lokalhistoriewiki.no

Torgslaget (Lillehammer)

Torvslaget («Slaget på Lilletorvet») var en voldsom konfrontasjon mellom arbeidere og statspolitiet som fant sted på Lilletorget i Lillehammer 25. april 1931. Hendelsen var et høydepunkt i en rekke sosiale og politiske konflikter under storlockouten samme år, og markerte en sjelden åpen konfrontasjon mellom lokale arbeidere og statlig politi.

Avisutklipp fra Gudbrandsdal Folkeblad, mandag 9. november 1931

Bakgrunn

I mellomkrigstida preget konfliktlinjene i samfunnet – fra tariffoppgjør til husmannsspørsmål – hverdagen også i Lillehammer. Våren 1931 stod typografene i Lillehammer i forhandlinger om tariffavtale. Da aviseeiernes forslag ble avvist, meldte både Gudbrandsdølen og Laagen seg inn i Arbeidsgiverforeningen, og havnet ufrivillig i storlockouten mot Landsorganisasjonen. LO svarte med sympatistreik i avisene, mens Arbeidsgiverforeningen ønsket avisene som talerør i konflikten.

Redaktør Hans P. Lødrup i Gudbrandsdølen nektet å stanse utgivelsen av en felles streikebryteravis. Typografene organiserte raskt en protest, med tidligere stortingsmann Edvin Endresen som frontfigur. Samtidig var det en pågående husmannskonflikt på Lysgaard–Bergseng-gården, der to husmenn sto i fare for å miste plassene sine etter rettslig kjennelse. Begge konfliktene ble ført opp som resolusjoner på et mønstringsmøte 25. april, med krav om umiddelbar stans i avisutgivelsen og opprettholdelse av husmennenes arbeidsplikt.

25. april 1931: Opptøyene på Lilletorget

Ca. 1 000 demonstranter marsjerte først til Laagens lokaler, der ledelsen avviste kravene muntlig. Toget gikk deretter til Bergseng-hjørnet, og videre til Gudbrandsdølen og redaktør Lødrup, som nektet å ta imot deputasjonen. Utenfor kontoret oppsto tumultene:

  1. Konfrontasjon med politiet: Mengden presset seg mot politimesteren og hans styrke, og et vindu i døra ble knust under sammenstøt.
  2. Kølleslag og eskalering: Statspolitibetjent Gudbrand Nørsterud slo utålmodig løs med køllen mot demonstrantene, noe som utløste raseri og voldsomt opptrinn.
  3. Bæring mot Mesnaelva: Fra Wiese-monumentet holdt Endresen tale, der han ba om at Nørsterud skulle «få en korreks». Umiddelbart etter ble «Internasjonalen» sunget, og demonstrantene bar Nørsterud bort til Mesnabrua, klemte ham mot rekkverket, slo og «spente» ham – flere var i ferd med å kaste ham i elva før andre grep inn.

Murerlærling Arve Holm opplevde det slik:

«…Men det var ingen som var i humør til å gå hjemat… Og da (etter kølleslagene) var det gjort… Og han (Nørsterud) var ansatt i statspolitiet han – skulle ta hjemmebrennerne og slikt. Og det var nok mange som hadde et hat til ham, skjønte jeg. For det var flere som var fremme der og slo’n i nakken og spent’n og til slutt så løfte dem han i været og skulle kast’n ut i elva. Og dette gikk i en forferdelig fart, over gata og bort til rekkverket der. Men der var det en som nok syntes at dette gikk for vidt. Og det var en nean’te Berget, han hette Godtfred Kristiansen …og han gikk imot dem så dem ikke skulle få’n ut i elva…» - Holm, Arve: Øyenvitneskildringer fra Lillehammer-opptøyene via Lillehammer og Fåbergs historie, bind 3

Rettsforhandlingene

Rettssaken fant sted i Lagmannsretten i Gjøvik senere samme år. 33–34 vitner ble ført, inkludert 11 tiltalte og en rekke øyenvitner:

  • Edvin Endresen (tidligere stortingsmann) hevdet at han forsøkte å berolige mengden og hadde bedt politimesteren om å fjerne Nørsterud (ingen hensikt om å opphisse folkemassen).
  • Flere tiltalte (Haakon Gaukstad, Georg Larsen, Amund Rusten m.fl.) benektet å ha handlet aggressivt, og beskrev seg som passive tilskuere.
  • Redaktør Lødrup selv mente Endresens tale fra Wiesemonumentet var en skjult oppfordring til vold, og beskrev terrorisering av avisens personale i dagene før.
  • Politimester Isaachsen la vekt på de gjentatte ansamlingene foran Gudbrandsdølen, og mente først demonstrasjonen var rolig inntil Nørsterud slo med køllen.

Forsvarer var LO-juristen Viggo Hansteen. Alle tiltalte ble frikjent, noe som skapte sjokk i borgerlige kretser og ga arbeiderbevegelsen ny selvtillit.

Etterspill og betydning

Torvslaget markerte:

  • Kamp om streikeretten: Frikjennelsen ble sett som en seier for fagbevegelsen og prinsippet om rett til protest.
  • Siste husmannskonflikt i Lillehammer: Hendelsene ble tolket som avslutningen på gamle sosiale motsetninger knyttet til husmannsvesenet.
  • Antidemokratiske holdninger i pressen: Lødrups linje ble kritisert for å hetse mot organiserte arbeidere.
  • Forløper til politisk radikalisering: Hendelsene illustrerte spenningene i mellomkrigstidas Europa, og ble trukket fram av historikere som Tore Pryser for å vise bredden av klassekonflikter og politisk uro.

I ettertid anses Torvslaget som et mikrokosmos av mellomkrigstidens konflikter i Norge – en sammenblanding av tariffstrid, husmannssaker og myndighetenes bruk av statspolitiet.

Kilder og Litteratur

Koordinater: 61.1176632° N 10.4645806° Ø


Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Torgslaget_(Lillehammer)&oldid=2716493»