Auschwitz

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Porten til Auschwitz i 2005, med det kjente «Arbeit macht frei»-skiltet. Leirområdet er i dag et museum og minnested.
Foto: Commonsbruker Wolfstan

Auschwitz var den største tyske konsentrasjonsleiren under andre verdenskrig, og det fremste symbolet på holocaust. Det er egentlig det tyske navnet på byen leiren så ved, som på polsk heter Oświęcim. Stedet ligger omkring tre mil sørøst for Katowice og fem mil vest for Kraków. Leiren var spesielt bygd for masseutrydding av mennesker som var uønska i Det tredje riket.

Omkring 770 norske jøder ble sendt til Auschwitz, og av disse var det bare 32 som overlevde. Et mindre antall norske politiske fanger ble også sendt til Auschwitz, de fleste av dem overført fra Sachsenhausen. Mot slutten av krigen var også noen nordmenn en kort periode i leiren i forbindelse med avakueringa av Lublin-Majdanek i 1944.

Historie

Det sto ei eldre kaserne og noen trebrakker på området, og disse ble sommeren 1940 tatt i bruk som karanteneleir etter ordre fra Heinrich Himmler. Det var flere grunner til at leiren ble utvida. Det var lett å bygge nytt i det flate, åpne terrenget; det var langt til nærmeste bebyggelse slik at man var isolert fra omverdenen og Oświęcim var et jernbaneknutepunkt slik at transport var enkelt.

De første fangene i leiren var det av politiske grunner, og det var mest polakker som hadde blitt internert etter Tysklands invasjon. De aller første som ankom var 728 politiske fanger fra Tarnów, som ankom den 14. juni 1940. Rudolf Höss var kommandant for hele Auschwitz-komplekset fram til 1943, da han ble generalinspektør for konsentrasjonsleirene.

Fram til 1942 fungerte leiren omtrent som de andre konsentrasjonsleirene - umenneskelige steder der folk ble tvunget til å jobbe seg til døde, eller bukka under for sykdommer, mishandling og underernæring. Da nazistene i 1942 bestemte seg for å iverksette «den endelige løsningen», utryddelsen av Europas jøder, rom og andre grupper de mente var mindreverdige, var Auschwitz en av leirene som ble gjort om til utryddelsesleir. Det ble konstruert gasskammere og krematorier, og et industrielt massemord ble satt i gang. Dødsleirene ble lagt i øst, vekk fra den tyske allmennhetens øyne.

Etter dette begynte jøder og andre grupper å ankomme i stort antall. De første ser ut til å ha vært tyske og slovakiske, jødiske kvinner som ble sendt til en nyetablert kvinneleir innafor den opprinnelige leiren, som ble kjent som Auschwitz I. I oktober 1941 ble det også oppført en ny leir, Auschwitz II, også kalt Birkenau som er det tyske navnet på Brzezinka. Den lå omkring tre kilometer unna den Auschwitz I. Her tok man først imot russiske krigsfanger, men etter hvert ble Birkenau brukt nesten utelukkende til jøder. De fleste ble drept allerede ved ankomst; bare arbeidsføre menn ble tatt til side, og de fleste av dem døde etter kort tid.

Det ble også bygd en tredje leir, Auschwitz III eller Monowitz, polsk Monowice. Dette var en tvangsarbeidsleir der fangene ble brukt på fabrikkene til IG Farben. Leiren og fabrikkene ble også omtalt som Buna-fabrikkene, Buna IV eller Monowitz-Buna etter det viktigste produktet man framstilte der, den syntetiske gummien Buna-N som var svært viktig for krigsindustrien. IG Farben hadde et nært samarbeid med SS, som leide ut billig arbeidskraft til firmaet. Dødsraten var svært høy, og de som ikke klarte å arbeide ble sendt til en av utryddelsesleirene. Det ble i løpet av krigen også anlagt omkring 30 satellittleire i området.

De første norske fangene ankom 1. desember 1942. Det var de 532 som ble sendt med D/S «Donau» fra Oslo den 26. november 1942. Av disse var 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. Kvinnene, barna og menn som ikke var arbeidsføre ble sendt rett i gasskammeret. Ni av mennene klarte tross alle odds å overleve krigen.

I 1943 fant det sted et masseopprør i leiren. En sonderkommando, ei arbeidsgruppe som ble tvunget til å utføre kremasjonene, gjorde opprør. De ødela gasskammer/krematorium IV før opprøret ble slått ned.

Massedrapene

Tre navn blant mange: Snublesteiner til minne om ei mor og to barn fra Oslo som ble drept ved amkomst til Auschwitz den 1. desember 1942.
Foto: Vidar Iversen (2016)

De første massedrapene vi kjenner til i Auschwitz skjedde sommeren 1941, da russiske krigsfanger ble drept med gass i kjelleren til brakke 11, nå kjent som brakke 13, i Auschwitz I. I oktober samme år begynte de å bruke gassen Zyklon B. Dette var egentlig et middel for skadedyrbekjempelse, med blåsyre som virkestoff. Det ble produsert av firmaet Degesch, der det tidligere nevnte IG Farben eide en kontrollerende aksjepost. De første drapene med denne gassen skjedde i krematoriebygningen.

