Bondeopprøret i Viken 1200

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Slaget i Bjørvika 1200)
Hopp til navigering Hopp til søk

Bondeopprøret i Viken i år 1200 var et stort opprør mot Sverre Sigurdsson, som hadde skrevet ut leidang i Viken. Sverre satt i Middelalderens Oslo denne vinteren, og bondehæren kom til Oslo før å møte ham i kamp. Det ble utkjempet et hardt slag ved byen, der Sverre seiret og knuste opprøret.

Den viktigste og nær sagt eneste kilden til opprøret er Sverres saga. Opplysningene som gis om opprøret kan derfor ikke uten videre regnes for den fulle og hele sannhet, men det er grunn til å tro at beskrivelsen av opprøret og slaget i Oslo er noenlunde i samsvar med det som skjedde. Enkelte ting er kommentert spesielt i den nedenstående teksten.

Utbruddet av opprøret

I Hallvardskatedralen, som man ser ruinene av her, slutta opprørerne forbundet mot kongen.
Foto: Helge Høifødt (2007)

Det ble stor misnøye med at Sverre hadde skrevet ut leidang i Viken, men trønderne fikk reise hjem. Opprøret startet på onsdag i imberdagene i fastetiden på Romerike, der man ser ut til å ha planlagt oppstanden nøye. Den kom brått, og alle sysselmennene i Viken ble drept. Den første som ble felt var sysselmannen Benedikt som var i Tunsberg. Deretter tok de Olav Smørkoll, Peter Lukasbror og ni andre sysselmenn. Sagaen nevner tre hovedmenn for reisningen: Simon lagmann fra Tom, Amund Bust fra Gresvik og Hallkjell fra Anger. De skal ha møttes i Oslo og sluttet forbund mot kongen i Hallvardskatedralen.

To dager senere, på fredagen, fikk Sverre høre et rykte om at bøndene hadde gjort opprør. Han sjekket leidangen, og fant at leidangsmennene fra de nærmeste herredene var borte. Til tross for at han sendte bud på dem kom de ikke verken lørdag eller søndag. På søndagen kom det så en bonde som kunne fortelle om hæren som var samlet, og advarte om at kongen måtte være klar allerede samme natt eller tidlig neste moren. Sverre blåste til samling og talte til hæren, som nå besto av restene av leidangen sammen med byens borgere. Den ble delt inn i sveiter, og mennene fikk spise aftensmat før de igjen skulle samles.

Kjøpmennene og bøndene i Oslo samlet så mye som mulig av sitt gods og gull i kirkene, i håp om at det der ville ligge trygt. Hæren ble samlet igjen, og på morgenen sendte kongen den til isen fastlandet og Snælda, ei holme i Bjørvika som nå er landfast. De prøvde å hugge råk til skipene, men det viste seg at bondehæren hadde kommet. Kongen spurte både leidangen og borgerne om hva de ville velge, å be om nåde (grid) eller å ta imot bøndene i kamp. Borgerne svarte at de ville hjelpe kongen.

Slaget i Oslo

Sverre begynte slaget med å sende sine menn mot flokken på Ryenberget. De hadde kommet helt fra Svinesund, og kunne antagelig tas nokså lett før resten kom fram. De gikk nord for Nonneseter kloster, det vil si utenfor bygrensa, med ordre om at ingen fiende måtte få komme inn i byen. Opplendingene ble sendt på ski, mens resten måtte kave i dyp snø. Vel oppe på Ryenberget så de at bondehæren strakk seg fra Gjelleråsen ned til Frysja (Akerselva) og ut i Akershagen. Det ble sendt bud til Sverre, som var ved Martestokker (Galgeberg).

Kongen kom seg opp på berget, og kort tid etter angrep bøndene med kastevåpen og buer. Birkebeinerne fikk har medfart, og merkesbæreren falt. Det ble en hard kamp for å vinne tilbake merket. Birkebeinerne flyktet i panikk. Ifølge sagaen falt det 17 birkebeinere ved Ryenberget. Tallfesting av tap er notorisk upålitelig i sagaene. På den ene side kan dette være en nedtoning av egne tap, slik at det faktiske antall falne var høyere, men det kan også være nøyaktig med tanke på at sagaen uansett framstiller dette som et nederlag for birkebeinerne. Sverre skal ha blitt harm da de flyktet og snublet over hverandre, og kommer med et uttrykk av den typen sagaene bruker så ofte: «Vi har fått litt bank nå, men 'slikt hender ofte til sjøs, sa selen, den ble skutt i øyet'». Han holdt en ny tale til flokken, og de forsøkte å ta seg opp på berget igjen langs en annen vei.

På Martestokker så Sverres menn at bondehæren strakk seg tett i tett nordover. Kongen satte sønnen Håkon Sverresson og Sigurd Lavard med deres sveiter på Martestokker, og fikk selv nordover. Han tok med seg sine menn mot brua over Frysja. Hærene kom ikke innpå hverandre, men noen falt i regnet av piler. Sverre snudde og gikk ned til isen, der det var en stor hær av vestfoldinger, teler og raumer. Lendmannen Åle ville sette fylking, men Sverre forklarte at birkebeinerne pleide å angripe i småflokker i stedet, slik at hver man kunne renne som han selv ville. Slik ble det, og flokken gikk til angrep. Kongens kamprop var ifølge sagaen «Fram nå alle Krists menn, korsmenn, kong Hellig-Olavs menn! Og la oss gå hver for oss!». Kongen selv satt til hest, mens de andre angrep til fots. Bøndene hadde ikke ventet et frontalangrep, og den villskap birnebeinerne viste fikk dem til å vakle. De ble jaget mot Akershagen, og birkebeinerne fulgte etter. Mange fra bondehæren skal ha falt på isen på Frysja.

