Pesten på Østlandet 1654

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Krist kirkegård i Oslo ble anlagt som pestkirkegård i 1654, og støtta som ble reist samme år er Oslos eldste offentlige minnesmerke.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Pesten på Østlandet 1654 var det siste utbruddet av pest i Norge. Christiania ble ramma først og hardest, og epidemien omtales derfor ofte som pesten i Christiania. Men ettersom mye tyder på at det dreier seg om spredning fra Christiania til andre steder på Østlandet, er det hensiktsmessig å se på dette under ett. Alt tyder på at smitten kom direkte fra Nederland, som hadde slitt med pest siden 1652. I 1654 spredde den seg til København og andre steder på Sjelland, men den kom til Christiania såpass tidlig at vi kan være nokså sikre på at det dreier seg om overføring fra Nederland, og ikke via Danmark. De andre utbruddene på Østlandet skyldes så trolig smitte fra Christiania, men det kan ikke utelukkes at det også der har kommet smitte sjøveien.

Kildesituasjonen

Dette var ikke bare den siste pestepidemien, men også den best dokumenterte. I Christiania hadde man ført kirkebøker siden 1648, og disse er bevart. Dessverre var de av en noe annen karakter enn senere kirkebøker. Det viktigste ser ut til å være prestens behov for å føre regnskap. De velstående betalte for begravelse og ringing med kirkeklokker, og derfor ble deres navn ført inn i bøkene som dokumentasjon på betaling. For de fattiges del er det et annet regnskap, der gravere og andre skal ha sin lønn, men uten at man så behov for å knytte avdødes navn til dette.

Like fullt gir dette oss en god oversikt over antall døde, selv om det så klart hadde vært enda mer nyttig å vite hvem de var - da kunne man også bedre sett hvordan det ramma familier, bygårder og nabolag.

Når det gjelder de andre utbruddene har vi ikke fullt så gode kilder, men også der vet vi en del om hvem ofrene var og hvor mange det var som døde.

Pesten i Christiania

I åra 1648–1653 ble det ført inn 764 begravelser i kirkebøkene for Christiania med forstedene Pipervika og Vaterland. Dette gir et årlig gjennomsnitt på 127. Høyeste tall i perioden var i 1650, med 172 begravelser. I 1654 ble det ført inn hele 1523 begravelser, hvorav 656 med navn. Dette er omkring tolv ganger så mye som gjennomsnittet, altså en betydelig overdødelighet. Vi ser også at det aller meste av dette kom i andre halvår, etter at pesten brøt ut i juli.

De første ofrene var to jenter fra samme husstand, som ble gravlagt 30. juli. Det antas at de hadde dødd omkring 27. eller 28. juli, ettersom det var vanlig med begravelse et par-tre dager etter dødsfallet. Først etter at man var klar over at en epidemi hadde brutt ut ble det innskjerpa at pestofre skulle gravlegges senest dagen etter dødsfallet, for å forhindre spredning av miasmer. Ole Jørgen Benedictow har i sin omtale av epidemien regna ut at jentene sannsynligvis ble smitta 19. eller 20. juli, ut fra vanlig inkubasjonstid og sykeleie. Han mener at det i forkant av dette har vært en sykdomsprosess blant byens rotter i ti til fjorten dager, og at lopper med pestsmitte så har gått over til mennesker omkring tre dager etter at rottebestanden var nær utrydda. Han mener dermed at smitten må ha kommet til Christiania i begynnelsen av juli. I denne første tida var pesten i en endemisk fase, og i begynnelsen av august gikk den over i en epidemisk fase.

Siste gang en pestbegravelse er oppført i kirkeboka er den 19. november, da seks personer ble gravlagt. Om dette virkelig var de siste, eller om pesten gikk tilbake i en endemisk fase og at det bare ikke er notert årsak, er usikkert.

De 656 navngitte avdøde kom fra husstander som kunne betale for begravelse. Dette betyr ikke nødvendigvis at det var spesielt velstående, men de hadde i hvert fall et visst overskudd. Det betyr heller ikke at de 867 andre var fattige, for også mange håndverkerfamilier som ellers hadde greie forhold ville ikke være i stand til å betale for begravelse dersom det var forsørgeren som gikk bort. Mange fikk også et brått fall i inntekter; om de ikke var fattige før epidemien brøt ut, ble de det underveis. En må også ta med i betraktninga at en del familier nok betalte for de første begravelsene, men dersom mange i husstanden ble revet bort måtte de etter hvert nøye seg med fattigbegravelse. Dette betyr at vi ikke må overtolke dataene med tanke på forholdet mellom rike og fattige, eller med tanke på hvem som ble hardest ramma av pesten.

25 av de 656 ble gravlagt før det første kjente pesttilfellet. Det vil si at omkring 96 prosent døde under epidemien. Når det er en så dødelig sykdom som pest som raser, i en tid uten effektive medisiner, vil de aller fleste dødsfall være knytta direkte til den. Selvsagt kan det være ulykker og enkelte andre sykdommer, men de aller fleste dør av pest før de rekker å dø av noe annet. Blant de ikke navngitte mener Beneditow at 834 personer døde under epidemien. Han mener dermed at vi kan sette antall ofre til omkring 1440 personer.

Vi vet mye om letaliteten under en pestepidemi, det vil si dødeligheten blant de som er smitta. Det som er vanskeligere å regne ut er mortaliteten, altså dødeligheten i hele befolkninga. Dessverre har vi for lite data om hvor mange mennesker det var som bodde i Christiania med forsteder på denne tida. Ei gruppe vi har oversikt over er soldatene på Akershus festning. Det var 92 mann der da epidemien begynte, og da den var over var 39 av dem døde. Dette tilsier en mortalitet på 45–50 prosent. Trolig er dette for høyt, fordi festningen var et område som var sterkt utsatt for smitte. Det var store matlagre der, og det førte til både mye trafikk og til at det var mange rotter. Disse soldatene er forøvrig ikke med i kirkebøkene for Christiania; slottsmenigheten lå formelt under Aker.

