Statens lærerhøgskole i forming, Oslo

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Statens lærerskole i forming
Foto: Vidar Iversen (2011).

Statens lærerhøgskole i forming, Oslo var en høgskole for formingslærerutdanning og husflid/kunsthandverk. Den ble etablert som privatskole under navnet Den kvindelige Industriskole i Christiania i 1875. I 1900 ble den overtatt av staten, og fikk navnet Statens kvinnelige industriskole i Kristiania. Den skifta så navn til Statens lærerskole i forming, Oslo i 1966, og ble lærerhøgskole i 1981. I 1994 ble skolen den fusjonert inn i Høgskolen i Oslo, fra 2011/2012 Høgskolen i Oslo og Akershus.

Skolen ga kvinner en mulighet til å få en yrkesutdanning innen et fag der mange allerede satt på mye realkompetanse. Den ble et svært viktig utdanningstilbud for kvinner. Først sju år etter opprettelsen av industriskolen, i 1882, begynte Det kgl. Frederiks Universitet å ta inn kvinnelige studenter slik at man fikk et bredere tilbud for kvinner som ville ta utdanning.

Bygningene

De første årene holdt skolen til i leide lokaler. Det første lærestedet lå i Munkedamsveien 53 - men ettersom elevtallet økte ble undervisningen spredt utover en rekke ulike lokaler. I september 1883 kunne skolen flytte inn i sitt eget bygg i Cort Adelers gate 33. Bygningen ble tegna av Henrik Thrap-Meyer.[1]

Den kvinnelige industriskolen

I denne bolken går vi nærmere inn på skolens historie fra 1875 til 1966, da «kvinnelig» var en del av navnet. Ferdigheter knytta til tekstiler var en del av oppdragelsen for de fleste jenter, og dermed var kvinner flest opplært i å sy, veve, spinn, strikke, hekle og så videre. Kompetansenivået kunne være svært høyt, men like fullt var dette ufaglært arbeid som ga liten inntekt for kvinner. Dermed ga det i liten grad mulighet til å skaffe en inntekt man kunne leve av og den selvstendighet som følger av dette.

Bakgrunn

Ønsket om å få yrkeskvalifikasjoner var tydelig til stede hos kvinner i første del av 1800-tallet. Rundt 1850 begynte de første utdanningstilbudene å komme, og det var innen tradisjonelle kvinnesysler at de kom først. Kvinner fikk mulighet til å utdanne seg som guvernanter og etter hvert også som lærere. Eller, for å være mer presis, som lærerinner som i lang tid hadde en markant lavere status enn de mannlige lærerne. I 1868 kom den første diakonisseutdanninga i Norge, slik at kvinner kunne utdanne seg som sykepleiere. Omsorgsyrkene kom altså først; det gikk i oppdragelse og opplæring av barn og i stell av syke.

Innen håndarbeid og husflid skilte man gjerne mellom mannlige og kvinnelige sysler. Og for kvinnenes del var det særlig tekstilarbeid som var sentralt, mens men utførte arbeider med tre, horn, skinn og metall. Rundt 1850 ser vi at begrepet håndarbeid får betydning 'det som ikke er masseprodusert' – et resultat av den begynnende industrialiseringa. I 1860-åra snevra man inn begrepet, slik at det særlig ble brukt om kvinners tekstilarbeid. Mennenes sysler ble heller kalt 'sløyd'. Lenge hadde kvinner vært forhindra fra å starte opp selvstendig næring innen tekstilproduksjon, fordi laugene hadde monopol. I 1839 kom en lov som fastslo at laugsmonopolene skulle utfases innen 1869, og allerede i 1840-åra kom de første kvinnelige tekstilverkstedene. Et problem var mangelen på formell utdanning; selv om mange i denne bransjen var vel så dyktige som mannlige skreddere, kunne de ikke ta like høye priser som en som hadde fagbrev.

