Slekten Lauritzen fra Våler og Oslo

Vålers kommunevåpen.

Slekten Lauritzen fra Våler og Oslo

Det var på gårdene Braate i Østfold det begynte i slutten av 1700-tallet. Tiden må ha vært hårde og de to eierne av Braate-Vestre og Braate-Østre måtte innse at slaget var tapt. Familiene måtte forlate hovedgårdene og slutte seg til den store gruppen av husmenn, som enten bodde som inderst på en gård og noen ganger på en plass med husmannskontrakt. Årsaken til tragedien på Østre Braate var sykdom og hungersnød som i 1809 traff flere Braate-gårder. Under nødsårene som ble utløst av Napoleonskrigene var det sult i Norge, og folk måtte ribbe skogene for bark for å lage barkebrød.

Totalt døde elleve mennesker på Bråte-gårdene, blant annet Hendrich Tostensen, bonde på Østre Braate. Han var opprinnelig en husmannsgutt fra plassen Bergemellom under Ødegården i Svinndal og hadde giftet seg gårds, ved i 1796 å ekte Ellen Hansdatter Østre Braate. Han døde i 1809, kun 36 år gammel. Det ble derfor kun fem år for ham som gårdeier. Samme år ble gården solgt – til en spekulant og sogneprest Christian Lund Barnholdt for 700 rd. Denne sognepresten solgte gården videre etter kun ett år for 1300 rd. Også prester samlet tydeligvis gods og gull her på jorden. Bygdebøkene omtaler i dag slike hendelser med nyktre ord, men erfaringen for den enkelte familie må nok ha vært verre enn som så. Visstnok kunne mannen i familie oftest fortsette sitt yrke som bonde og jordbruker, men forholdene var endret. Pliktarbeid må ha vært ubehagelig for en som var vant til å drive for seg selv.

Hendrich Tostensens datter Christine (f. 1797) ble gift med husmann Anders Toresen på Frølandsplassen, hvis bestefar Ole Toresen (1723–1800) også hadde vært eier og bonde på en Braate-gård (Braate-Vestre), men måtte gi opp i 1794 på grunn av for stor gjeld. Også denne gården ble solgt og han flyttet til plassen Neset, som husmann, sagmester og møller.

Slektslinje satt opp av Jan Keus.

Anders Toresen og Christine Hendrichsdatter

Våler kirke.

Foto: Siri Johannessen (2007).

Anders Toresen (f. 1793) var odelsgutt på Vestre-Braate, men bestefaren hans, Ole Toresen måtte forlate gården pga økonomiske problemer. Og dermed var hans fremtid som selveier på egen gård over. Christine Hendrichsdatter på Østre-Braate (f. 1797) hadde også en tøff start i livet. Hun ble farløs da hun var 12, og da moren ikke klarte å beholde gården var det slutt for henne som bondedatter også. Utvilsom kjente Anders og Kristine til hverandre, de skilte jo bare 4 år og bodde på hver sin Braate-gård. Det er ikke første gang en bondegutt fant sin kjæreste rett på andre siden av gjerdet. De hadde grodd opp i det samme miljø og hadde på en måte samme kulturbakgrunn. Nå gjaldt det for dem å holde ut sammen og starte om igjen. Anders og Christine skulle bli stamforeldre til slekten Lauritzen i Våler og Oslo.

Vi vet ikke presis hvordan fraflyttingene foregikk, og hvor dramatisk det var. En slik hendelse kunne med letthet bli tema i en «bonderoman». Men etter at fraflyttingen var et faktum, kom i hvert fall Anders og Christine som ektepar i 1818 til plassen Gjerredalen under gården Frøland i Svinndal.

Gjerredalen ligger lengst øst i Frølandsskogen, nær grensen mot Flesjø. Gjerredalen har vært en gammel plass som er nevnt første gang i 1645. Navnet Gjerredalen er i eldre tider skrevet Gededallen. Det kan tyde på at plassen opprinnelig het Geitedalen, fordi det gjetet geiter her. Kanskje ble det også drevet en form for seterdrift.

Anne Marie

Det er særlig én person som trer frem i denne fortellingen og som var nær vitne til denne slektens «tragedie» som strakte seg fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet, nemlig: Anne Marie Andersdatter af Gjørdalen. Hennes liv må kunne beskrives som å gå omvendt fra «Riches to Rags».

