Kristiania/Oslo 1814–1940
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Kristiania/Oslo 1814–1940 tar for seg Oslos historie fra byen gikk fra provinsby til hovedstad i 1814 og fram til utbruddet av andre verdenskrig i 1940. Selv om Norge i løpet av høsten 1814 gikk i i personalunion med Sverige, fikk Oslo en helt ny status som følge av oppløsninga av dobbeltmonarkiet Danmark-Norge. I 1905 ble skiftet enda sterkere, i og med at regjering og konge ikke lenger skulle sitte i Stockholm. Tidlig i denne perioden kom også formannskapslovene, som førte til nye styreformer lokalt. Videre var 1800-tallet en periode der byen flere ganger sprengte sine grenser, og spiste av Aker herred gjennom byutvidelser. Veksten i folketall førte til mange byggeprosjekter, og mye av den byen vi ser i dag ble til i andre halvdel av 1800-tallet. Mange bygninger fra denne tida står, og mange av de nyere bygningene følger eiendoms- og gatemønsteret fra 1800-tallet.
I løpet av denne perioden kom også byens navneendring. Først en rent skriftlig endring, fra Christiania til Kristiania i siste del av 1800-tallet. Og i 1925 kom den langt mer dramatiske endringa fra Kristiania til Oslo, tilbake til det navnet byen opprinnelig hadde hatt. I denne teksten brukes for enkelhets skyld Kristiania som fellesform i tida fram til 1925, og etter dette brukes Oslo. Mer om bynavnet og prosessen som førte til endring kommer lenger ned i artikkelen.
Hovedstad igjen
I 1314 ble det bestemt at Norges rikes kansler skulle ha sete i Oslo. Mange - og i hvert fall mange Oslo-folk - regner dette som året da Oslo ble landets hovedstad. En kan diskutere om hovedstadsbegrepet i det hele tatt hadde noe for seg i Norge i middelalderen, men det er ingen tvil om at den utviklinga som ble satt i gang i 1314 førte til at det 500 år senere ikke var noen tvil om hvor hovedstaden skulle ligge. Som i 1314 kom det ikke noe vedtak som sa tydelig at Kristiania er rikets hovedstad. Men Stortinget ble plassert der, og kong Christian Frederik hadde fått tildelt en bolig på Bygdøy, som den gang lå rett utafor Kristiania. Det var da også gitt at både regjering og Høyesterett skulle holde til i Kristiania, som dermed hadde alle de funksjonene vi normalt assosierer med en hovedstad.
Nå ble det slik at Norges selvstendighet ble kortvarig. Etter krigen mot Sverige 1814 kom Mossekonvensjonen, og i løpet av en hektisk høst kom Norge inn i personalunion med Sverige. Like fullt var dette en annen posisjon enn den Norge hadde hatt som dansk lydrike siden 1500-tallet. Stortinget skulle bevares, og Norge hadde egne lover og domstoler. Vi hadde også egen regjering, men den var delt i en statsrådsavdeling i Stockholm og et ministerium i Kristiania, lenge med en stattholder som leder. Kristiania var altså ikke alene om ha ha hovedstadsfunksjoner etter at unionen ble inngått. Men med tanke på byens utvikling er statusen som hovedstad sentral, for den førte til store offentlige byggeprosjekter. Ikke minst er Det kongelige slott og Stortingsbygningen viktige. Når vi tar for oss denne perioden, er altså statusen som hovedstad noe man må ha med i tankene for å forstå utviklinga.
Byens vekst
Utdypende artikkel: Oslos byutvidelser
Den byen som ble oppretta ved Akershus festning i 1624 var liten. Selve byen dekka stort sett bare det området vi nå kjenner som Kvadraturen. I tillegg hadde byen jurisdiksjon i tilgrensende forsteder, selv om disse lå i Aker, og den hadde en bymark som ble forvalta av byen. Først i 1735 kom en klargjøring av disse grensene, etter at man gjennom et drøyt århundre stort sett ser ut til å ha styrt etter presedens uten klart definerte grenser. Forstedene fikk da ei grense som grovt sett gikk fra Skillebekkens utløp opp til Akerselva nær Bjølsen, og så ned langs elva til Bjørvika. Innafor dette området nevnes i 1745 forstedene Pipervika, Grændsen, Sagene, Vaterland og Sagbanken. Kjøpmannsdistriktet, den delen av byen som var den virkelige kjøpstaden med fulle rettigheter til handel og håndverk, forble uforandra helt til 1784.
