Benjamin Vogt (1863–1947)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Benjamin Vogt.
Foto: Hentet fra Studentene fra 1880 (1930)

Paul Benjamin Vogt (født 16. mai 1863 i Kristiansand, død 1. januar 1947 i Oslo) var jurist, pressemann, politiker og diplomat. Han var statsråd i Hagerups andre regjering 1903–1905, deretter Norges første sendemann (tilsvarende ambassadør) til Stockholm etter unionsoppløsningen. Fra 1910 til 1934 var han norsk sendemann til London.

Familie

Benjamin Vogt var sønn av statsråd Nils Vogt (1817–1894) og Karen Magdalene (“Kaia”) Ancher Arntzen (1819–1870), og ble gift i 1888 med Andrea Severine ("Daisy") Heyerdahl (1864–1946). Han var far til blant andre forretningsmannen Stener Heyerdahl Vogt (1892–1982), forfatteren Leiken Schjelderup (1895–1963) og forretningsmannen og forfatteren  Benjamin Vogt jr. (1901–1971).

Benjamin Vogt var bror av blant andre høyesterettsdommer Arne Vogt (1848-1935) og pressemannen Nils Vogt (1859–1927), samt tremenning av geologen Johan Lie Vogt (1858–1932), forfatter Nils Collett Vogt (1864–1937) og psykiater Ragnar Vogt (1870–1943).

Liv og virke

De svenske og norske delegatene ved Karlstadforhandlingene fotografert i Frimurerlosjen i Karlstad 23. september 1905, der forhandlingene fant sted. Benjamin Vogt står i bakre rekke, som nr. to fra høyre.
Foto: Anton Blomberg / Nordiska museet
Bygningen med adresse nr. 25 The Boltons i South Kensington i London ble leid og senere kjøpt av Vogt, deretter viderekjøpt av den norske stat i 1918. Eiendommen var norsk embetsbolig i London 1910-1937, og legasjon (tilsvarende ambassade) 1910-1921.
Foto: Stig Rune Pedersen (2019)

Benjamin Vogt ble født i Kristiansand, der faren på det tidspunktet var amtmann i Lister og Mandals amt. Moren døde da han var rundt 7 år gammel. 

Vogt tok examen artium ved Kristiania katedralskole i 1880. Han studerte deretter jus, og ble cand.jur. i 1885, 22 år gammel. Etter endt studium gikk han først inn i pressebransjen, og var 1886–1890 redaktør av Christianssands Tidende, som ble en ledende høyreavis på Sørlandet. Han hadde imidlertid permisjon i vinterhalvåret 1888–1889 og 1889–1890 for å studere sosialøkonomi og historie i Berlin. 

Vogt var 1892–1897 sekretær for Høyres sentralstyre, før han vendte tilbake til pressen som politisk redaktør i Morgenbladet  1898–1900, en avis som var redigert av broren Nils Vogt. Mellom 1900 og 1903 praktiserte han som overrettssakfører i Kristiania, før han mellom 1903 og 1905 var statsråd i Francis Hagerups andre regjering. Først var han medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm, før han fra 1904 ledet Handelsdepartementet og også Revisjonsdepartementet.  Vogt gikk av sammen med regjeringen 11. mars 1905.

Høsten 1905 var Vogt involvert i forarbeidet til unionsoppløsningen og var medlem av delegasjonen som forhandlet med svenskene i Karlstad. I 1906 ble han utnevnt til Norges første sendemann (tilsvarende ambassadør) til Stockholm, og bidro til å lege sårene etter unionsoppløsningen. 

I 1910 ble Vogt utnevnt til norsk sendemann til London etter Johannes Irgens. Dette var en post han beholdt helt til 1934, ett år etter normal pensjonsalder. Fra 1922 var han også samtidig norsk sendemann til Brussel. Blant hans viktigste diplomatiske oppgaver i denne perioden var å balansere Norges offisielle nøytralitet under første verdenskrig med landets interesser, ikke minst innen skipsfarten, opp mot Storbritannia og vestmaktene. 

I London leide (og senere kjøpte) Vogt en byvilla på adressen 25 The Boltons i South Kensington, som da ble både sendemannsresidens og legasjon. Den norske stat kjøpte eiendommen fra Vogt i 1918. I 1921 ble selve legasjonen flyttet til Norway House i nr. 21-24 Cockspur Street, i nærheten av Trafalgar Square, men nr. 24 The Boltons forble embetsbolig helt til 1937, tre år etter Vogts fratreden.

Etter å ha vendt hjem til Norge i 1934 virket Vogt i en periode igjen som advokat i Oslo. Han bosatte seg på Vinderen i det daværende Aker herred, i en villa på adressen Risalléen 23.

Blant flere verv kan nevnes at Vogt i 1926 var delegert til Folkeforbundet. Under Grønlandssaken 1932–1933 var han midlertidig dommer ved den internasjonale domstolen i Haag, hvor han i 1933 ble fast dommer.

Vogt ble i 1904 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, i 1906 ble han kommandør med stjerne, og han fikk i 1923. Han var også dekorert med flere utenlandske ordener, blant annet den britiske Victoriaorden og den svenske Nordstjerneordenen.

Ettermæle

I en nekrolog over Benjamin Vogt i Nationen 3. januar 1947 (redaksjonell, usignert) ble hans tid som sendemann til London beskrevet slik (utdrag):

Han forstod den engelske mentalitet. I mange henseender stod den hans egen nær. Da krigen kom i 1914 var han vel forankret og kunne gjøre sitt land store tjenester. London ble dengang meget av et sentrum for norske interesser. Benjamin Vogt varetok disse ikke alene med dyktighet, men også med myndighet. Under alle vanskeligheter og under alle tvistespørsmål mellem norske og engelske interesser evnet han å forsvare de norske på en måte, som skaffet ham hans landsmenns -  særlig sjøfolkenes og skipsredernes - takknemlighet. ... Da krigen var slutt kunne han glede seg over en samlet anerkjennelse fra alle sider. Tiden i London ble hans beste tid. Der var han fra sitt 47 til 71 år. Der fikk han utrettet mest. Det trivdes han best.

Benjamin Vogt er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Benjamin_Vogt_(1863–1947)&oldid=2815351»