I 1861 ble Foreningen til fremme af kvindelig Haandverksdrift etablert. En av foreningas målsetninger var å sørge for et utdanningstilbud. Det var kanskje en radikal tanke, men helt ny var den ikke. Camilla Collett lot i 1854 prost Rein i Amtmandens døtre starte opp en arbeidsskole for unge piker i sin menighet, og hun var ikke den eneste som hadde kommet med slike tanker. I den første tida foregikk utdanninga egentlig på samme måte som laugsutdanninga hadde gjort; man måtte få innpass på et verksted der man fikk opplæring av en mester. I byene var dette en mulighet, men for unge kvinner på bygda var det vanskeligere. 1860-åra gikk uten at foreninga fikk noen betydelige framskritt, og i 1870-åra begynte medlemmene å miste tålmodigheten. Det kan gå to veier: Man gir opp, eller man legger inn et høyere gir. Et vendepunkt ble valget av ny leder i 1874. Da gikk kaptein Just Gude-Smith inn som mye leder – for slik var det, kvinneforeninger ble forventa å ha en mannlig leder. Det spesielle med Gude-Smiths tiltreden var at han før han sa ja til vervet stilte et krav om at det måtte opprettes en skole. Han så at verkstedutdanninga ikke var nok, for altfor få fikk muligheten til å få yrkesutdanning med den modellen.

Gude-Smith hadde vært med i foreninga fra starten, og han reiste til andre land for å se på utdanningstilbudene der. Foreninga hadde ikke så verst økonomi; medlemskontingenten på én daler var en ting, for med 800 medlemmer ble jo det en del. Men enda viktigere var den betydelige økonomiske støtten som Christiania Sparebank ga fra 1865.

Etablering

Etableringa av skolen ble blant annet finansiert med basarer, som denne på Hamar påsken 1875. Annonse fra Hedemarkens Amtstidende.

Da Den kvindelige Industriskole i Christiania ble etablert i 1875 ble Just Gude-Smith direktør, en stilling han hadde helt til 1896. Han nøt stor anseelse, og hadde skrevet flere populærfilosofiske bøker som var blitt godt mottatt. I 1873 mottok han St. Olavs Orden på bakgrunn av forfatterskapet. Hans posisjon i samfunnet var viktig ved opprettelsen av skolen, for den bidro til aksept for at det var nødvendig og nyttig for samfunnet å få et slikt utdanningstilbud.

Ved hjelp av basarer og innsamlinger, samt midler fra foreninga, klarte man å skaffe 20 000 kroner til å etablere skolen. Gude-Smith innhenta som nevnt kunnskap fra utlandet. Han skrev så en skoleplan som definerte institusjonens oppdrag og virkemidler. Det første året ble hele 65 elever tatt opp ved skolen. Halvparten av dem kom fra byen, og halvparten fra landsbygda.

Teknisk sett var industriskolen en privatskole fram til 1900, men etter en tid klarte Gude-Smith å sikre statstilskudd. Han fikk også inn andre sponsorer: Christiania Sparebank fortsatte å støtte tiltaket, og blant annet Kristiania Brændvins bolag kom også inn med midler. Disse tilskuddene gjorde det mulig å opprette friplasser og stipender, slik at også kvinner fra fattige kår fikk mulighet til å søke seg til skolen.

Da skolen åpna den 1. september 1875 var det i leide lokaler i Munkedamsveien 53. Der var det plass til de 65 elevene i det første kullet, men allerede i løpet av de første fem åra måtte de se seg om etter andre lokaler. Det ble leid inn rom i en annen bygning i Munkedamsveien til vevundervisninga, og Thrine Meyer og Kristiane Frisak underviste i finere håndarbeid i noen nedslitte lokaler i Klingenberggata.

Bygningen i Cort Adelers gate 33 slik den så ut før påbygget fra 1930-åra kom på plass.
Foto: Ukjent / Oslo byarkiv

I september 1883 flytta skolen inn i egen bygning i Cort Adelers gate 33. De hadde fått tomta av kommunen, og arkitekt Henrik Thrap-Meyer hadde tegna bygningen. Lokalene var ikke ferdiga da elevene ankom, og høsten 1883 var det vanskelige forhold med murere og snekkere som jobba på spreng. Mange av elevene og lærerne ble syke den høsten, for bygningen hadde ikke fått tørke skikkelig, så det var store fuktproblemer. Men tross vanskelige forhold var det tydelig at det gikk mot lysere tider; bokstavelig takt, for nå var man ikke lenger i trange, mørke lokaler, men i lyse og luftige saler.