Men la oss begynne ved hennes opphav på Braate-gårdene. Foreldre bodde ifølge bygdeboken på Gjerredalen fra 1818 til 1845 og holdt 4 kuer og 2 sauer. Seks barn ble født der: Ole i 1818, Hans i 1820, Andreas i 1822, Marthe Marie i 1824, Maren Thorine i 1826 og Anne Marie. Da jeg begynte å jobbe med Anne Marie, kom det frem at fødselsår er ukjent. Ofte ble fødselsår beregnet på basis av hvor gammel hun/han påstod å være. Jeg har ikke funnet hennes fødsel bekreftet i Våler kirkebok. Anne Marie ble styggammel, hun døde i 1904 som legdslem (fattig med stønad fra Fattigkassen) på en plass som het Femtegjeld. Og det var ved den anledning at man «beregnet» hennes fødselsår. Presten skrev 1825. I folketellingen i 1865 oppga hun å være 47 år gammel, hvilket gir fødselsåret 1819.

Det er usikkert om stuen i Gjerredalen fremdeles består. Et besøk på stedet ville avklare det. Det er for øvrig uklart hvem som bodde i Gjerredalen mellom 1845 og 1854. Datter Anne Marie, som i 1845 må ha vært 19-20 år, var ennå ugift. Men hun hadde allerede møtt sin fremtidige mann. Dette var innflytteren Peter Olsen fra Askim. Som ifølge kirkeboken i 1847 bodde på et sted som het Spjøteplassen under gården Røstad. Dette vet vi, fordi Anne Marie fødte i 1847 en datter utenfor ekteskapet, hvor faren blir oppgitt å være Peter Olsen fra Spjøteplassen. Spørsmålet er selvfølgelig om de to bodde sammen uten å være gift. Hvilket må ha vært diskutabelt på denne tiden. Eller bodde hun, med barnet Elen Christine, hos foreldrene? De giftet seg til slutt i 1851, og flyttet til Spjøteplassen. Peder Olsen oppgir ved vielsen at han var født på plassen Fjerdingen under gården Oraug i Askim. Han var født i 1820 (Våler bygdebok nevner 1811).

Ikke lenge etter bryllupet i 1851 - faktisk allerede én måned etter vielsen - ble datter nr 2 født, Olava Mathea. Som boplass oppgis da fremdeles Spjøteplassen. Men ved tredje fødsel, Grethe Marie i 1855, bor familien endelig i Gjerredalen.

Peter Olsen var som sønn av en husmann sikkert godt egnet til å drifte Gjerredalen. Ved å gifte seg med «arvingen» på Gjerredalen, ble han husmann på stedet og fortsatte driften. Peter og Anne Marie bodde på Gjerredalen fra 1854-1866. Folketellingen av 1865 tar dem med, og der vises at Anne Marie’s mor Christine også (eller fortsatt?) bor der. Hun var nylig blitt enke etter Anders Toresen, som iflg bygdeboken døde i 1864. Jeg har imidlertid ikke funnet begravelsen opptegnet i kirkeboken. Men uansett om han døde tidligere, så var Christine Hendrichsdatter enke i 1865. Peter og Anne Marie fikk 7 barn. Vi skal i hovedsak følge sønnen Lauritz, som var nr tre. Men jeg tar først med to andre barn, fordi det passer inn i fortellingen. Disse to er Grethe Marie og Olavus/Olaus. Fra 1866-1874 bodde familien på plassen Gurødødegården under gården Gurød

I 1874 flyttet de til Skvalen, en husmannsplass under Guttulsrød. Her døde Peter i 1887.

Grethe Marie Petersdatter

Tredje eldste datter var Grethe Marie Petersdatter (1855–1904). Hun opptrådte mang en gang som fadder ved forskjellige dåp innen familien. Grethe Marie var hva vi i dag skulle kalle single, og bodde hele livet sammen med moren. I folketellingen av 1900 oppgis det at hun er vaskekone. Grethe Marie døde faktisk samtidig med moren, det skiltes bare én dag, 24. og 25. mars 1904 i en stue som het Sagstuen under gården Femtegjeld, av lungebetennelse. Jeg har ikke bragt på det rene hvorfor akkurat denne stuen. De bodde jo selv på plassen Skvalen/Guttulsrød.