En konsekvens av skillet mellom kjøpstaden og forstedene var at det var noe forskjellige regler. I byen var det murtvang for å forhindre bybranner, mens man i forstedene stort sett bygde i tømmer. Det var lite eller ingen regulering i forstedene, hvilket ga trange og uhygienske forhold. Det var også et stort sosialt og økonomisk skille mellom de som var innafor og de som var utafor kjøpstadsgrensa. For å få et større kjøpstadsområde, og å kunne regulere noen områder veldig tett på kjøpmannsdistriktet, kom den første virkelige byutvidelsen i 1784. Da ble et område langs dagens Storgata og Brugata fram til Vaterlands bru innlemma i kjøpstaden. Et tiår seinere fikk også noen enkeltgårder på hjørnet av Dronningens gate og dagens Biskop Gunnerus' gate del i kjøpstadsrettighetene.
Dette er altså status i 1814: Kjøpstaden Kristiania dekker et område som var mindre enn det vi i dag regner som sentrum, mens et noe større område i Aker herred delvis ble styrt av byen. Den første utvidelsen etter 1814 kom allerede i 1817, da en del av festningsområdet ble utparsellert og innlemma i kjøpstaden. Dette omfatta blant annet Grev Wedels plass. I 1819 ble nordsida av Grensen innlemma i kjøpstaden. Som vi ser var alle disse utvidelsene små, noen få kvartaler eller ei gate. I 1839 tok de i litt hardere, da Vaterland og Fjerdingen, på 347 dekar, ble innlemma i byen. Dette ble den siste av småutvidelsene; senere ble regelen at man heller tok seg tid til å gjøre grundigere forarbeid og innlemme større områder i byen.
Aker herred sto i en spesiell situasjon. Den delen av herredet som ble styrt fra Kristiania var rett nok ikke så veldig stor geografisk, men den omfatta en betydelig del av befolkninga. Forstedene var tettbygde og trangbodde, mens resten av herredet var landsbygd med mer spredt bebyggelse. En stor utfordring for Aker var fattigvesenet. Rett nok bar Kristiania byrden i de delene av forstedene som var underlagt byen, men grensene ble stadig sprengt, og Aker hadde uforholdsmessig mange fattige innafor sitt ansvarsområdet. For å bøte på dette foreslo Akers fattigkommisjon i 1832 at et betydelig større området skulle underlegges byen. En kongelig kommisjon mente i 1843 at dette var en god plan, men på samme tid kom også et annet forslag. Tanken var da å opprette nok en kjøpstad, som skulle hete Akerstad. Denne skulle i hovedsak dekke Grønland og Enerhaugen.
Saken gikk og gikk, og problemene bare vokste. Først i 1857 hadde man kommet så langt at det ble fatta et vedtak. Da var situasjonen annerledes enn i 1832 og 1843, og ideen om Akerstad ble forlatt. Det ble også slik at man ikke bare la flere forstadsområder under byens jurisdiksjon, men i stedet innlemma dem i selve kjøpstaden. Vedtaket omfatta et langt større område en tidligere utvidelser: Alle de gamle forstedene, Grünerløkka, østlige og nordlige deler av Sagene (som hadde vokst fram etter at det opprinnelige Sagene var lagt under byen) og noen mindre områder på vestsida av Akerselva ble innlemma i kjøpstaden. Det nye kjøpstadsområdet ble da på 9789 dekar. Vedtaket trådte i kraft 1. januar 1859.
Utvidelsen i 1859 løste ikke problemet, den bare flytta det. Det var fortsatt attraktivt å slå seg til nær kjøpstaden, men i et område uten nevneverdig regulering. Industrialisering førte til at veksten bare økte, og mange arbeiderfamilier hadde ikke råd til å bo innafor bygrensa. Kristiania, Aker og en kongelig kommisjon så på problemet i 1870-åra, og kom fram til samme løsning som sist - men denne gang mye raskere. I 1875 var den kongelige kommisjonen ferdig med sin innstilling.