Egentlig skulle det komme ei kirke på tomta rett over veien, men Piperviken småkirke endte opp et annet sted. I stedet ble det Christiania tekniske skole som i 1889 sto klar. Det ble en utfordring; i et samfunn der ugifte menn og kvinner var forventa å leve adskilte liv kunne det ble for mange fristelser når en kvinneskole og en mannsskole kom så tett på hverandre. Sofie Borchgrevink, som hadde blitt bestyrer ved industriskolen i 1888, bestemte at vinduene ut mot Cort Adelers gate skulle hvittes slik at elevene ikke kunne kikke over til de ungene mennene vis-a-vis.

I Gude-Smiths tid var skolen leda at direktøren, ei bestyrerinne og bestyrelsen. I bestyrelsen satt blant annet Knud Graah, en av de største innen tekstilindustri i Kristiania. De andre medlemmene var fru Aschehoug, fru Nordan, fru Clara Gjerdrum, fru Saxlund, kaptein og tegnelærer ved skolen Anthon Mathias Bergh , grosserer Jørgen Hansen og arkitekt Thrap-Meyer. Sammensetninga av dette rådet er spesiell for tida, med likt antall menn og kvinner.

I skolens protokoll fra 1888 finner vi valget av Sofie Borchgrevink som ny bestyrerinne.

Det første bestyrerinna var Monna Heidenreich (1825–1888), enke etter Carl Severin Heidenreich og datter av regjeringsdvokat Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne. Hun var i stillinga til sin død i 1888. Deretter tok den tidligere nevnte Sofie Borchgrevink (1846–1911) over. Hun ble også værende livet ut.

Opptakskravene fra starten var nokså enkle. Det var ingen formelle krav til noen utdanning, men søkerne måtte være konfirmert, kunne skrive sammenhengende hånskrift med latinske bokstaver, beherske de fire regneartene og legge fram en attest for god oppførsel. Slike attester fikk man gjerne fra sin sokneprest. Av 2157 kvinner som gjennomførte årskurs vet vi at 233 var døtre av embetsmenn, 343 døtre av håndverkere og 658 var døtre av gårdbrukere.[2] Ved siden av årskurs var det også mulig å ta seks- og tremåneders kurs ved skolen.

I 1882, etter sju års drift, brukte Gude-Smith en del av plassen i sin årsberetning til å argumentere for nytten med en kvinnelig industriskole. Han tok for seg folketellinga 1875. Der fant man 930 183 kvinner. Av disse var rundt 108 000 barn under femten år. Han trakk også fra 363 000 gifte kvinner eller enker og rundt 1000 fraskilte, og endte etter litt avrunding opp med rundt 260 0000 ugifte kvinner. Mange av dem var i arbeid. På telegrafen var det mange kvinnearbeidsplasser, og mange var husholdersker eller jordmødre. Noen drev selvstendig jordbruk, og det var mange tjenestepiker og industriarbeidere. Men han fant 98 706 kvinner som ikke hadde lønna arbeid, men som var oppført med at de hjalp til hjemme hos foreldre eller slektninger. Det var denne gruppa han ville ha tak i, nesten 100 000 kvinner som gjennom en håndverksutdanning både kunne få egen inntekt og bidra som samfunnsborgere. Å sørge for et utdanningstilbud innen håndverk for kvinner var altså ikke bare et spørsmål om kvinnene selv, men om at samfunnet fikk nytte av at flere hender ble satt i produktivt arbeid.

Utdanningstilbudet strakk seg ut over rent tekstilarbeid. En av de som er nevnt som medlem av bestyrelsen var Anthon Mathias Bergh, som var tegnelærer. Nytten av å lære kvinner i tegne var noe ganske nytt på slutten av 1800-tallet. Vi hadde kvinnelige kunstmalere, stort sett med læretid i utlandet og fra de øvre sjikt i samfunnet, men håndverkstegning var mannens domene. Just Gude-Smith mente fra startet av at tegning var helt nødvendig å lære seg, blant annet for å kunne tegne mønstre til håndverksarbeider. Tegning ble regna som en del av den teoretiske undervisninga, og var det teoretiske faget det var flest timer i. Et resultat av dette var at skolen kunne lage mønstre av høy kvalitet som kunne brukes videre i undervisninga, i steder for at de måtte kjøpe inn mønstre fra andre.

