Leksikon:Fogd

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Se også Fogd i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.

Fogd, fut (av mlat. vocatus, ty. vogt, egentlig fullmektig) dukker sporadisk opp i norske kilder på 1300-tallet (i formene fógt, fóguti, fólguti, eller fógutr, m.), sannsynligvis som et lån fra nedertysk språkområde. Ordet brukes dels om sysselmennene, dels om slottshøvedsmennene og dels om gjaldkerene (se byfogd). Denne vaklende begrepsbruken holdt seg et stykke ut over 1400-tallet. Fortsatt kunne slottshøvedsmenn og lensherrer omtales som fogder ca. 1450, men senest fra ca. 1420 var det blitt vanlig å kalle de mennene som hjalp lensherrene i forvaltningen av lenet for fogder. Det er disse lensforvaltningstjenerne vi regner som de egentlige fogder, og som denne artikkelen skal handle om. (Se ellers strandfogd, havnefogd, fjellfogd, stodderfogd om fogder med mer spesialiserte gjøremål.)

Fogdene var altså et produkt av det nye lensvesenet (s.d.), som under Kalmarunionen erstattet den norske middelalderstatens lokale embetsstyre, og vi møter dem over hele det norske riksområdet, fra Orknøyene i vest til Jemtland i øst. Det er vanlig å regne fogdene som en slags «private» lensherretjenere. Det synes også å være enighet om at fogdenes «private» karakter holdt seg til inn på 1600-tallet. Først da ble de forvandlet til kongelige embetsmann; skjønt ikke alle er enige med Rolf Fladby (Fra lensmannstjener til Kongelig Majestets Foged) i at denne prosessen var sluttført allerede i 1630-årene.

Begrepet «privat» er i denne sammenheng ikke udelt heldig idet fogdene fra starten av utførte offentlige oppgaver, f.eks. innenfor rettsstell og oppebørsel, og alt lenge før Christian IV’s tid kunne holdes ansvarlige for sine handlinger som lokale forvaltningstjenere. I utøvelsen av offentlige oppgaver ses fogdene omtalt som «kongelige ombudsmenn», «kongelig majestets fogd» og liknende senest fra Christian III’s tid (1537–59), for øvrig på linje med mang en bygdelensmann (se lensmann). «Private» var fogdene i den forstand at de ble ansatt og lønnet av lensherren, og at de bare sto under hans kommando. De var kort og godt lensherrens klienter. Denne klient­relasjonen delte de for øvrig med lensmennene, som hadde vært sysselmennenes ombudsmenn, og som lensherrene overtok. Også lensmennene ble ansatt og til dels lønnet av lensherrene. Så­ledes taler både Hartvig Krummedike i 1440-­årene og Stig Bagge i 1530-årene om «mine fogder og mine lensmenn», som om det skulle dreie seg om to parallelle sett med ombudsmenn. Den vesentligste forskjellen mellom fogder og lensmenn i senmiddelalderen og fram til ca. 1560 var i så måte at fogdene var ensidig knyttet til lensherrene og lensforvaltningen, mens lensmennene også hadde rot i bondesamfunnet og utøvde viktige oppgaver for bygdekommunen.

Fogdene var de første par hundreårene gjerne fremlinger i de lokalsamfunnene de virket i, ikke sjelden av utenlandsk herkomst, og som gruppe er de nok blitt oppfattet som en trussel mot den gamle bondesamfunnselitens posisjoner i lokalt styre og stell. Dessuten ble de gjerne identifisert med de «upopulære» tiltakene øvrigheten øns­ket gjennomført, tiltak som mange av dem altfor ofte gjennomførte uten hensyn til lov og rett. Ganske sikkert har en del av dem også brukt anledningen til å berike seg selv, både på bekostning av bøndene og det offentlige. De første store bondereisningene i 1430-årene var rettet nettopp mot de utenlandske fogder, som ble krevd avsatt. I norsk tradisjon assosieres fogdene ofte med fremmedstyre og hardstyre. For øvrig rapporteres det så sent som i 1530-årene om bondeaksjoner mot lensmenn, liksom mot fogder, og i Truid Ulfstands og Claus Billes recess fra 1539 nedlegges det forbud både mot fogdesoning og lensmannssoning. Lensmannssoningen var det for øvrig blitt klaget på så tidlig som i 1290-årene (se sone). Fogden var altså ikke den eneste av lensherrens ombudsmenn som kunne overskride de grensene loven satte, eller som folk aksepterte, men han var nok den som gjorde det oftest.

