Ulrik Wilhelm Møller

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Overlærer Ulrik Wilhelm Møller
Foto: Fra Norsk Folke-Kalender, 1855

Ulrik Wilhelm Møller (født 7. april 1791 på Røros, død 23. november 1853) var skolemann, i samtiden kanskje mest kjent som leder for Overlærer Møllers Institut i Christiania, som han drev mellom 1822 og 1845. Han var i en årrekke også ansatt ved Krigsskolen som lærer i historie, geografi, religion og morsmål. Møller tilhørte kretsen rundt Henrik Wergeland.

Familie

Ulrik Wilhelm Møller (mellomnavnet også skrevet "Vilhelm") var sønn av kullfogd ved Røros kobberverk, Andreas Møller og hustru Anne Kristine, født Feldmann, og var bror av overtollbetjent Andreas Nicolai Møller (1794-1873) . Han ble gift i 1818 med Bentha Regine Mathea Kauffeldt (1797-1858), og hadde datteren Kaspara Møller.

Liv og virke

Overlærer Møllers Institut i Kvadraturen.
Foto: Hentet fra Alf Collett: Gamle Christiania-billeder, 1893.

Ulrik Wilhelm Møller fikk sin første undervisning av presten på Røros, og kom senere inn på Trondheim katedralskole. Han ble uteksaminert til examen artium med laud i 1811.

Etter anneneksamen begynte Møller å studere teologi i København, samtidig som han i 1812 fikk en post som hovmester hos konferentsråd Brink-Seidelin. Brink-Seidelin hadde, som eier av godset Eriksholm, kallsrett til et prestekall på Sjælland, og planen var at Møller skulle få dette når han var ferdig med teologiutdanningen. De politiske begivenhetene i 1814 gjorde imidlertid at han avbrøt sine studier i København, og vendte hjem til Norge.

Etter hjemkomsten til Norge ble Møller i november 1814 konstituert som lærer i norsk, historie og geografi ved Landkadetkorpset. I 1815 fikk han fast ansettelse ved Krigsskolen med de samme fagene, og ble raskt overlærer der. Han beholdt denne stillingen til sin død i 1853, selv om han i en årrekke også hadde en annen karriere.

I 1822 etablerte Møller sin egen skole i Christiania, kalt Overlærer Møllers Institut, som han drev fram til 1845. Dette var en såkalt lærd skole (latinskole), der undervisningen førte fram til examen artium (opptaksprøven til universitetsstudium). Overlærer Møllers Institutt holdt til i Warmuthgården på hjørnet Tollbugata-Kirkegata. Det var en toetasjes bygning som brant i 1897.

Møller var tidlig ute med innføring av fagene svømming og gymnastikk. Han var også den første til innføre friminutter for elevene. Noe av bakgrunnen for at skolen ble nedlagt i 1845, var konkurransen fra en annen privatskole, nemlig Nissens latin- og realskole, opprettet av Nissen i samarbeid med Ole Jacob Broch i 1843. En rekke kjente personer har vært lærere og elever ved Overlærer Møllers institutt. Henrik Heltberg var en periode der som lærer, og av kjente elever kan nevnes Frederik Stang.

Etter nedleggelsen av Overlærer Møllers institut fortsatte Møller sitt virke ved Krigsskolen.

Ulrik Wilhelm Møller var høy frimurer. Han var dessuten en nær venn av Henrik Wergeland, og tilhørte kretsen rundt ham.

Ettermæle

Ulrik Wilhelm Møllers gravminne på Krist kirkegård i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2017)

I sin bok Ole Jacob Broch og hans samtid (Gyldendal 1971), ga Jens Arup Seip denne beskrivelsen av Ulrik Wilhelm Møller (side 76; utdrag):

Ulrik Møller hadde opprettet sitt "institut" i begynnelsen av 1820-årene, i en tid da latinskolene var inne i en skrøpelig periode. Møller var etter Wergelands utsagn "en pedagog i stor målestokk", og en mann som i mange henseender brøt nye veier. Med sitt institutt gjorde han det første opptak til en fornyelse av den høyere skole. ... Møller var en lidenskapelig patriot, en av Wergelands mest trofaste venner, human midt i all sin skolemesteraktige heftighet. Det uniformerte og normerte bød ham i mot. Skolen hadde et godt renommé, fordi han forsto å knytte mange dyktige folk til seg.

Ulrik Wilhelm Møller er gravlagt på Krist kirkegård i Oslo (en kirkegård som er nedlagt, men hvor deler er bevart). Tittelen overlærer er benyttet på gravminnet, som også er prydet med et frimurersymbol (stjerne med en "G" i midten).

Kilder og referanser