Thor Heyerdahl (1914–2002)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Thor Heyerdahl)
Hopp til navigering Hopp til søk
Kon-Tiki Museet ved hundreårjubileet for Heyerdahls fødsel.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014).
Thor Heyerdahl vokste opp i Steingata 7 i Larvik
Foto: Arnstein Rønning (2008).
Kon-Tiki, flåten Heyerdahl reiste med i 1947, er bevart på Kon-Tiki Museet på Bygdøy.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket

Thor Heyerdahl (født 6. oktober 1914 i Larvik, død 18. april 2002 i Colla Micheri) var etnograf, zoolog, oppdager og eventyrer. Han gjennomførte flere farefulle ekspedisjoner for å underbygge sine teorier om kulturspredning, og ble en av de mest kjente nordmenn internasjonalt. Hans mest kjente ekspedisjon var med «Kon-Tiki». Filmen som ble laget underveis sikra Norges første Oscarpris, og gjorde Heyerdahl kjent i store deler av verden. En del av hans teorier var kontroversielle, men han fikk også stor anerkjennelse for sitt arbeid.

Slekt og familie

Han var sønn av bryggerieier Thor Heyerdahl (1869–1957) og Alison Lyng (1873–1965), fra slektene Heyerdahl og Lyng.

I 1936 ble han gift med Liv Coucheron Torp (1916–1969), som var datter av revisor Andreas Torp og Anna Henningine Coucheron. Ekteskapet ble oppløst i 1948, og hun ble i 1956 gift med forfatter James S. Rockefeller jr.

Heyerdahl ble i 1949 gift for andre gang med Yvonne Dedekam-Simonsen (1924–2006), som var datter av Wessel Dedekam-Simonsen og Bergljot Nilssen. Også dette ekteskapet ble oppløst.

I 1996 ble han så gift for tredje gang med Jacqueline Beer.

Thor Heyerdahl var fetter av statsminister og utenriksminister John Lyng (1905-1978).

Liv og virke

Thor Heyerdahl vokste opp i fødebyen Larvik – i Steingata 7, som er en av byens best bevarte eldre trehus. Han avla examen artium i 1933. Han reiste til Oslo, hvor han studerte zoologi ved universitetet. Deretter fulgte studier i antropologi ved flere universiteter i USA og Europa. 1937–1938 gjorde han og kona Liv feltarbeid på Marquesas-øyene, og 1939–1940 bodde Heyerdahl med kystindianere i British Columbia.

Under andre verdenskrig gjorde han tjeneste i det norske flyvåpenet i Canada, og senere i en spesialavdeling i Storbritannia og ved forskjellig radio- og fallskjermavdelinger i Finnmark.

Da krigen var over kunne Heyerdahl ta opp studiene igjen. En av hans teorier var at Polynesia var befolka fra Amerika. Et hovedargument mot dette var at de ikke hadde teknologien til å seile så langt. Heyerdahl bestemte seg dermed for å bevise at man kunne krysse havet med en enkel farkost. Sammen med Knut Haugland, Erik Hesselberg, Torstein Raaby, Herman Watzninger og Bengt Danielsson tilbakela ha omkring 8000 kilometer i løpet av 101 dager. Flåten var bygd av balsetre, med teknikker som Heyerdahl mente at inkaene beherska. Boka om eksepedisjonen har blitt oversatt til mer enn 70 språk og har solgt i mer enn 20 millioner eksemplarer. I 1951 fikk filmen om ekspedisjonen en Oscar for beste dokumentarfilm. Flåten ble etter en turné i Europa plassert som hovedattraksjon i Kon-Tiki MuseetBygdøy, som åpna i 1949.

I 1969 og 1970 gjennomførte Heyerdahl ekspedisjoner med sivbåtene «Ra I» og «Ra II». Her viste han at man kan seile over Atlanterhavet, en strekning på over 6000 km, i sivbåter etter egyptisk modell. Den første ekspedisjonen ente med forlis, men den andre lyktes. «Ra II» er utstilt på Kon-Tiki Museet. Den neste store ekspedisjonen kom i 1977, da Heyerdahl reiste fra Irak gjennom den persiske bukt og derfra over det arabiske hav med sivbåten «Tigris». Målet var Massawa i Eritrea, men da det var krig i området måtte de i stedet gå til Djibouti. Der valgte Heyerdahl å brenne båten som protest mot krigen.