Etter Peter Olsens død ble plassen tatt over av Johan Anton Svendsen, men både Anne Marie og Grethe Marie ble boende på stedet. Det er ikke sikkert om de hadde en egen stue der. Og dette er kanskje grunnen til at deres siste dager avspilte seg i Sagstuen, som fungerte som en slags sykestue?

Selv om Grethe Marie aldrig ble gift offisielt, så hadde hun etterkommere. Fire barn ved fire (!) forskjellige fedre. To gutter og to jenter i periode 1779-1897. Siste barn ble født da moren var 42 år og det var faktisk hun selv som måtte peke ut faren. Folketellingen av 1900 viser at de to jentene hennes, Erdina og Agnes bodde på Skvalen. Guttene hennes var flyttet ut og kanskje i tjeneste annensteds bygda. Den yngste sønnen Petter Anton Hansen blir omtalt nedenfor.

De fleste av hennes «elskere» bodde på plassene rundt om og er i kirkeboken ofte nevnt som tjenere. Muligens var det et begrep for dreng. Etterkommere bor i Oslo og Gudbrandsdalen.

Petter Anton Hansen

Kirkegaardsgaten fikk navn etter Sofienberg kirkegård i det som tidligere het Petrus menighet.

Grethe Marie’s yngste sønn, Anton Hansen (f. 1879) kjøpte plassen Bråten i 1919, og hadde den til 1924, mens han og familien selv bodde i Oslo i Kirkegaardsgaten 20. Bråten var en selveid plass under Guttulsrød gård.

Gaten har sitt navn fra Sofienberg kirkegård som omkranset Petrus kirke (i dag Sofienberg kirke) like ved. Kirkegaardsgaten løp tidligere helt frem til Sars’ gate, og endte omtrent der hvor Sars’ gate 2 ligger. På et kart fra 1911 ser man dette tydelig. Fetter Anton og familien bodde altså ganske nær til det som senere ble slektens «hovedbøle» i Oslo.

Ifølge folketellingen av 1910 var Anton renovasjonsarbeider i Kristiania, gift med Eline Fredrikke Johansen (1888-1943) og hadde 5 barn. Eldste sønn, Paul Einar Lauritzen bodde og døde i Ski; de andre barn bodde i Oslo.

Anton solgte i 1924 Bråten for kr 6500,- til sin fetter, Petter Marius Lauritzen (f. 1885), sønn av Lauritz Pettersen og hans første kone Karoline Mathisen. Petter Marius satt dog ikke lenge med gården, for i 1926 ble Bråten solgt igjen, til enda en Lauritzen, nemlig halvbror Arnt Emil Lauritzen (1899-1958). Prisen var nu kr 8300,-. Petter Marius eide også gården Vold i Kråkstad. Han døde i 1957 og ble gravlagt på Gamlebyen gravlund i Oslo.

Arnt Emil Lauritzen var blitt gift i 1925 med Maren Brøndal fra Svinndal. Sammen hadde de åtte barn, to jenter og seks gutter.

Maren var datter av veivokter og sveiser, Samuel Svendsen og hustru Janette Johansdatter fra Skiptvedt. Samuel vokste opp som fosterbarn på gården Lundem i Svinndal. Brøndal under Lundem) er en plass under gården Lundem, selveid i dag. Plassen ble ryddet en gang etter 1820.

Samuel Svendsen kom til Brøndal i 1890 og bodde der til han døde i 1927. Hustru Janette ble boende der til 1932 og flyttet deretter til husholdningen av datteren Maren Lauritzen, på Bråten.

Arnt jobbet som postbud ved siden av gårdsbruket. Den første tiden gikk han postrute 3 dager i uken, tirsdag, torsdag og lørdag. Postruten gikk fra Våler postkontor til Nordre Holm, over skogen til Bredengen, forbi Veidal, Tveter og over skogen fra Belgen til Femtegjeld og Skjønnerød. Dette var en tung og vanskelig postrute i vinter med mye sne. Om vinteren kjørte han tømmer for andre de dagene han ikke kjørte posten. Til vanlig hadde de 2-3 kuer, noen ungdyr og en grispurke. Det fantes 1 hest og 60-70 høns.

Da Arnt Emil døde i 1958 tok i første omgang kona Maren over, men forpaktet gården til eldste sønn Kjell, som tok helt over i 1976 da Maren var blitt 78 år. Hun døde året etter, i 1979.

