Spanskesyken

Faksimile fra Aftenposten 15. juli 1918: Artikkel om Den spanske syge.

Spanskesyken var en verdensomspennende pandemi av influensa som herjet fra 1917 til 1920. Spanskesyken var en uvanlig hard og dødelig form av influensa som spredte seg over hele verden i fire bølger imellom 1918 og januar 1920. Første utbrudd oppsto i 1917. Høsten 1918 kom en ny bølge, i 1919 en tredje og i januar 1920 en fjerde og siste.

Totalt ble en tredel av verdens daværende befolkning på 1,8 milliarder smittet. Det har blitt anslått at pandemien tok livet av mellom fem og ti ganger så mange mennesker som første verdenskrig, som var i sin sluttfase da sykdommen brøt ut. To tredeler av alle spanskesykens dødsfall inntrådte fra oktober til desember 1918. Det er umulig å si nøyaktig hvor mange som døde, ikke minst fordi den oppsto i en situasjon der mange var svært utsatt av andre årsaker, men man anslår at det var mellom 50 og 100 millioner. I Norge døde omkring 15 000.

Utbruddet

Man vet ikke sikkert hvor sykdommen oppsto. Dette skyldes dels at den først ble kjent mens første verdenskrig pågikk, og dels av man visste langt mindre om virus i 1917 enn man gjør i dag. Det vi er rimelig sikre på er at det skyldtes et virus som er nært beslekta med A(H1N1), en gruppe av virus der både svineinfluensa og fugleinfluensa inngår. Det som er felles for disse er at de oppstår ved spredning fra dyr til mennesker, og deretter sprer seg fritt mellom mennesker.

Det er tre hovedteorier om hvor viruset først hoppa over til mennesker:

• I amerikanske militærleire, hvorfra de spredde seg med amerikanske soldater som dro til Vestfronten i Europa. Svakheten med denne teorien er at det er noe for sent; det store antallet amerikanere ankom etter det første utbruddet.
• I europeiske militærleire. Der var man utsatt for både griser (som ble brukt som mat) og fugler (fordi man levde store deler av livet under åpen himmel).
• Via kinesiske arbeidere i Europa, som blant annet ble innleid for å grave skyttergraver. Dette henger sammen med at et betydelig antall influensavirus har sitt opphav i Kina og nærliggende områder.

Det man er svært sikre på er at spanskesyken ikke oppsto i Spania. Landet var nøytralt under første verdenskrig, og lå langt fra områdene der de første tilfellene kom, Årsaken til at den ble kjent som spanskesyken er at det nøytrale Spania ikke hadde samme strenge pressesensur som de krigførende landene, og dermed ble det skrevet mye om sykdommen i spanske aviser. Spansk presse omtalte den forøvrig som franskesyken.

Sykdommen

Som nevnt over er denne formen for influensa nært beslekta med A(H1N1), en gruppe av virus der både svineinfluensa og fugleinfluensa inngår. Den fører til plutselig høy feber på 39 til 40 grader, intens hodepine, nakkestivhet, ryggsmerter, sting i bryster, betennelse i øyne og luftveier, tørrhoste og svimmelhet. En del pasienter fikk også blødninger fra kroppsåpninger. Varigheten varierte fra et par dager til ei uke - enten sykdommen endte med at man ble frisk eller dødsfall.

I tillegg til selve spanskesyken fikk mange følgesykdom, og spesielt en bakteriell lungebetennelse. Denne førte til at svært mange mista livet. I dag kunne denne følgesykdommen i stor grad ha blitt behandla effektivt med antibiotika, men selv om penicillin var oppdaga i perioden spanskesyken herja, var den ikke tilgjengelig. Det var også mange som døde av andre epidemiske sykdommer, som difteri, som følge av svekka allmenntilstand etter influensaen.

Spanskesyken i Norge

De første trolige tilfellene kom i Kristiania i april 1918, men de første dokumenterte er fra samme sted den 15. juni samme år. Mest sannsynlig kom smitten til Norge fra Skottland.

I Bergen kom de første tilfellene i begynnelsen av juli 1918, etter at Bergens Tidende 26. juni hadde meldt at det var brutt ut influensa blant tyske tropper på Vestfronten. Også i Bergen er det rimelig å anta at smitten kom vestfra. Høsten 1918 meldte avisen at det var mangel på likkister i Trondheim, og at butikkene i Kristiansund slapp opp for liksvøp. Mot slutten av september 1918 var spanskesyken tilbake i Bergen. Spaltevis med dødsannonser gjorde det nødvendig for Sundhetsvesenet å anmode folk om ikke å få panikk. Tre av fire nordmenn som døde i pandemien, mista livet i denne bølgen høsten 1918. I oktober var det i snitt 223 dødsfall om dagen, og i november 245; dette er omkring tre ganger så mange som normalt. Forventa levealder ved fødselen sank med noe over sju år for begge kjønn, fra 56,1 år til 48,5 år for menn, og fra 59,4 til 52 år for kvinner.