Tilbakeslag

I 1885 ble det bestemt at det skulle gjennomføres en offentlig inspeksjon av skolen. Konservator ved Kunstindustrimuseet Henrik August Grosch var opptatt av husflid, og ble valgt til å lede denne inspeksjonen. Da han i 1886 la fram sin rapport til styret ved museet og som bilag til stortingsforhandlingene dette året hadde han flere kritiske bemerkninger. Drifta av skolen var han positiv, men overfor innholdet i utdanninga kom det fram mye skepsis. Han var kritisk til Gude-Smiths skoleplan, som han mente pressa inn for mange fag. Særlig nevnte han Jaquardvev, som han mente ville ødelegge for den karakteristiske norske billedveven; det var en rent mekanisk prosess som kunne hemme elevene i sitt videre virke og i løpet av kort tid fjerne det nasjonale særpreg. Han var imponert over det tekniske nivået i elevenes arbeider, men samtidig mente han at mye av det var smakløst i mønstre og farger. Bare når det gjaldt kursene i finere håndarbeid var han fornøyd med både teknikk og estetikk.[3] Her er vi vitne vi en kollisjon mellom den samfunnsorienterte Gude-Smiths og kunsthistorikeren Grosch' visjoner. For Gude-Smith var det viktig at dette skulle kunne bli et levebrød, og da måtte man også tenke kommersielt; Jaquardvev ga større muligheter for overskudd enn tradisjonell billedvev.

En utfordring for skolen var at den låste seg i gamle mønstre. Når vi ser tilbake fra dagens virkelighet ser vi jo det store mønsteret: Yrkeslivet deles inn i manns- og kvinneyrker, og disse sementeres med en «kvinnelig industriskole». Men vi må være forsiktige med å bedømme dette ut fra dagens kriterier; en slik skole var et nødvendig skritt fram mot det samfunnet vi har i dag, fordi den bidro til å skape forståelse for at kvinner i det hele tatt skal ha et yrkesliv. Problemet ved skolen i denne perioden var at metodene førte til at den ble en institusjon som i stor grad ga kvinner kunnskaper som var egna til å leve i et ekteskap med tradisjonelle manns- og kvinneroller. Det var ikke verken foreningas eller Gude-Smiths tanke, men metodene som ble brukt førte til at det ble slik. Her trekkes særlig metodene med øvelseskluter og prøvelapper som tyske Rosalie Schallenfeld hadde utarbeida fram. Det ble laget en versjon av dette tilpassa norske forhold av Marie Rosing, og disse prøveklutene bidro til å holde elevene fast i de gamle rollene. I stedet for å drive produktivt arbeid lagde de utstillingsstykker som viste hvor gode koneemner de var.

Dette problemet ble forsterka av Grosch' rapport. Fra 1875 til 1886 hadde skolen følgende formålsparagraf: «Skolens Formaal er at meddele fornøden theoretisk Forkundskap og praktisk Færdighed for Selverhverv og for industriel Virksomhed». Etter inspeksjonen ble det pressa gjennom en endring i formålsparagrafen, slik at de nye lød: «Skolens Formaal er at meddele fornøden theoretisk Forkundskab og praktisk Færdighed i kvindelig Haandarbeider for Hjem og Selverhverv». Nå skulle altså håndarbeid i hjemmet – i ekteskapet – framheves, og industrien var vekk. Gude-Smith kommenterte aldri dette direkte. Mye tyder på at han nok gjerne skulle gått i rette med Grosch, men han måtte ta hensyn til statstilskuddet som gjorde det mulig å ta imot elever fra fattige kår. Dette var et tilbakeslag for skolen, men et lyspunkt finner vi også i denne tida. Fra 1889 ga et årskurs fulgt av et halvt års lærerinnekurs mulighet til å undervis i folkeskolen i byene.

Hva skyldes det så at formålsparagrafen ble endra? Grosch' kommentarer er i stor grad basert på et nasjonalistisk kunstsyn, og vi skal ikke kimse av det i åra fram mot unionsoppløsninga. Å framheve det nasjonale, det norske, var svært viktig for mange. Samtidig var dette en tid der stadig flere satte fokus på kvinners rettigheter. Ikke bare markerte stadig flere kvinner seg med viktige bidrag i samfunnsdebatten; også menn som Henrik Ibsen gjorde det gjennom stykker om Et dukkehjem og Gjengangere klart at det var på tide å tenke nytt. Og det er denne nye debatten som er sentral her. Det handler nemlig ikke i første omgang om en åpen og produktiv debatt, men om et mannsdominert samfunn som satte foten ned. Diskusjonene etter Et Dukkehjem var så opprivende at man i borgerlige hjem kunne oppleve at det var oppslag i entreen om at «Her diskuteres ikke Et Dukkehjem».[4] Motreaksjonen fra politikerne – mennene som styrte samfunnet – var i stor grad å låse seg fast i gamle mønstre og å nekte å ta diskusjonen.