I Birkenau, som ble oppført mot slutten av 1941, ble det bygd egne gasskamre, og i januar 1942 begynte massemordene der. I den første tida var det noe tilfeldig hva som skjedde ved ankomst, men fra juli 1942 ble det etablert en rutine for at gamle, syke, barn under rundt fjorten år og de aller fleste kvinner ble sendt rett til gasskamrene. Mennene som ble satt i arbeid var i praksis ofre for et mer langdrygt massedrap, der man først skulle utnytte dem i krigsindustrien. Det ble bygd flere nye gasskamre og krematorier i løpet av krigen; de siste var gasskammer/krematorium V som ble tatt i bruk 4. april 1943.

Det ble også foretatt medisinske eksperimenter i leiren. Særlig Josef Mengele er kjent for dette, men også andre leger var aktive i Auschwitz. Ofrene var definert som undermennesker eller ikke-mennesker, og man kunne derfor foreta eksperimenter som brøt med alle etiske retningslinjer og med all menneskelig anstendighet. Eksperimentene kan sies å være av tre hovedtyper: De raseorienterte, der man utforska steriliseringsmetoder og forsøkte å gjøre mennesker «ariske»; de militære der man utsatte ofrene for ulike påkjenninger for å teste den menneskelige tåleevne og til sist de medisinske der man påførte smitte av sykdommer som tyfus, tuberkulose og difteri for å forske på disse.

De daglige dødstallene kom sommeren 1944 opp i over 9000; dette inkluderer både de som ble drept i gasskamrene og de som døde av andre årsaker. Krematoriene hadde kapasitet til omkring halvparten av dette, så de måtte tenne store likbål.

Siste gang gasskamrene ble brukt var den 30. oktober 1944. To dager tidligere hadde den siste transporten av jøder ankommet leiren, med omkring 2000 jøder som ble overført fra konsentrasjonsleiren Theresienstadt.

Det er umulig å finne sikre tall på hvor mange som ble drept i Auschwitz, ettersom arkivene ble delvis ødelagt på slutten av krigen. Historikere har kommet til at det var minst 1,1 million, hvorav flesteparten var jøder. Tall på opptil fire millioner har vært nevnt, men det kan se ut til at dette var noe for høyt; men tallet ligger altså et sted mellom 1 100 000 og 4 000 000. Vi vet at mellom ni og elleve millioner ble drept totalt i holocaust, blant annet omkring seks millioner jøder, rundt 400 000 rom og 250 000 funksjonshemmede og homofile.

Opprydningsforsøket

Sovjetiske soldater inntok den 27. januar 1945, og hjalp de gjenværende fangene.
Foto: Ukjent

Høsten 1944 nærma den sovjetiske hæren seg Auschwitz, og Himmler ga ordre om å fjerne så mange spor etter den som mulig. Omkring 66 000 fanger ble sendt ut på dødsmarsjen til andre leire. Arkiv ble forsøkt ødelagt, og en del bygninger ble revet.

Den 27. januar 1945 inntok sovjetiske soldater leiren. De fangene som var igjen fikk hjelp etter beste evne, men mange ble værende der i flere måneder fordi krigen raste rundt dem.

Rettsoppgjør

Kommandant Rudolf Höss ble dømt til døden i Polen den 2. april 1947, og hengt to uker senere foran krematoriet i Auschwitz.

De fleste andre saker ble også ført for polsk rett, men etter en tid ble det også saker knytta til Auschwitz i britiske, franske og amerikanske militærdomstoler. Først i 1958 begynte Vest-Tyskland en systematisk rettsprosess mot SS-personale fra Auschwitz. En av de største sakene der var prosessen mot leiradjutant Robert Mulka og 21 andre i 1963. Det er beregna at bare omkring femten prosent av de som gjorde tjeneste i leiren ble stilt for retten.

Etter krigen

27. januar, datoen da Auschwitz ble inntatt av sovjetiske styrker, ble i 2010 for første gang markert som den internasjonale holocaustdagen. Det ble etablert minnested og museum der i 1947, og i 1979 ble det oppført på UNESCOs liste over Verdensarven. Museet omfatter Auschwitz I og II, der blokker, fangebrakker, vaktttårn og piggtråd er bevart. Enkelte av bygningene som ble revet mot slutten av krigen er gjenoppbygd med originale materialer. Norge har bidratt med EØS-midler til vedlikehold av museet.

I 1992 begynte Stiftelsen Hvite Busser med reiser for norsk skoleungdom til flere tidligere konsentrasjonsleire, blant annet Auschwitz.

Den siste norske overlevende fra Auschwitz var Samuel Steinmann fra Oslo, som gikk bort i 2015.

Litteratur