Sigurd Ibsen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Sigurd Ibsen fotografert mellom 19015 og 1910
Foto: Oslo Museum

Sigurd Ibsen (født 23. desember 1859 i Christiania, død 14. april 1930 i Freiburg im Breisgau, Tyskland) var en diplomat, politiker (V) og forfatter.

Han var sønn av Henrik Ibsen og Suzannah Daae Thoresen. 11, oktober 1892 ble han gift med sanger Bergliot Bjørnson (1869–1953), datter av Bjørnstjerne Bjørnson, og de ble foreldre til De ble foreldre til Tancred Ibsen (1893–1978), Irene Ibsen (f. 1901) og Eleonora Ibsen (f. 1906).

Sigurd Ibsen var ansatt i den norsk-svenske utenrikstjeneste i årene 1884 til 1890. Han ble i 1899 ekspedisjonssjef i Indredepartementets utenriksavdeling og var her med på å bygge opp en utenrikstjeneste, han ble i 1902 medlem av den andre konsulatkomité og var sentral i debatten om unionsoppløsningen.

Som norsk statsminister i Stockholm i Francis Hagerups samlingsregjering i årene 1903 til 1905 var han meget imot den linje som ble valgt for unionsoppløsningen, selv om han støttet at unionen skulle bli oppløst. Ibsen ønsket en unionsoppløsning gjennom forhaandlinger med Sverige, men den politiske viljen i Norge på dette tidspunktet krevde handing.

Da Christian Michelsen dannet regjering mars 1905, falt Ibsen derfor ut av politikken. En viktig faktor for dette kan også ha vært at han hadde hatt praktisk talt hele sin oppvekst utenfor Norge, og til tross for at han var sønn av Henrik Ibsen fikk han ikke skikkelig innpass i de rette politiske kretser i Norge. I 1906 ble valgt til medlem av den faste voldgiftsdomstolen i Haag, og dette opplevde han som en internasjonal anerkjennelse for det han hadde arbeidet for. Men i Norge var han etter 1905 utenfor, uønsket og stort sett misforstått.

Da han arvet sin far i 1906, fikk han økonomiske midler kunne han vie seg til forfatterskapet igjen. Bergliot Ibsen fortsatte som sanger, men etter 1906 opptrådte hun bare på veldedighetstilstelninger.

Kilder