavdeling i Innherred» i Indherreds folkeblad og Verdalingen 28. mars 1980.
- «Sambandet Norge-Sovjetunionen» i Levanger-Avisa 10. april 1980.
- «Vennskapssambandsavdeling skal stiftes» i Harstad Tidende 19. mai 1980.
- «Avdeling for Norge-Sovjetsambandet stiftet i Harstad» i Harstad Tidende 21. mai 1980.
- «Sovjetisk partidelegasjon til Nord-Norge» i Altaposten 9. oktober 1980.
- «Kulturutveksling Harstad-Murmansk» i Harstad Tidende 17. oktober 1980.
- Sveinung Haukland: «Ikke reis!» i Harstad Tidende 21. oktober 1980.
- «Idrettsnytt fra Finnmark Idrettskrets» i Altaposten 30. oktober 1980.
- «Gruppe fra Sovjet på Harstad-besøk» i Harstad Tidende 5. november 1980.
- «Russere på Harstad-besøk» i Harstad Tidende 11. november 1980.
- «Ny Jam Session torsdag med byens egne krefter» i Harstad Tidende 12. november 1980
- «Med Samasjyen Jazz til vakre jenter i Murmansk» i Nordlys 15. november 1980.
- «Rytmisk sjokkåpning på Ungdomskulturuka» i Harstad Tidende 5. desember 1980.
- «Jazz, viser og ballett i kveld» i Harstad Tidende 12. desember 1980.
- «Kontaktbehov i overkontrollert samfunn» i Lofotposten 15. desember 1980.