Kjell Lauritzen

Kjell Lauritzen har hatt forskjellig slag arbeid ved siden av gårdsbruket, bl annet skogs- og sagbruksarbeid, lastebil- og busskjøring mm. Han hadde husdyr frem til 1968 og hadde 3-4 kuer, 4 foringsokser, 1 hest og noen høns. Etter at han sluttet med kuer drev han med foringsokser frem til 1983. Kjell sluttet med dyr da han begynte å arbeide på Moss, frem til 1992. Siden da holdt han 2 hester som hobby. Død 2008, ugift.

Bråten

Bråten fra sydøst omkring 1939.

Foto: Ukjent.

Norske gardsbruk Østfold-4 skriver om Bråten i 1965: Gnr 87, bnr 2,4 og 6 i Våler Østfold.

Et eldre våningshus ble bygd i 1870. Nytt våningshus bygd i 1944, uthus 1945. Bruttoverdi 147.000,- 1 hest og 2 kyr og 4 ungdyr. Garden har vært i ætten fra 1919. Mann til dagens eier kjøpte den av broren Petter Lauritzen.

Eier i 1965: Maren Lauritzen f 1898, datter av Samuel Brøndal og Janette Johansen. Gift 1925 med Arnt Lauritzen, d 1958.

Barn: Gunvor f 1925, Kjell f 1927, Alf f 1929, Reidun f 1931, Arvid 1934-1964, Ingar f 1937, Svein f 1939, Terje f 1941.

Olavus/Olaus Pettersen

Også Olaus Pettersen (1864-1930), yngste sønn av Anne Marie og Peter Olsen, var ugift og bodde alene på plassen Grinda fra ca 1903 til 1925. Han var den siste som bodde her, stua ble revet etter at han flyttet. Grinda var en plass under gården Skjønnerød og lå lengst vest i innmarka ved bygdeveien. Det var trolig et lite stykke jord som tilhørte denne plassen. Kanskje bodde han ikke alltid her fordi folketellingen av 1910 viser at han står oppført som medlem i husholdningen hos sin bror Lauritz på plassen Skjønnerøddalen. Og folketellingen av 1900 viser ham som registrert på Skvalen, men oppholdsstedet er Kroer, trolig grenda Kroer i Ås kommune.

Olaus arbeidet som skogsarbeider, til tross for at han hadde mistet den ene hånden, og hadde jernkrok.

Om Grinda skriver bygdeboken:

En tidligere beboer, svensken Johan Erik Johansson kom til Skjønnerød omkring 1882. Han hadde tidligere bygd en stue på Haugsdalen, en plass under Nedre Haugen. Erik tok ned denne stua og bar stokkene på ryggen til Skjønnerød og satte opp stua der. Stua hadde to rom, kjøkken og kammers. Navnet ble Grinda fordi den ble satt opp like ved en grind over bygdeveien. Stuen må ha blitt tatt ned, fordi senere ble en smie bygd på samme sted hvor stua til Grinda stod.

Lauritz Pettersen

Anne Marie og Peters eldste sønn Lauritz Pettersen var den som ble opphav til navnet Lauritzen. Han ble født på plassen Frølandhagen og hadde noen interessante faddere ved dåpen i kirken, 21. juni 1857: Christiane Heyerdahl Fröland, Maren Christiansdtr Fröland, Hans Andersen Gjærdalen (barnets onkel?), Nils Mathisen Bjørkedal, Andreas Andersen Bjørkedal.

Vi vet lite om Lauritz’ oppvekst. Som ung-voksen bodde han på forskellige steder, muligens som dreng på ulike gårder. Bl annet på Væhliødegården. I 1884 giftet han seg med Karoline Mathisen fra plassen Aas under gården Væhli i Svinndal. Det ble et kort ekteskap fordi Karoline døde ung, kun 27 år gammel i 1891, etter å ha født fire unger. Kun to levde opp. Eldste sønn, Petter Marius Lauritzen er omtalt ovenfor.

I sitt første ekteskap var Lauritz husmann på Navestad fra 1885 til 1891.

Folketellingen av 1891 har for øvrig en merkelig rapport fra telleren da han besøkte familien dette året. En ny kvinne blir nevnt som husmor. Hvem hadde tatt over Karoline’s plass? Det tok meg litt tid før jeg skjønte at denne nye husmor var bestemoren, Anne Marie Andersdatter. Som da var rundt 65. Men folketelling oppgir at hun er 60 år og født i Skiptvet. Dette er feil. Også folketellinger kan gi feil opplysninger.