Nede ved fjorden hadde Tønsbergmennene kommet med skip, og kom gående fra iskanten. De satte fylking, og birkebeinerne vendte seg nå mot denne. Igjen sendte kongen sine menn rett mot flokken. Tønsbergmennene hadde ventet hjelp nordfra, og fylkingen brast. Mange fra bondehæren ble hugget ned i den kortvarige striden, og birkebeinerne drev de flyktende utover. De fleste av birkebeinerne skal ha hatt brodder på støvlene, mens Tønsbergmennene hadde glatte såler og skled på isen. Flere kjente kjøpmenn skal ha falt, blant annet Svein Sveiteskit og Sigurd Talke. De som kom seg unna sluttet seg til de andre opprørerne i Akershagen.

På dette tidspunkt skal kongen ha telt opp hæren sin, og kom til nær 2500 mann. Bondehæren var mye større, og man mente det var 20 mot en. Dette er et svært usikkert tall. Man kan anta at det stemmer at bondehæren var større enn kongens hær, men det er tvilsomt om forskjellen var så stor.

Oppe på Ryenberget hadde Sigurd Lavard og Håkon Sverresson sett på kampene lenger ned. Noen fra bondehæren begynte å gå mot Sverre, men Sigurd kom imellom, og det ble harde kamper. Sagaen sier at Sigurd hadde 400 mann mot bøndenes 2000. Igjen er det fare for at tallene er overdrevet, men med tanke på forskjellen i kamperfaring og utrustning er det ikke umulig at bøndene hadde et nokså stor overtall. Bøndene presset birkebeinerne hardt, og Sigurds menn begynte å rømme inn i bygatene. Sigurd red til Hallvardskatedralen, mens Håkon tok sin flokk til kongen via veien ovenfor Nonneseter.

Da birkebeinerne flyktet fulgte ikke bøndene etter, men satte i stedet fylking i byen. Da det ikke kom noen motstand begynte de å spre seg, og etterhvert gikk noen ned til Sverres skip som sto på land. Det ble en diskusjon om de skulle brenne skipene eller ikke, og noen skal ha ment at de ikke kunne ødelegge kongens kostbare ting. Dette er en underlig diskusjon; dersom sagaen gjengir den riktig tyder den på at enten er en del av bøndene med motvillig, eller de har en ledelse som ønsket å begrense skadene for å kunne vinne mer etter slaget. Det man skulle forvente med en slik opprørsstemning er heller ukontrollert plyndring og herjing.

Sverre så at bøndene satte fylking nær skipene, og fikk mot dem. Bøndene ble jaget mot Valkaberg, og igjen var harde kamper. Bøndene snudde der da de så at det bare var Håkon som fulgte dem, mens Sverre hadde stoppet opp. Han dro til Hallvardskatedralen, hvor han møtte Sigurd Lavard. Kongen sa et nidvers til ham, og gjorde det klart at han mente Sigurd var feig som gjemte seg i kirken.

Kongen fortsatte videre gjennom bygatene, og mange fulgte ham. Ved Valkaberg angrep Sverres flokk, og bøndene delte seg i ei gruppe som holdt fylkingen og i en annen som tok bena fatt. Svært mange skal ha falt, og mange av likene ble ikke funnet før i vårløsninga. Men mange kom seg også unna, og vendte hjemover.

På Martestokker samlet Sverre hæren igjen, og lot dem få hvile, spise og drikke og stelle sår. Utpå dagen, rundt non (i 15-tida), hadde det samlet seg en stor bondehær i Akershagen. Mange ville vende hjemover, men andre mente at birkebeinerne var svekket, og ville kjempe videre. De satte fylking og sto klare til å ta imot birkebeinerne. Sverre sendte igjen mennene i angrep. Bøndene som så kongen skal ha vært svært oppsatt på å drepe ham, men de klarte det ikke. Til slutt raknet bondefylkingen, og de begynte å flykte til hver sin kant i stedet for å trekke fylkingen kontrollert bakover. Litt etter ble Åke Hallvardsson, som var kledd som kongen, felt av bøndene, og de trodde de hadde drept Sverre og ropte ut om dette. Birbebeinerne nølte, og begge sider trakk seg sammen. Sverre oppfattet hva som skjedde, og red fram, og dermed var kampen i full gang igjen. Birkebeinerne fortsatte å jage bøndene til det ble natt. Mange bønder kom til kongen og ba om nåde, og fikk det. En bonde skal ha blitt tatt tre ganger, og fikk grid hver gang, men vendte hver gang tilbake til bondehæren og slåss videre. Den fjerde gangen gikk det ikke lenger, da ble han drept.

På kvelden kunne kong Sverre dra tilbake til byen og sette ut vaktposter. På morgenen kalte han til ting, og talte til de som hadde kjempet. Eter å ha hugget ei råk i isen kunne kongen komme seg ut av byen, og påskeaften var han i Bergen. Sagaen forteller at alle var glade for at han kom dit, for der fryktet man at baglerne snart ville angripe.

Etterspill

Det ser ut til at dette bondeopprøret gikk helt i oppløsning etter slaget om Oslo, men bitre bønder var et lett bytte for baglerne, som rekrutterte dem til sin side. Sommeren 1200 kom Sverre med en stor leidangshær fra Vestlandet og skatt- og bøtela bøndene på østsida av Viken, og året etter kom oppgjøret i Tønsberg. Kampene i denne perioden står mellom baglere og birkebeinere, med bondehærer på baglernes side og hovedsakelig vestlendinger på Sverres.


Kilder

  • Sverre Sigurdssons saga, spesielt kapitlene 157–160
  • Helle, Knut: Norge blir en stat 1130–1319,bind 1 av Handbok i Norges historie, Universitetsforlaget, Oslo 1964