Gude-Smith holdt ut i ti år til. Først i 1896, 76 år gammel, valgte han å trekke seg tilbake. I løpet av disse årene skjedde det en del ting. I 1890 kom en ny lov for byfolkeskolen, der det blant annet kom et krav om faglærere i håndverksfag. Dette var viktig for skolen, og som nevnt kunne man med et halvt års tilleggsutdanning oppfylle kravene. Fra 1891 ble det mulig å ta utdanning som håndarbeidslærer i et helhetlig utdanningsløp med industrikolen. Det var også mulig for de som allerede hadde seminarutdanning å ta videreutdanning som håndverkslærer. Dette førte på den ene side til en viss endring i utdanninga, fra rent håndverk til lærerutdanning, men samtidig bidro det til nye muligheter. Dette skulle også bli viktig for skolen på sikt, og en forutsetning for at den eksisterte så lenge. Årsaken til denne profesjonaliseringa av håndverkslærerine er i datidas regelverk uttrykt ved at det skulle være «en pedagogisk oppbygget undervisning uten ukyndig innblanding fra mødrene eller produksjonskrav fra hjemmene». De fleste jenter lærte fortsatt håndarbeid hjemme, men nå skulle de lære det skikkelig på skolen, uavhengig av hvilket nivå deres mødre var på. Det kan oppfattes som en underkjenning av opplæringa i hjemmet, og det ligger nok noe i det: Nettopp i byfolkeskolen opplevde man nok i større grad enn tidligere at opplæringa jentene hadde hjemmefra ikke var så god som tidligere.

Det kom også en reaksjon mot Marie Rosings metoder. Hun hadde fått innpass i skolen med læreboka Haandarbeide som Skolefag fra 1880, der elevene skulle lage prøvekluter ut fra hennes mønstre. En som ikke var enig var Caroline Halvorsen, som i 1876 var ved industriskolen som timelærer – og som hadde vært elev i det første kullet året før. Utover i 1890-åra ble hun stadig mer kritisk til Schallenfeld og Rosings metoder, og utarbeida egne modellrekker. Her var det ikke prøvekluter som sto i sentrum, men nyttige produkter – mange av elevene hadde rett og slett behov for klær, så det var mer fornuftig å lage det. Hennes strikkevott, «svenskevotten», holdt seg på pensum helt fram til 1960. Halvorsen skrev en rekke bøker, og selv om hun bare jobba en kort tid ved industriskolen ble hennes bøker med en mer praktisk tilnærming viktige for den videre utviklinga. De var også langt mer i tråd med forenignas og Gude-Smiths visjoner enn Rosings opplegg. I 1891 kom hun tilbake til skolen, og ble der til 1923. I disse åra kom hun med svært viktige bidrag til utviklinga av undervisninga i håndarbeid både ved industriverket og i folkeskolen.

Statlig skole fra 1900

Elever ved industriskolen jobber med broderi.
Foto: Leif Ørnelund (1953).

Etter at Gude-Smith forlot skolen var det Sofie Borchgrevink som fungerte som skolens leder. Hun slet med kampen for å sikre økonomien, og i 1899 foreslo hun at staten skulle ta over. Dette fikk hun gjennomslag for, og fra 1900 var industriskolen en statlig skole. Navnet ble dermed endra til Statens kvinnelige industriskole i Kristiania, fra 1925 Oslo. Staten finansierte den fortsatt ikke fullstendig, for Kristiania bidro også med midler. Vi har sett at det var 1886 kom inn tanker om at skolen skulle ha et ansvar for å ta vare på spesifikt norske håndverkstradisjoner, og dette ble styrka etter at staten tok over.

I 1907 ble det innført nye metoder, og fagkretsen innen kjoleproduksjon ble utvida. Tegning og design ble styrka, og elevene skulle lære å gi kjoledesignet et mer personlig og kunstnerisk uttrykk. Dette bidro til å styrke kvinners posisjon i faget; de mannlige skredderne hadde tidligere stått sterkest, men nå gjorde flere kvinner et opprykk fra sydamer til klesdesignere. Det var Sofie Borchgrevink som sto bak denne endringa, etter en studietur til Belgia og Frankrike.

