David Seierstad

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
David Seierstad på talerstolen under stiftelsesmøtet for Bygdefolkets krisehjelp 31/10 1931 (ukjent tegner).
David Seierstad (født 12. februar 1867 i Østre Toten, død 13. april 1953) var en storbonde, politiker og organisasjonsmann fra Østre Toten. Historikeren Jostein Nerbøvik har karakterisert bonden på Bortigarden Serstad som en god, gammaldags agrarpatriot. «Vi må være i våre bygder, sa han støtt. Hvor skal vi ellers være?» På 1890-tallet var han en av stifterne av Landmandsforbundet, det seinere Norges Bondelag. David Seierstad var under gjeldskrisa på 1930-tallet formann for Bygdefolkets krisehjelp, og en sterk talsmann for organisasjonens samarbeid med Vidkun Quisling. På Toten var han kjent som Dave Serstad. Blant tilhengerne i bondemiljøet gikk han ofte under navnet «kong David».

Privilegert odelsgutt - og kommende Venstre-høvding?

Seierstad hadde alt som ung gardbruker flere tillitsverv. I 1901 satte han inn to annonser i avisa Samhold, én for Hammerstad meieri og en for innkjøpslaget på Østre Toten.
David Seierstad vokste opp på Bortigarden Serstad (Østre Seierstad) i Vestbygda, et par kilometer vest for det kommende kommunesenteret Lena. Han var sønn av gardbruker Hans Enge Seierstad (1831-?) og Berte Marie f. Fæstad Seierstad (1837-?). Faren hadde kjøpt Serstad i 1859. Da han i 1869 også kjøpte innåt nabogarden Sotstad, ble David Seierstad odelsgutt på en av de største jordbrukseiendommene på Toten, på nærmere 40 skyldmark.[1]

Sammen med andre gutter fra storgardsmiljøet ble han rundt 1874 tatt opp som elev ved den nystarta, private Østre Toten middelskole.[2] Skolen holdt til på nabogarden Sukkestad. I ungdomsåra gikk han et vinterkurs på Sagatun folkehøgskoleHamar. På denne Venstre-bastionen møtte han blant annet Bjørnstjerne Bjørnson, som skal ha sett på Seierstad som en lovende politiker, en kommende Venstre-høvding på Opplanda. Bjørnson oppmuntra blant annet Seierstad til å starte ei samtaleforening på Toten. David Seierstad ble imidlertid ingen Venstre-høvding, for han kom på kant med partiet alt på 1890-tallet.[3]

Blant bygdas beste menn

David tok over Bortigarden Serstad rundt 1890.[4] Seierstad var alt som ung gardbruker tungt involvert i bygdestyret på Østre Toten, både landbrukssamvirket og kommunepolitikken. Han var blant annet styremedlem i Hammerstad meieri i Vestbygda, et av de små grendemeieriene på Toten. I 1893, da han bare var 26 år, ble David Seierstad første gang valgt inn i styret i Østre Toten Landbrugsforening. De neste tjue åra satt han flere perioder i foreningas styre, og hadde rundt 1900 blant annet ansvar for innkjøpslaget som landbruksforeninga hadde oppretta. Landbruksforeninga ble i 1895 tilslutta det nye Norsk Landmandsforbund (det seinere Norges Bondelag), og Seierstad var sjøl involvert i arbeidet med å stifte et landsomfattende bondelag.[5] Lokalt på Østre Toten var Seierstad sterkt engasjert i både bøndenes interessekamp og mer idealistiske tiltak, som bygginga av Hoff gravkapell og gamlehjemmet Labo.

Fra 1902 til 1910 satt Seierstad i herredsstyret, innvalgt for Hoff sokn. Ifølge Ole Christian Haugs noteringsbok hadde Seierstad på denne tida blitt Høyre-mann. Ved stortingsvalget i 1897 var han en av Høyres valgmenn for Hoff sokn. På lokalplanet stiltet imidlertid ikke rikspartiene med egne lister ennå. I 1907 ble f.eks. Seierstad valgt inn på «Næringspartiets liste», sammen med andre større bønder og en advokat.[6] Etter at Bondepartiet ble grunnlagt (1920), ble Seierstad med der, ifølge Nerbøvik som en del av partiets høyrefløy.

