Stråholmen (Kragerø)
Stråholmen er en øy på rundt 540 dekar som ligger ytterst i skjærgården og helt nord og øst i Kragerø kommune, rett nord for Jomfruland. Den har ikke lenger fast helårsbefolkning, men flere titalls personer bor på øya i lengre perioder av året. Viktige næringsveier har vært losvirksomhet, fiske og jordbruk, og helst en kombinasjon av to eller alle av disse.
Øya ble sammen med Jomfruland og de andre øyene i området eid av Larvik grevskap fra rundt århundreskiftet 1600/1700, men ble i 1797 solgt og befolkningen ble selveiere. Imidlertid førte dette over tid til at gårdene ble stykket opp og delt mellom barna etter hvert som folketallet økte. Dette medførte at det ble en uoversiktelig og ineffektiv teigblanding.
Gårder
Øya hadde åtte gårder som var delt opp i 40 teiger hvorav flere bare var på noen hundre kvadratmeter og lå som øyer inne i naboens eiendom. Det ble derfor i 1917/1918 holdt utskifting som ble endelig stadfestet i 1920. Dette førte til at jordbruker tok seg opp, og øya hadde i mellomkrigstiden en befolkning på mellom 40 og 50 mennesker, herunder mange barn. Dette førte til at det ble opprettet en egen skole på øya.
Oppmålinger som følge av utskiftingen i 1917/1918 viste at de åtte gårdene samlet hadde 94 dekar dyrket mark, 30 dekar eng, 46 dekar med områder som ikke egnet seg gtil jordbruk (impediment) og 340 dekar beitemark, tilsammmen 510 dekar. Nyere målinger viser at øya er på rundt 540 dekar, eksklusive holmer, hvorav Østre øya er på rundt 160 dekar.
Folketall
Det var bosetting på Stråholmen fra 1634, og jordbruket på øya må ha startet på den tiden. Men øya ble sannsynligvis benyttet til beite lenge før det.
Folketallet var antakelig på det høyeste på 1800-tallet. I 1801 bodde tre loser med sine familier på øya, til sammen utgjorde dette 21 mennesker. Rundt 1875 var Stråholmens betydning som losstasjon trolig størst og da holdt sju loser til her og til sammen bodde det 49 mennesker på øya.
Etter at det faste bosettingen opphørte i 1954, men det var dyrehold på øya fram til 1958. I disse årene ble dyra fraktet inn til Hafsund i Bamble for vinteropphold.
| 1769 | 1801 | 1831 | 1845 | 1875 | 1950 |
|---|---|---|---|---|---|
| 6 | 20 | 21 | 43 | 49 | 13 |
Vegetasjon
I de følgende tiårene etter at dyreholdet opphørte i 1958 begynte gjengroingen av mye av de tidligere åpne engene og beitemarkene. Etter 1990 hadde dette kommet så langt at det tidligere kulturlandskapet var i ferd med å forsvinne. I 1995 ble det ingangsatt lokalt arbeid for å gjenskape dette kulturlandskapet, først med manuell rydding, men det viste seg å ikke være tilstrekkelig slik at det fra 1998 har gått sauer av gammelnorsk rase som går ute hele året. Produksjonen er på mellom 80 og 100 lam årlig.
Forlis
De vanskelige seilingsforholdene gjorde at det gjennom historien har vært en rekke skipsforlis i området rundt øya. Det mest kjente forliset var i 1907 da finskeskuta «Valona» gikk på den lille holmen Lille Mostein rett øst for Stråholmen og tolv mann omkom og en mann overlevde. I 1912 gikk Kragerøskuta «Gustava» i land på Tvillingbrotta og seks mann omkom og to overlevde.
Losstasjon
Forlisene gjorde at Redningsselskapet opprettet en egen redningsstasjon på øya i 1913 da Stråholmen lå særlig godt til for seilskuter som skulle til Skiensfjorden. Colin Archer konstruerte en flatbunnet robåt som kunne dras på kjerre og var selvlensende. Båten ble stasjonert i naustet nede ved stranda, men den kom heldigvis ikke i bruk. Redningsstasjonen ble nedlagt etter andre verdenskrig. I 1913 ble det også lagt telefonkabel fra Jomfruland og dermed hadde man sikret seg kontakt med omverdenen dersom ulykka igjen skulle skje.
Losstasjonen ble i 1916 flyttet til Langesund og en av losene flyttet med. Den øvrige befolkningen livnærte seg nå av fiske og jordbruk. Enkelte var også kortere eller lengre tid til sjøs.
Havna
Havneforholdene var imidlertid ikke tilstrekkelige og dette ble vanskeligere etter hvert som losene fikk større og bedre skøyter. Behovet for en trygg og funksjonell havn økte og det var ikke tilskrekkelig fortøyningsforhold eller trygt verken for båter eller mennesker at skøytene lå fortøyd til nedslåtte pæler langt fra land. Da en av losskøytene rev seg løs en stormværsnatt og ble ødelagt, og senere en los med to barn druknet på vei i land fra skøyta, ble ble arbeid med en brygge med landgang satt igang. Den første brygga stod ferdig i 1862. Denne ble imidlertid ødelagt et par tiår senere av is og storm, og i 1892 ble et nytt anlegg med en steinbrygge over den gamle samt en helt ny pir vest for denne ferdigstilt. Etter en rekke reparasjoner gjennom årene er dette fortsatt dagens bryggeanlegg. Havna ligger påå nordsiden av øya og denne blir ofte blir benyttet av de lokale innbyggerne og turister. Stråholmen har ikke fergeforbindelse, men kan for eksempel nås med taxibåt fra Kragerø, Valle eller Langesund.
Vern
I forbindelse med opprettelsen av Jomfruland nasjonalpark, ble deler av Stråholmen et landskapsvernområde på tilsammen 65 dekar. Dette består av to områder, et nord og et sør for bebyggelsen. Landskapsvernområdet ligger inntil nasjonalparken. Begge disse områdene er eid av private, med ni grunneiendommer med 14 berørte eiere.
Områder med bebyggelse inngår ikke i dette, men er omgitt av nasjonalparken/landskapsvernområdet. Dette utgjør et areal på 271 dekar, med molo, tun, hytter, fulldyrket mark, driftsbygning i landbruket, samt Østre Øya.
Stråholmen har 4500 meter med steingjerder, som delvis ligger i nasjonalparken/landskapsvernområdet og som preger det åpne landskapet. Steingjerdene hadde opprinnelig en funksjon både som eiendomsgrenser og som gjerder for dyr, samt noen som avgrensning av veier og fegater. De ble bygget i løpet av 300 år, mellom rundt 1630 og fram til 1930. De tradisjonelle steingjerdene i landbruket skal bevares som verdifulle landskapselementer og kulturminner.
Kilder
- Stråholmens historie, Stråholmen vel
- Foredrag til kongelig resolusjon til opprettelse av Jomfruland nasjonalpark og Stråholmen landskapsvernområde, Statsforvalteren i Telemark
- Forvaltningsplan Jomfruland nasjonalpark og Stråholmen landskapsvernområde 2019
- Sannidal og Skåtøy, om loslivet på Stråholmen: side 665. Utg. Nemnda. S.l.. 1953. Digital versjon på Nettbiblioteket.