Borchgrevink sto også bak ansettelsen av Annette Schirmer. Hun var datter av forretningsmannen og maleren Gerhard Severin Heiberg Wiese, og var gift med riksantikvar Herman Major Schirmer. Annette Schirmer ble sentral i den kunstneriske utviklinga på skolen fra hun ble ansatt i 1908 og fram til sin død i 1927. Hun hadde kunstutdanning, først uformelt og så blant annet fra Kunst- og Håndverksskolen der hun hadde Herman Major Schirmer som lærer og ved Harriet Backers maleskole. Ved industriskolen ble hun spesielt viktig for utviklinga av tekstilkunst, og ikke minst billedvev. Hun ble omtalt som den kunstneriske kraften ved skolen. Gjennom hennes virke kunne det nasjonale uttrykket og de norske tradisjonene forenes med en mer moderne tankegang, noe som var viktig for å gi skolen et eget uttrykk framfor å sitte fast i sporet som var lagt opp av Grosch i 1886.

Tanken om å bli en høgskole ser ut til å ha begynt med Johanne Hougen (d. 1924). Hun var elev på industriskolen i 1886, og ble lærer ved Nisens pikeskole og Olaf Bergs skole. Fra 1906 til 1911 var hun så leder ved Frogner barnehage. Den 1. august 1911 ble hun bestyrerinne ved industriskolen, etter at Borchgrevink hadde gått bort. Hun engasjerte seg også i spørsmålet om lærerinnenes lønnsnivå, som var svært lavt.

I Haugens tid som bestyrerinne begynte skolen å anlegget et tilbygg i funkisstil, regna av Sigurd Trøim. Dermed ble det anledning til at elevtallet igjen kunne vokse, og at man fikk gode arbeidsforhold. I mellomkrigstida kom nye stilretninger inn, og særlig funksjonalisme og art deco ble viktig for skolens elever og tok over for art noveau som hadde vært ledende fra begynnelsen av 1900-tallet. Utdanninga i mellomkrigstida var i stor grad retta inn mot håndarbeidslæreryrket, men mange elever fikk også jobb i systuer, kjoleforretninger og tekstilbutikker. Det var også en del som åpna egne verksteder og atelier, mens andre gikk inn som designere i industrien. Brukskunst utvikla seg også som begrep, og særlig ble dette kjent etter opprettelsen av Foreningen Brukskunst i 1919. I økonomisk vanskeligere tider ga brukskunst en mulighet for å kombinere nytte og estetikk. Det var også mange kampanjer for å få folk til å kjøpe norske produkter framfor importvare.

Neste bestyrerinne ble Ottilia Baade, som leda skolen fra 1927 til sin død i 1937. Hun tok blant annet inn tekstilkunstneren Thora Quiller som lærer; Quiller hadde vært elev der 1910–1912. Hun henta også inn designeren Else Poulsson, som var elev ved industriskolen 1925–1927, og Ester Tjersland som jobba på skolen som tegnelærer fra 1930 til sin død i 1951. Tjersland har blitt nevnt som Annette Schirmers etterfølger som kunstnerisk kraft ved skolen. En annen viktig tegnelærer var Ruth Arnestad Lødrup, som hadde vært elev ved industriskolen 1919–1921, og som var tegnelærer fra 1933 til 1963 og overlærer fra 1963 til 1965.

Etter Ottilila Baades død i 1937 tok Benedicta Haslund over. Hun jobba som lærer der, og hele lærerkollegiet stilte seg bak hennes søknad på lederstillinga. I hennes periode kunne tilbygget Baade hadde påbegynt ferdigstilles. Her hadde hun som interiørarkitekt mye å bidra med.

Rachel Grepp var styreleder fra 1930 til 1960, med unntak av krigsårene 1942 til 1945 da hun var avsatt til fordel for NS-medlemmet Ingeborg Arbo.
Foto: Ukjent (omkr. 1935).