I 1926/27 var han som medlem i Brændevinsforeningen en profilert motstander av brennevinsforbudet. Den 27. september 1926 meldte Aftenposten at «Gaardbruker David Seierstad fra Toten foretar i disse dage en foredragsturné i Valdresbygdene. Hr. Seierstad taler mot forbudet, og overalt hvor han har færdedes har han kunnet glede sig ved fuldt hus.»[7]

Samtidig rakk Seierstad å drive et stort gardsbruk, som han også forbedra og utvida kraftig. Han kjøpte i 1904 innåt Røstøen i Vestre Toten, som han brukte sammen med Serstad. Litt seinere slo han også på seg storgarden Slagsvoll i Østre Toten. Ifølge Jostein Nerbøvik var det 5 hester og 22 kyr på Serstad da David Seierstad tok over. Da han på 1920-tallet overdrog eiendommene til de tre sønnene, skal han samla ha hatt 10 hester og 60 kuer, fordelt på tre garder.[8] Den store mjølkeprodusenten Seierstad var rundt 1914 initiativtaker til Lena meieri.

En aldrende bondehøvding i Bygdefolkets krisehjelp

Ledelsen i Krisehjelpa etter møtet med bonderegjeringa, Seierstad som nr. to fra høgre (Varden 21/11 1931).
Oppland Arbeiderblad gjenga i 1935 Venstre-avisa Vardens avsløringer av samarbeidet mellom Bygdefolkets krisehjelp og Nasjonal Samling.

Seierstad hadde lenge hatt et visst renommé, men det var trulig med stiftinga av Bygdefolkets krisehjelp at han virkelig ble kjent. Etter at han på slutten av 1920-tallet overdrog gardene til sønnene, sto Seierstad friere til å engasjere seg for fullt i tidas store sak på bygdene: gjeldskrisa og tvangsauksjonene.[9] Seierstad hadde klart seg godt sjøl, men var urolig for den økonomiske krisa som mange andre bønder var ramma av. En tidligere husmann hadde blitt sjøleier, men kapitalen forsvant, og banken trua mannen med utkastelse. På en storgard på Toten ble hele besetningen solgt på tvangsauksjon. «Tenk det», sa Seierstad i et intervju mange år seinere: «En gård uten besetning». Aller sterkest inntrykk hadde det gjort på ham at kua som dattera på garden hadde fått som lønn for to års budeietjeneste, også ble solgt. Den var hennes, men hun kunne ikke dokumentere det. «Da gikk jeg hjem og gråt», fortalte Seierstad.[10]

Vilkårsmannen på Serstad var en av de høgreorienterte storbøndene som sto bak det såkalte Gjøvik-møtet 20. april 1929. Østre Toten landmandslag tok initiativ til et stormøte med 700 bønder i Samfundssalen på Gjøvik. En stor del av forhandlingene ble kringkasta fra Hamar radiostasjon og sendt ut over hele landet. Dette var det første av tre store bondemøter på Gjøvik i åra rundt 1930, og mjøsbyen som lå i sentrum av et distrikt med konservative jord- og skogeiere, ble ifølge Nerbøvik «eit fortettingspunkt for kriseramma bønder».[11] Blant «bondehøvdingene» fra distriktet som engasjerte seg mot gjeldskrisa var Chr. Jøranli, Arve Frøisland, Asmund Enger, Olav Moslet og C. A. Madsen.

David Seierstad uttalte i 1931 at alle bygdefolk var i samme båt, og at vanlig partipolitikk ikke lenger hadde noen funksjon. Storbønder, småbrukere og skogsarbeidere hadde felles interesser. Utpå høsten la han fram en forberedende plan for Bygdefolkets krisehjelp, og var en av seks østlandsbønder som satt i organisasjonens midlertidige styre. 31. oktober 1931 holdt Seierstad et alvorstungt innlegg under krisehjelpas konstituerende møte i Håndverkerforeningens store sal i Oslo. Han ble samme dag valgt til krisehjelpas første formann.[12] Seierstad sto 20. november i spissen for en delegasjon fra krisehjelpa som fikk møte bondepartiregjeringa. Kravet om gjeldsmoratorium og forbud mot tvangsauksjoner ble imidlertid blankt avvist. Bortsett fra i en del fylker, som Telemark og Oppland, der blant annet Seierstad og C. A. Madsen var aktive, gikk det også dårlig med organisering og medlemsverving.