Der alle samlingsplasser ble stengt andre steder i Europa for å hindre smitte, mente norske helsemyndigheter at spanskesyken ikke lot seg forebygge. Tvert om anså man at slike tiltak kunne forskyve epidemien til en kaldere årstid med større risiko for komplikasjoner og død, og når skolene ble stengt i perioder, skyldtes det rett og slett at lærerne lå syke. I stedet satset man på forbedret renhold på skoler, spisesteder og andre lokaliteter. På trikkene ble egne kontrollører satt til å hindre spytting. En plakat bekjentgjorde at «Den, som spytter overalt, staar paa samme stadium som hunden, som farer bortom hver væg.» At nordmenn dengang var mer vant med smittsomme, dødelige sykdommer enn i dag, fremgår av at Bergens Tidende ikke engang nevnte spanskesyken i sine årskavalkader for 1918 og 1919. Dr Birger Øverland fortalte rystet at han selv i epidemiens siste måneder nokså ofte ble spurt om sykdommen egentlig var smittsom.

Tredje runde fulgte i årsskiftet 1918/19. Nå ble Loddefjord-området vest i Bergen hardest rammet. De overfylte sykehusene fryktet denne gang at de kunne bli tvunget til å avvise syke.

Den siste og fjerde runden kom ut på nyåret 1919 og var mye svakere. Bergens Tidende brakte råd fra tidens medisinske ekspertise: Renslighet ble anbefalt, samt å unngå menneskemengder, ikke minst datidens melkekøer og køer ved rasjoneringskontorene. Man lurte også på om telefonrør kunne formidle smitte, om kvikksølvholdig salve i neseborene kunne beskytte og om inhalering av tjærerøyk kunne hjelpe.

Dette var under forbudstiden, og noen mistenkte at den høye dødeligheten rett og slett skyldtes bruk av alkohol som medisin. Andre understreket hvor viktig det var med en behandling pasientene hadde tiltro til - og det hadde de til alkohol. Dr Johannes Falkenberg skrev ut intet mindre enn 8 895 resepter på konjakk og ble stilt for retten for dette. Han ble frikjent, og faktisk endte myndighetene opp med å dele ut konjakk til alle husstander. Dr C. Engelbreth mente at sykdommen smittet via loppestikk, mens andre mistenkte at alle gassene som hadde vært brukt under verdenskrigen, hadde forgiftet luften også i Norge, som lå langt unna fronten, og nedsatt lungenes motstandsdyktighet.

Da sykdommen var over i Norge endte man opp med en fasit på omkring 0,6 prosent dødelighet i hele befolkninga. Verst ramma var Lebesby kommune, med hele 2,6 prosent døde.

Dødelighet

Det er blitt estimert at 1,2 millioner nordmenn ble smittet, det vil si rundt halvparten av befolkninga. Av disse antas det at cirka 15 000 døde; laveste estimat er på omkring 13 000, men dersom man regner med alle som døde som en direkte konsekvens av spanskesyken, selv om den konkrete dødsårsaken var en sekundær sykdom etter å ha blitt svekka av influensa, ligger trolig det rette tallet nærmest 15 000. Et dødstall på mellom 13 000 og 15 000 tilsvarer 4,6 til 5,7 dødsfall per 1000 innbyggere.

I hvilken gruppe dødeligheten var høyest kan sees på flere måter. Ser man befolkninga i Norge under ett var det blant barn og unge, og dette skyldes trolig at nært beslekta influensavirus hadde herja før, slik at store deler av den voksne befolkninga var mindre mottagelige. Ifølge Store medisinske leksikon er det også mulig at unge voksne hadde et immunforsvar som reagerte, men som faktisk overreagerte og dermed ga sterk feber og andre potensielt dødelige reaksjoner. Men hvis man ser på det ut fra regioner og folkegrupper, var dødeligheten høyest blant samer, også det trolig på grunn av mindre opparbeiding av immunitet fra tidligere epidemier. Ser vi på det på en tredje måte er de fattige de mest utsatte, særlig i byene. Dette henger naturlig nok sammen med underernæring og dårligere helsetilbud i ei tid før velferdsstaten. Den fjerde måten å se dette på det er by og land: Isolerte bygder som først fikk smitten inn hadde høyere dødelighet, trolig fordi de hadde færre som var ramma av tidligere pandemier. Ei gruppe som var spesielt utsatt, uavhengig av sosiale og geografiske faktorer, var de som hadde hatt tuberkulose, og som dermed hadde nedsatt lungekapasitet og dårligere allmennhelse.