Under andre verdenskrig ble styret ved skolen avsatt i mai 1942, og et nazistisk styre ble innsatt. Styrelederen fram til dette var Rachel Grepp, som hadde hatt vervet siden 1930, og som etter krigen kom til å fortsette helt til 1960. Hun samarbeida godt med Benedicta Haslund, noe som bidro til gode tider for skolen. Unntaket var så klart krigsårene, med knapphet på materialer. Lærerne måtte til tider være svært kreative for å gjennomføre utdanningsløpet, og det ble nødvendigvis en noe større vekt på det teoretiske enn ellers. En kjempeutfordring var det også at tyskerne allerede den 10. april 1940 rekvirerte skolebygningen. Vaktmesteren gjorde en stor innsats for å redde unna utstyr og verdifulle gjenstander, men symaskiner ble brukt av soldatene og strykejern ble omgjort til kokeplater. Industriskolen fikk låne lokaler hos Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i krigsårene, og de brukte også Kunstindustrimuseet og private leiligheter. Da det nazistiske styret ble satt inn i 1942 var det med Ingeborg Arbo som leder. Hun var medlem av Nasjonal Samling, noe som var en stor skuffelse for Benedicta Haslund. Styret kritiserte til stadighet Haslund, men hun klarte å beholde sin stilling gjennom krigen.

Da freden kom ble skolebygningen en tid brukt av allierte styrker, og først den 26. desember 1945 ble den levert tilbake til industriskolen. Sigurd Trøim ble tilkalt for å få skolen i stand igjen, og han hadde en stor jobb etter fem år med innkvartering av soldater. I februar 1946 kunne vevklassene flytte inn, men først ved skoleårets start høsten 1946 var alt klart slik at hele skolen var samla i én bygning igjen.

Det ble noen endringer ved skolen etter krigen. Tittelen bestyrerinne ble avskaffa, og i stedet fikk man en styrer. I 1947 fikk Helen Engelstad denne jobbe, og tok over for Haslund. I 1950 fikk hun tittelen rektor. Diskusjonen om høgskolestatus gikk videre, men i 1948 stoppa den opp på Stortinget.

En kjent lærer fra denne tida er billedveveren Else Halling, som ble ansatt i 1941. Hun var kjent for utsmykning av Oslo rådhus, der tegnelærer Ruth Arnestad Lødrup også hadde bidratt med kartonger. Halling samarbeida nært med Sunniva Lønning, som hadde ansvar for fagene spinning og farging. Farging med plantestoffer hadde løenge vært et fag på skolen, og med krigsårenes knapphet hadde det kommet en ny giv på det området.

I 1949 starta lærerinneelevene ved skolen opp en diskusjonsklubb. Den var bare i gang fram til mai 1950, men hadde betydning for veien videre. Det skulle være tvungent medlemsskap for elevene på lærerinneutdanninga, og diskusjonstemaene handla gjerne om kvinners stilling i samfunnet – med tydelig vekt på at man ønska endringer.

I 1950-åra kom det to nye utdanningsløp spesielt retta mot kvinner: Arbeidsterapeuter til helsesektoren og oldfruer til sykehus, hoteller og storhusholdninger. Arbeidsterapeututdanninga ble lagt til industriskolen i en forsøksperioden fra 1949, og fra 1953 var det helårskurs i dette utdanningsløpet ved skolen. Ogss oldfrueutdanninga starta opp på industriskolen, med et kurs på 700 timer som ble etablert i 1955.

Tidlig i 1960-åra kom også den første dramautdanninga, da Jane Mykle og Agnar Mykle ga undervisning i dukketeater. Omtrent på samme tid skjedde en enda større endring: De første mannlige elevene kom inn på skolen. Det utløste en endring i 1966, da navnet ble endra til Statens lærerskole i forming, Oslo. Årsaken til at man fikk mannlige elever var at en del hadde et ønske om å ta arbeidsterapeututdanning eller videreutdanning til håndarbeidslærere. Når de fikk vitnemål fra Statens kvinnelige Industriskole virka dette merkelig, og man kom til at navneendring var nødvendig. Høgskolestatus lot fortsatt vente på seg; den kom først i 1975. Men med endringa i 1966 var tida som en ren kvinneskole over.

Referanser

  1. Håberg 2012: 35.
  2. Håberg 2012: 38.
  3. Håberg 2012: 57.
  4. Håberg 2012: 59

Litteratur

  • Håberg, Kirsten Røvig: Fra skyggetanter til yrkeskvinner: livet, tiden og menneskene ved Den kvinnelige industriskolen fra 1875-1950. Utg. ABM media. Oslo. 2012. Digital utgaveNettbiblioteket.