Telemarkingen, sakføreren og Ap-mannen Olav Lien tok snart over som krisehjelpas reelle leder, sjøl om Seierstad fortsatte som formell formann fram til 1934. Ifølge Nerbøvik var det et godt samarbeid mellom de to mennene. Den aldrende Seierstad «likte den nye opphøgde rolla som formell leiar og gallionsfigur. Han skjønte at det trongst friske krefter i leiiinga. Og han tykte ikkje Lien var nokon dårleg kronprins. Han var rett nok radikal, men det trong ikkje skade, som motvekt til det altfor ansvarlege og sindige. Rørsla skulle jo vere tverrpolitisk.»[13]

Under Lien ble bevegelsen mer aksjonistisk, men også prega av indre motsetninger. Nasjonal Samling tok over «boet» etter at Bygdefolkets krisehjelp sommeren 1935 gikk i oppløsning. Alt ved stortingsvalget i 1933 hadde krisehjelpa og NS inngått et listesamarbeid, med Seierstad som en av pådriverne. Jostein Nerbøvik mener at «Brunleten i leiarskapen ikkje er til å ta feil av». David Seierstad, som var en sterk tilhenger av prinsippet om arbeidets frihet, var en «ihuga deltakar ved politiske herremiddagar i Oslo», der godseier Carl Løvenskiold var vert for ei lang rekke menn fra høgreorienterte organisasjoner. Vidkun Quisling var ifølge mange av disse mannen som kunne redde bondestanden og resten av Norge. Menn som Arve Frøisland og Chr. Jøranli ble tidlig lederskikkelser i Nasjonal Samling. Den tidligere Ap-politikeren Olav Lien ble under 2. verdenskrig okkupasjonsmaktas pressesjef for Telemark.[14] I en hyllest til Seierstad på 75-årsdagen i 1942 skreiv Lien i den NS-kontrollerte Aftenposten: «David Seierstad har hovedæren for at mangen bonde alt den gang [1933] fikk øinene op for Nasjonal Samlings frelsende vei.»[15] Nerbøvik karakteriserer Seierstad som velmenende, men politisk naiv. Samarbeidet med de høyreradikale mennene i Nasjonal Samling fikk Ap-mannen C. A. Madsen til å karakterisere Seierstad som «en fascist [....], som faktisk arbeider for en sammenslutning med våre verste fascistiske organisasjoner.» Seierstads sambygding Madsen ble holdt utafor forhandlingene med NS, sjøl om han var formann i Krisehjelpas råd.[16]

Seierstad skreiv i 1949 under på et opprop mot rettsoppgjøret, et opprop som både retta seg mot rettssystemets seindrektighet og mot dommene for NS-folk som «har ment å tjene sitt land på beste måte». Blant de 58 personene som underskreiv, var sønnen Hans, naboen Hans Rognerud (NS-ordfører i Østre Toten) og Erling Bjørnson.[17]

David Seierstad døde i 1953. Et bilde fra årboka Totn 1990 (s. 73) er muligens fra begravelsen hans ved Hoff kirke.

Seierstad-familien

Seierstad ble i 1890 gift med Helene Beathe Sæther (1869-1952) fra Nordre Land. Sønnen Hans (1891-?), også han styremedlem i Østre Toten Bondelag, tok over garden, og Bortigarden Serstad har seinere gått fra far til sønn. Sia 1989 er det oldebarnet Hans Seierstad (født 1951) som eier og driver Bortigarden Serstad. Hans Seierstad har vært fylkesordfører i Oppland og er fra 2003 ordfører i Østre Toten. Han viderefører Seierstad-familiens sterke posisjon i styre og stell. Odelsguttene i familien har hett David og Hans i annenhver generasjon sia 1800-tallet.

Seierstad og konservatismen

David Seierstad var på mange vis en bygdekonservativ mann, som talte landsbygda og jordbrukets sak. Storbøndene på Toten hadde samtidig sans for overdådige selskaper i digre saler, sterkt inspirert av byborgerskapet. 1930-tallets herremiddager var dominert av den urbane overklassen, og Seierstad syntes det var stas å vanke i slike kretser også. Dette var lenge før dialektbølga i 1970-åra, og sproget i dette miljøet var den dannede dagligtale. Sannsynligvis ble det forventa at «gjester» fra landsbygda, som Seierstad, tilpassa seg dette.