Dødeligheten blant eldre over 70 var faktisk lavere enn det som var normalt under større influensaepidemier før 1918. Dette styrker tanken om at de kan ha vært utsatt for liknende virus tidligere, og at de derfor hadde bedre immunforsvar.

Helsevesenet

Helsevesenet hadde ikke i nærheten av de nødvendige ressursene for å håndtere pandemien. Organisasjoner som Nasjonalforeningen mot tuberkulose, Norske Kvinners Sanitetsforening, Norsk sykepleierforbund, Norges Røde Kors og Den Norske Samaritanforening ble sentrale i arbeidet for hjelpe de syke. De gikk også sammen med Medisinalvesenet om å utarbeide et forslag til organisering av arbeid under epidemier. Forslaget ble ikke gjennomført, og først i 1999 kom Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa, den første overordna beredskapsplanen for influensapandemier i Norge. Det fantes dermed ikke noen overordna plan da Asiasyken kom i 1957/1958 eller da Hong-Kong-syken kom i 1969/1970. Disse var langt mildere enn spanskesyken, og krevde henholdsvis 1100 og 1800 liv, hovedsakelig blant personer over 65 år.

Konsekvenser

Vi tenker gjerne på 15 000 døde som den åpenbare konsekvensen av sykdommen – det er tross alt en tragedie man knapt kan forestille seg. Men det var også andre konsekvenser. Omkring 5000 personer opplevde å miste sin ektefelle. Mange av dem gifta seg på nytt nokså raskt, ettersom det på den tida kunne være den eneste måten å sikre enten ei kone som kunne ta seg av barna eller en ektemann som kunne sikre inntekt på. Mange barn ble foreldreløse, og måtte derfor vokse opp hos slektninger eller pleieforeldre. Selvmordsraten gikk opp i tida som fulgte, og det ble også flere innleggelser på asyl – datidas pskykiatriske sykehus – og flere som havna på fattighus.

Forskning har også vist at dette gikk ut over de som ble født under pandemien. Årgangene 1918–1920 hadde, statistisk sett, vanskeligere for å bli gift, flere økonomiske problemer, lavere utdanning og inntekt, større inntektsproblemer og høyere dødelighet enn tidligere og senere årganger. Studier har også vist at dette til en viss grad gikk i arv. Det er uklart hvor mye av dette som skyldes at disse årgangene ble voksne mot slutten av «de harde 30-åra» og hvor mye som skyldes sykdommen, men publiasjoner som Store medisinske leksikon legger fram dette som en konsekvenser. Man kan på ingen måte se bort fra at faktorer som økt antall foreldreløse barn og påfølgende rotløshet innvirker på dette, eller at det å ha blitt utsatt for viruset som foster kan ha påvirka risikoen for å dø i ung alder.

Enkelte medisinske problemer opptrådte hyppig blant de som hadde overlevd spanskesyken. Særlig blant unge jenter var tyfoidfeber utbredt, og mange mista håret på grunn av denne sykdommen. Ellers var mellomørebetennelse vanlig, noe som førte til midlertidig døvhet og i noen tilfeller også permanent døvhet. Svært mange slet også med søvnproblemer, depresjon og liknende som følge av de traumatiske opplevelsene under pandemien.På lengre sikt så man at det var noe høyere forekomst av Parkinsons sykdom blant de overlevende.

Se også

• Spanskesyken i Grimstadområdet.
• Spanskesjuka i Skjåk.
• Spanskesjuka i Ål legedistrikt.

Enkelte ofre

• Emma Grimsgaard (1882–1918), lege
• Emil Harstad (1886-1918), skipsreder
• Hjørdis Grøntoft Raknerud (1878-1918), arkitekt
• Waldemar Ebbesen Sommerfelt (1885-1919), komponist
• Gerhard Magnus Villadsen (1887-1918), stortingsstenograf.
• Oluf Wold-Torne (1867-1919), kunstner

Se flere i Kategori:Spanskesjuken.

Litteratur og kilder

• Niall Johnson: Britain and the 1918-19 Influenza Pandemic: A Dark Epilogue. Routledge, London and New York 2006. ISBN 0-415-36560-0
• Spanskesyken i Store medisinske leksikon.
• Spanskesyken på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Spanskesyken i Norge: Kostnadene og konsekvensene.

lenker

• Artikkel om «Spanskesyken» i Aftenposten

---