Heyerdahl gjennomførte også flere arkeologiske utgravninger. Den første større ekspedisjonen gikk i 1953 til Galápagosøyene, der han sammen med Arne Skjølsvold og Erik K. Reed fant flere gjenstander som ble tolka som prekolumbianske. I 1956–1957 var han på Påskeøya og andre steder i Polynesia, og hans utgravninger i dette området har vært svært viktige for forståelsen av Påskeøyas utvikling. Andre viktige utgravninger han leda var på Marquesas-øyene (1963–1964), Maldivene (1982–1983) og Tucume i Peru (1988–1994). Heyerdahl så også på kulturhistorisk materiale, som myter og tradisjoner som kunne underbygge hans teorier om kulturspredning.

Inspirasjonen bak Heyerdahls teorier var diffusjonismen. Et hovedargument innen denne retningen, som dominerte feltet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, var at det er liten sannsynlighet for at store oppfinnelser er gjort flere ganger i menneskehetens historie. Dermed må de i stedet har blitt overført gjennom handel, migrasjon eller erobring. Den alternative retningen var evolusjonismen, som går ut fra at mennesker på forskjellige steder kan finne liknende løsninger på de samme utfordringene. Heyerdahls ekspedisjon med «Kon-Tiki» viste at det var mulig å krysse havet med enkel teknologi, men det var vært svært vanskelig å gjenta eksperimentet - og ikke minst: Det at noe er mulig betyr ikke nødvendigvis at det har skjedd. Hans arkeologiske arbeid står jevnt over svakt i akademiske miljøer i dag, selv om det erkjennes at han spilte en viktig rolle i utforskninga av Påskeøya. I nyere tid har analyser av mitokondrielt DNA vist at det er overveiende sannsynlig at befolkninga i Polynesia opprinnelig kom fra Kina eller Taiwan. I flere av Heyerdahls bøker var det et mønster at han hadde en teori, presenterte funn og forskning som kunne styrke den teorien og så unnlot å nevne motargumenter og forskning som styrka andre forklaringer. Et eksempel er hans tolkning av bildeframstillinger av sola som representasjon av soltilbedelse, som han så knytta til Egypt. Dels er ikke nødvendigvis enhver rund figur sola, og dels spiller sola en viktig rolle i de fleste religioner, fordi mennesker til alle tider har forstått at den er helt nødvendig for å opprettholde liv på jorda. På Maldivene var det ingen grunn til å trekk inn Egypt; det var tydelig for blant annet ekspedisjonens arkeolog Arne Skjølsvold at påvirkninga der kom fra buddhismen på Sri Lanka, ikke fra oldtidens Egypt. Da Heyerdahl i 1999 ga ut Ingen grenser, der han plasserte det mytologiske Åsgård ved Svartehavet, og hevda at Odin var en høvding fra folkevandringstida, ble han møtt med sterk motstand fra de aller fleste forskningsmiljøer. Noe av Heyerdahls problem i forhold til det akademiske miljøet var at han ikke innkasserte de seire han hadde grunnlag for og stoppa der, men i stedet fortsatte han å utvikle teorier som til tider gikk langt utafor det funn, myter og eksperimenter ga grunnlag for å si. Dermed er det fra enkelte kritikere en tendens til å fullstendig slakte hele Heyerdahls innsats, mens man nok heller trenger å gjøre en kritisk gjennomgang.

Heyerdahl var aktiv innen freds- og miljødebatten, og var med i flere organisasjoner og stiftelser. Han ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1958, og æresdoktor ved Universitetet i Oslo i 1961. I 1951 ble han kommandør av St. Olavs Orden, og i 1970 mottok han kommandørkorset med stjerne og i 1987 storkorset av samme orden. Han fikk også en rekke andre utmerkelser og ordener fra forskjellige land. Thor Heyerdahl videregående skole i Larvik er oppkalt etter ham, og i 1971 ble han æresborger i Larvik. I 1997 fikk han St. Hallvard-medaljen.

Mot slutten av livet bodde Heyerdahl i Italia, og han døde i sitt hjem der i april 2002. Han ble gravlagt på statens bekostning.

Heyerdahls private arkiv er en del av Norges dokumentarv.

Litteratur