Det er allikevel ikke så sikkert at Seierstad fulgte denne språknormen. Under stormøtet på Håndverkeren i Oslo i 1929, da Krisehjelpa ble stifta, skriver Jostein Nerbøviks om Seierstads tale: «Han talte roleg og langsamt, Toten-målet slo tydeleg gjennom.»[18]

Storbonden på Bortigarden Serstad hadde gjennom ti år blitt godt kjent med Anders Hovden, sokneprest i Østre Toten fra 1920 til 1930. I likhet med mange andre totninger hadde ikke Seierstad noe til overs for landsmålet, men Hovden ble allikevel en svært populær og innflytelsesrik mann. I et gjestebud kom Seierstad bort til Kari Hovden, prestekona:

Je er itte noen målmann, je, fru Hovden, - blir nok itte det heller -, men det kan du helse og seia han Hovden at etter han kom til Toten, så talar je totenmålet mitt, je -, også når je kjæm til Oslo.

Sitatet er fra Øystein Hovdens biografi om faren Anders. Øystein Hovden mener at David Seierstad «hadde oppdaga morsmålet sitt, lydd til klangen i det og funne at det verkeleg var vakkert, vakkert nok til å vera trufast imot.»[19] Kanskje hadde Anders Hovden en del av æra for at Seierstad også i kulturspørsmål ble bygdekonservativ.

Tillitsverv (ikke fullstendig)

  • Hammerstad Meieri, styremedlem?
  • Labo hvilehjem, styreformann 1928-?
  • Østre Toten Landmandsforening, styremedlem 1893-98, 1901, 1914-15
  • Toten Potetmelfabrikk, styremedlem 1897-? og 1929-?
  • Gjerstad Brænderi, styremedlem og -formann
  • Toten Kommunale Elektrisitetsverk (TKE), styreformann
  • Totens Sparebank, styremedlem
  • Norges Vel, medlem av representantskapet
  • Hypotekbanken, medlem av representantskapet

Referanser

  1. Panteregisteret for Toten, Vardal og Biri.
  2. Totens bygdebok II, s. 628.
  3. Nerbøvik 1991, s. 55; Aftenposten, 12. februar 1942.
  4. Nerbøvik 1991, s. 55. Ifølge panteregisteret ble ikke skjøtet tinglyst før i 1903.
  5. Nerbøvik 1991, s. 55.
  6. Opplandsarkivets avskrift av kommunevalgresultater 1902-37
  7. Aftenposten, 27. september 1926.
  8. Nerbøvik 1991, s. 55, Bergsvik 1952, Norske Gardsbruk 1957 og panteregisterets innføringer om Slagsvoll og Røstøen.
  9. Nerbøvik 1991, s. 55. Ifølge panteregisteret fikk ikke Hans Seierstad skjøte på garden før i 1935. Halvard Seierstad fikk skjøte på Slagsvoll i 1926.
  10. Bergsvik 1952 og Lien 1942. Ifølge Olav Lien hadde Seierstad klart seg godt gjennom 1920-åra, og ønska at også sønnene Hans, Halvard og Martinus skulle komme seg gjennom krisa med gardene i behold. Da han overdrog Serstad, Røstøen og Slagsvoll til sønnene, fikk David Seierstad lagt inn en klausul i kjøpekontraktene om at bare en begrensa del av eiendommene kunne pantsettes (Aftenposten, 12. februar 1942).
  11. Nerbøvik 1991, s. 68.
  12. Nerbøvik 1991, s. 70-80.
  13. Nerbøvik 1991, s. 98.
  14. Nerbøvik 1991, s. 284-285, Høidal 2002, s. 84.
  15. Aftenposten, 12. februar 1942.
  16. Nerbøvik 1991, s. 204 og 214.
  17. sno.no (faksmile fra avisa 8. Mai, 30. august 1949)
  18. Nerbøvik 1991, s. 75.
  19. Hovden 1960, s. 52.

Kilder og litteratur

Eksterne lenker