Væhliødegården

Ikke lenge etter, faktisk i 1892 allerede, giftet Lauritz seg igjen. Denne gangen med jomfru Maren Johanne Olsdatter fra Væhliødegården. Henne hadde han (kanskje) møtt tidligere da han gjorde tjeneste på gården. Laurits tok nu over stedet etter hennes foreldre. Og fikk med henne ytterligere 5 barn. I 1907 døde svigermoren, som hadde blitt boende i hans husholdning. Året etter, i 1908 fikk han husmannskontrakt på plassen Skjønnerøddalen under Søndre Haugen i Svinndal. Da var han blitt 51 år.

Plassen Skjønnerøddalen ligger nær Skjønnerød, på vestsiden av riksveien i Søndre Haugens nordre skogpart. Plassen ble antakelig ryddet ca 1827, fordi den første husmann på plassen vi vet, kom til Haugen da. Et kart fra 1820 bekrefter dette, fordi plassen ikke er inntegnet opprinnelig, men påført senere. I dag er plassen nedlagt, husene fradelt og brukt som bolig. Jordene brukes idag sammen med Søndre Haugens jorder.

Ifølge kontrakten skulle Lauritz betale kr 120,- i leie for året, og arbeide 20 dager i året for kr 0,60 (seksti øre) om dagen. Han skulle ha fri hamn og ved i Haugens skog. Vedlikehold av husene tilfalt husbonden. Lauritz skulle drive plassen forsvarlig og hverken fjerne fôr eller gjødsel fra denne. Lauritz arbeidet ikke så mye på Haugen som de tidligere husmennene gjorde. Det var vesentlig onnearbeidet han var med på. Kona Maren var ofte med i arbeid på gården. I 1910 arbeidet Maren 10 dager i slåttonna og skuronna på gården. Ungene var også med da ble store nok til det. I 1918 hadde Lauritz 1 hest, 2 kuer, 1 kalv og 18 høns på plassen. Han la flere ganger halm på plassens hustak. Lauritz var siste husmann på denne plassen. Ifølge Våler/Svinndal bygdebok (s 51) kjøpte han i 1928 plassen Bråten under Guttulsrød og flyttet dit – men dette er det vanskelig å få til å stemme.

Ole Edvard Lauritzen

Gråbeingårder i Siebkes gate 6 og Sars' gate 2; Ole Edvard Lauritzen bodde i sistnevnte.

Foto: Atelier Rude / Oslo museum (1980).

Eldste gutt i Lauritz’ annet ekteskap, Ole Edvard Lauritzen tok Lauritzen som fast slektsnavn. Det gjorde han nok rundt 1923, da den nye navneloven kom og påla alle nordmenn å velge et fast slektsnavn. Det var vel også han som bosatte seg i Oslo, hvor han døde i 1972. Ifølge folketellingen av 1923 var Ole Edvard kjørekar i Kristiania Renholdsverket og bodde i Sars’ gate 2 (Petrus Menighet). Senere ansatt i samme stilling for Oslo kommune, og adressen er hele tiden Sars’ gate 2.

Det var noe spesielt med Sars’ gate 2, fordi ikke bare Ole Edvard bodde der med familien (i leilighet 33), også halvbror Petter Marius bodde også der (i leilighet 32). Sars' gate ligger på Sofienberg i Oslo. Den går fra Jens Bjelkes gate til Finnmarkgata, og følger i sitt løp vestsida av Tøyenhagen. Gata fikk i 1879 navn etter professor Michael Sars. Sars’ gate 2 ble tegnet av arkitekt Rudolf Haeselich i 1891 og regnes som en av Oslos gråbeingårder.