Som følge av de mange dødsfallene på festningen ble det oppretta en ny kirkegård i Aker. Deler av den er bevart; Krist kirkegård ligger ved Margaretakyrkan og det tidligere hovedbiblioteket til Deichman. Den første som ble gravlagt der var pestofferet Arne Sigvardsen fra Vang på Hedmarken. Det ble satt opp ei minnestøtte med følgende innskrift:

JESV CHRISTO TIL ÆRE SOM OPVÆCKER DE DØDE, ER DENNE KIRCKEGAARD I DEN STORE PESTIS TID A 1654 ANORDNET AF HANS JAKOBSØN SCHØRT K.M. OBERSTE OC COMMANDANT PAA AGERSHUS, DA I STATHOLDERS W.H. GREGERS KRABBIS FRAVÆRELSE I SLOTESLOV FORORDNET EFTER BISPENS m. HENNING STOCKFLEZ BEFALING AF SLOZPRÆSTEN H. MICHEL PEDERSØN ESCHOLT DEN 18 OCTOBRIS INDVIET VED TØYHUSS-FORVALTEREN CAPT. LAURITS PEDERSØNS INSPECTION INDHEGNET. DEN FØRSTE HER VDI BEGRAFVEN VAR ARNE SIVARDSØN SOLDAT AF WANG SOGN.

Kirkegården var altså oppretta etter ordre fra festningskommandanten, oberst Hans Jakobsøn Schørt i stattholder Gregers Krabbes fravær. Slottsprest Michel Pedersøn Escholt innvia den, med tillatelse fra biskop Henning Eggertsen Stockfleth. Denne minnestøtta, kjent som peststøtta, er forøvrig det eldste bevarte offentlige monumentet i Oslo.

Pest på Ullensaker

Det finnes ingen samtidige kilder som beskriver pest på Ullensaker, men i 1669 fortalte et tingsvitne at høsten 1654 døde tolv personer av pest på gården Brotnu. Vitnet var Brigitte Brotnu, som kunne fortelle at hennes først ektemann Mads Brotnu var en av de som ble revet bort. Om det også var pest på andre gårder er ukjent. Dette er den eneste spredninga nordover vi kjenner til, og den kom ganske sikkert fra Christiania. Veien til Hamar og videre til Nidaros gikk over Ullensaker.

Pest i Trøgstad

Fra Trøgstad prestegjeld finnes ei kirkebok som starter så tidlig som 1646. I et normalt år ble det gravlagt omkring 40 mennesker i prestegjeldet. I peståret 1654 var det hele 325 gravferder, noe som trolig tilsvarer omkring en tredjedel av innbyggertallet. Også her kom smitten trolig fra Christiania; det er vanskelig å tenke seg andre smitteveier inn til området. Det var blant annet handel med landbruksprodukter fra Trøgstad til byen, og det kan også ha vært personer med tilknytning til Trøgstad som flykta fra den pestramma byen og tok med seg smitte.

Pest i Asker

I Asker prestegjeld ble det i 1655 konstatert at gårdene Arnestad, Bjerkås og Gisle lå øde etter at alle der hadde dødd i pesten høsten før. Gårdene ligger sørøst i Asker, nær sjøen opp mot grensa til Røyken prestegjeld. De tilhørte Nesøygodset. Det er ikke spor etter smitte i det som nå er Bærum kommune eller andre deler av Asker prestegjeld. Smitten kan ha spredd seg fra Christiania, uten at den har slått ned i området mellom byen og disse gårdene, men den kan også ha kommet sjøveien med nederlandske skuter som seilte med trelast.

Pest i Lyngdal

Vi har omtalt dette som pest på Østlandet, men det finnes et mulig tilfelle i Agder også. I Lyngdal er det i et lensregnskap for Lista len 1654–1655 omtalt at en mann ble bøtelagt for seksuell omgang med ei kvinne (i kilden omtalt som «hore», idet hun bedrev hor og ikke fordi hun var prostituert), og at dette skjedde kort tid før pesten opphørte. Ut over dette vet vi ikke noe om pesten i området. I og med at den kun nevnes på dette isolerte områder, er det grunn til at tro at det var trelasthandel med Nederland som var smittekilden.

Pest på Bragernes

Bragernes, som i dag er en del av Drammen, ser ut til å ha fått pestsmitte inn fra Danmark. Et av kongens skip, «Den sorte bjørn», seilte i strid med kongelige forordninger om forbud mot skipsfart fra steder med pestsmitte til Bragernes høsten 1654. I løpet av september døde flere av mannskapet, mens skipet lå til kai og tok inn last. Pesten spredde seg så i befolkninga på Bragernes, og herja fram til slutten av desember. Også her finnes kirkebøkene, som viser at det var mange dødsfall.

I flere tilfeller står det i kirkeboka at de døde var på «pesthuset». Dette er det eneste eksempelet vi kjenner på at man faktisk fulgte en forordning fra 1625 om at det skulle opprettes et eget pestlasarett dersom en epidemi brøt ut.

Det siste offeret er ført inn i kirkeboka som «Mogens Strøms mindste og sidste barn», gravlagt 27. desember 1654. Dette barnet er trolig den siste som døde av pest i Norge.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Pesten_på_Østlandet_1654&oldid=1531001»