Norske historikere synes å ha tatt for gitt at det allerede i senmiddelalderen utviklet seg et klart over- og underordningsforhold mellom fogden og bygde­lensmannen, slik det skulle bli senere, m.a.o. at lensmannen relativt tidlig ble fogdemed­hjelper. Men dette vet vi egentlig lite om. I de områdene hvor det ikke ble utviklet noe norsk lensmannsombud i middelalderen, f.eks. på Vesterhavsøyene, i Jemtland og i Finnmark, ble det i ­stedet skapt et system av såkalte underfogder eller sognefogder, som på sett og vis utførte lensmannsoppgaver i sine distrikter, men som samtidig var langt mer avhengige av fogden enn lensmennene var i det egentlige Norge. Ennå i 1550-årene har lens­mennene kunnet utføre tilsvarende off. oppgaver som fogdene, og så vidt vi kan se med tilsvarende myndighet, og både lensmenn og fogder omtales altså som «kongelige» ombudsmenn i Christian III’s tid. Med utviklingen av en moderne statsmakt i Norge fra de siste tiårene av 1500-tallet og framover fant det imidlertid sted en forvaltningsmessig – og ­sosial – differensieringsprosess som gjorde fogden til lensmannens overordnede og plasserte lensmannen underst i lokalstyret. Og samtidig som fogden ble opphøyet i den nye overklassen, embetsstanden, fikk fogdegård og ordnede lønnsforhold, ble lensmannen deklassert til «bondelensmann».

Fogdens forvandling fra «privat» lensherretjener til kongelig embetsmann var således en lang prosess med røtter tilbake til utgangen av middelalderen. Men prosessen skjøt for alvor fart først etter 1570, og ble i det vesentligste sluttført i Christian IV’s tid, selv om det fortsatt eksisterte rester av det gamle klientforholdet lensherre-fogd helt fram til eneveldet. Det viktigste ved denne prosessen var den stadig sterkere sentrale kontrollen med fogdestillingen, den klarere definisjonen av fogdens offentlige oppgaver og myndighet, utviklingen av faste embets­distrikter for fogdene (fogderier, s.d.), og endelig innlemmelsen av fogdene i et statlig embetsverk og en ­embetsstand.

En av de viktigste enkeltfaktorene i denne utviklingen var den veldige veksten i statens finanser fra slutten av århundret, særlig etter 1620. Dette skapte behov for et mer tidsmessig oppebørselsvesen, og det ga fogden en nøkkelrolle i lokalstyret. Samtidig ble han brakt i en meget utsatt posisjon mellom sentralstyresmakter og bondesamfunn. Det var kombinasjonen av bondeklager og øvrighetens behov for kontroll med lokalstyret som til slutt beseglet fogdens skjebne og gjorde ham til statstjenestemann.

Oppebørselen hadde vært en viktig fogdeoppgave alt i middelalderen, og fra Christian IV’s tid ble fogden altså ansvarlig for all oppebørsel innenfor sitt «embetsdistrikt», fogderiet. Det gjaldt alle skatter og avgifter til staten unntatt tollen. Fogden skulle også føre tilsyn med all offentlig jordeiendom; han utstedte bygselsedler til statens leilendinger, og ga tillatelse til nybrottsmenn i allmenningene. Etter 1660 ble fogdens oppebørselsvirksomhet skilt fra den øvrige lens-/amtsadministrasjon og lagt under en lokal finansforvaltningsetat, stiftsamtstuene (s.d.), men han var personlig ansvarlig overfor rentekammeret.

Oppebørselsvirksomheten stilte også etter hvert større krav til fogdens regnskapsførsel. Fra 1713 ble det vanlig å føre en hovedbok, såkalt kassabok, ved fogdekontoret over alle inntekter og utgifter.

På 1700- og 1800-tallet fikk fogden også ansvaret for inntektene til en rekke offentlige fond og kasser som for eksempel Opplysningsvesenets fond, Norges Brannkasse, Prestegårdsfondet med flere. Fogden skulle videre oppebære og føre regnskap over inntektene til en rekke «kommunale» institusjoner som for eksempel veimesterskatten til amtets veikasse og skole- og fattigskatten til bygdekommisjonene som ble opprettet på 1700-tallet (jf. skolekommisjon, fattigkommisjon).

Fogden ble på 1600-tallet også påtalemyndighet i straffesaker og i saker hvor kongen hadde sikt- og sakefallsretten (se hals- og håndsrett). Han skulle dessuten administrere tinget, og han kunne foreta utpantningsforretninger. I en viss grad hadde han gjennom den såkalte soningen også utøvd en viss domsmakt. De eldste tingbøkene viser at fogdesoning fortsatt forekom de første tiårene på 1600-tallet; men dette var en praksis sentralstyresmaktene ønsket å avskaffe, og som ble stadig mer sjelden utover i århundret i takt med et stadig bedre utbygd domstolsapparat.

Fogden hadde videre politimyndighet i fogderiet; han skulle verne om ro og orden, fakke forbrytere, stå for fengselsvesenet og se til at dommene ble eksekvert. Før 1790 forekom det også at fogder tok opp forhør.

Fogden skulle være til stede ved skyldsettings- og avfellingsforretninger, men ble fritatt for denne plikten i 1830. Fogden førte også tilsyn med priser, mål og vekt og deltok i sesjoner og soldatutskrivning.

Etter 1814 ble det fogdens og sogneprestens oppgave å føre lister over alle stemmeberettigede. Formannskapslovene påla fogden å styre valgmøtene og føre protokoll over valgene. Han fikk sete, men ikke stemmerett, i det nye amtsformannskapet (jf. amtskommune). Fogden ble også pålagt å sende årlige rapporter over fogderiets tilstand til amtmannen (s.d.). I hele sin embetsførsel skulle fogden stå. under amtmannens kontroll, selv om han var ansvarlig direkte overfor sentralregjeringen. S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.