Gråbeingårdene er et kompleks av leiegårder på Tøyen/Sofienberg i Oslo, oppført 1891–1894. Navnet kommer fra byggherren, murmester Ole Andreas Olsen, som gikk under kallenavnet «Gråbein». Bygningene er kjent for sitt arkitektoniske uttrykk, men også gjennom Oscar Braathens skildring i Ulvehiet. De opprinnelige gråbeingårdene er: Jens Bjelkes gate 14, 16 og 18; Lakkegata 71, 73 og 75; Sars' gate 2 samt Siebkes gate 1, 3, 4, 5 og 6. Stilen er eklektisk historisme, med preg av senklassisisme og industriarkitektur. Fasadene er i upussa rød tegl. Flere av bygningene har prefabrikerte ståltrapper; spesielt utmerker trappa i Siebkes gate 6, oppgang 2 seg. Bygningene ble renovert i 1980-åra til «30-års standard». Mellom bygningene er det opparbeida felles gårdsrom som ute- og lekeareal.

I 1961 er Ole Edvard pensjonist. Han er gravlagt på Østre Gravlund. Hans kone ble boende på adressen i Sars’ gate og døde i 1977. Hun ble tillike begravet på Østre gravlund.

Laget av Jan Keus

Klara Olava Kristiansen

Ole Edvard ble gift med Klara Olava Kristiansen som levde fra 1897 til 1977. Hun stammet ned fra en liten husmannsplass i Fet/Rælingen med det morsomme navnet Utsikt. Denne plassen hørte opprinnelig under hovedgården Ånnerud.

I 1924 ble Utsikt selveid. Bygdeboken for Fet skriver veldig mye interessant om stedet, som fortsatt eksisterer.

Dødsannonsene i 1972 og 1977 etter Ole Edvard og Klara Olava nevner fire barn: Kaare Osvald, Ruth, Solveig og Knut. En datter Marry Johanne (f 1921), som nevnes i folketellingen av 1923, omtales ikke.

Ole Edvards sønner

Bølerlia og Bølerskrenten i 1958.

Foto: Widerøes Flyveselskap.

Kaare (Osvald) Lauritzen levde fra 1920 til 1994. Han var gift med Else Helene Larsen, datter av Herman og Ragnhild Larsen. Ragnhild døde i 1943 og Herman i 1951. Begge disse ble bisatt fra Oslos nye krematorium.

Folketellingen av 1923 viser Kaare Osvald (senere Kåre) som barn i Sars’ gate 2/3, i Petrus menighet. Adresseboken for Oslo 1980-81 viser at Kåre Osvald Lauritzen og Else Helene, f. Larsen bodde i Unnarennet 10 i Oslo. Han ble gravlagt på Drøbak kirkegård. To sønner: Lasse og Finn Lauritzen

Knut Lauritzen ble født 1934 i Oslo i Sars’ gate 2 og ifølge Oslo adressebok var han i 1961 ansatt som montør i Emaljeverket AS, en fabrikk som senere ble fusjonert med Norema/Nordia. Etter storbrannen på Emaljeverket i 1968 fikk Knut en stilling ved Oslo kommune, i Renholdsverket han også. Adresseboken 1970-71 oppgir at han var ansatt der som sjåfør. Dermed var han den tredje Lauritzen som hadde en slik stilling i Oslo kommune.

Adressen etter 1960 har hele tiden vært Bølerlia 7/2, og det er temmelig sikkert at han og Synøve f. Torgersen flyttet dit rett etter at blokkene der var blitt bygget. På Bølerlia var det at han tok seg kjærlig av kona Synøve etter hun ble rammet av demens, helt til hun døde i 2002, kun 68 år gammel. Knut Lauritzen døde i 2011. Knut og Synøve fikk to barn: John og Wenche og seks barnebarn.

Kilder

• Dødsannonser, diverse aviser.
• Folketellingene 1865, 1900 og 1910, samt kommunale folketelling for Kristiania 1923.
• Kirkebøker for Våler prestegjeld.

Litteratur

Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet av Jan M. Keus, Jar, og ble sendt til Norsk lokalhistorisk institutt for publisering på Lokalhistoriewiki desember 2017.

• Horgen, Jan E.: Bosteds- og slektshistorie. Søndre del av Jaren, nordre del av Dalen. 1991.
• Norske gardsbruk : Østfold fylke. 4. 1966. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Pedersen, Einar J.: Gårdshistorie for Svinndal. Del 1: Gnr. 88-110, 122 og 125. 1990. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Pedersen, Einar J.: Gårdshistorie for Svinndal. Del 2: Gnr. 111-138, unntatt 122 og 125. 1992. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Pedersen, Einar J.: Gårdshistorie for Våler: B.1: Gnr. 1-28. 2003. Digital versjon på Nettbiblioteket.