NS Kvinneorganisasjon
Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon var en særorganisasjon for kvinner tilknyttet Nasjonal Samling.
Historie
Organisasjonen hadde sin tidligste begynnelse i 1933, da to lokale kvinnelag av Nasjonal Samling (NS) ble dannet i Oslo. Utover året kom kvinnelag i gang andre steder i landet, og 14. mai 1934 ble Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK) formelt stiftet som landsomfattende organisasjon. Vidkun Quislings ektefelle Maria skal ha vært involvert i oppstarten og ble utnevnt til æresmedlem i 1934.
I 1936 hadde NSK 30 lokale lag, men etter stortingsvalget dette året, da partiet led et sviende valgnederlag, var det neste ingen aktivitet i organisasjonen, på linje med de øvrige tilknyttet Nasjonal Samling.
Tilsvarende vokste medlemskapet også i Kvinneorganisasjonen under andre verdenskrig i ly av den tyske okkupasjonen fra 1940. I januar 1945 hadde organisasjonen sitt største medlemstall på 16 029. Til sammen var rundt 20 000 kvinner innom organisasjonen, og dette utgjorde nesten en tredjedel av medlemmene i NS. De fleste var husmødre, og det var en overvekt av unge kvinner.
Fra 1941 var også Kvinnehirden en del av organisasjonen.
Ledere
- Marie Irgens (1934–1935)
- Øyvor Hansson (1935–1941)
- Olga Bjoner (1941–1945), tidligere leder for bondekvinnelaget
Oranisasjon
Organisasjonen var hierarktisk organisert med førerprinsippet, med lokallag underlagt fylkeslag, og fylkeslagene underlagt landslederen.
Opprinnelig hadde organisasjonen fem spesialavdelinger:
- Kulturavdelingen, leder Ragna Prag Magelsen
- Propagandaavdelingen, leder Jenny Hirschel Haag
- Husyrkeavdelingen (avdeling for hus og hjem)
- Sosialavdelingen
- Bondekvinneavdelingen
- Kvinnehirden fra 1941, leder Randi Roberg
Politisk syn
Mens kvinner i det nasjonalsosialistiske Tyskland var en del av et privte sfæren, mente Olga Bjoner og lederen av Kulturavdelingen Ragna Prag Magelssen at kvinner var undervurdert i samfunnslivet. De var like sterke og dyktige som menn. Oppgaven som mor og husmor var deres «helligste kall», og nettopp dette betydde at de hadde plikt og rett til å delta fullt ut i samfunnsliv og politikk.
Dette var standpunkter som var vanlige på den politsike høyresiden før krigen, men i tillegg betonte NSK rasistiske og antidemokratiske synspunkter. De mente at demokratiet hadde ikke skaffet kvinner deres rettmessige plass, og det var gjennom Vidkun Quisling og Nasjonal Samling de skulle få den innflytelsen de hadde krav på.
Nasjonalismen lå til grunn for tenkingen og også moderskapet ble knyttet til det nasjonale. Målsetningen var tanken om en sunn, stadig økende befolkning, og i denne måtte uønskede elementer lukes ut i et program for rasehygiene, hvor staten kunne ta i bruk tvungen sterilisering, forbud mot innvandring av «skadelige fremmedelementer», og tiltak mot «degenerasjon ved raseblanding».
Etter at Josef Terboven 25. september 1940 hadde forbudt alle politiske partier i Norge utenom NS, var NSK den eneste tillatte partipolitiske kvinneorganisasjonen i landet. Den 18. juni 1941 ble upolitiske organisasjoner forbudt, eller satt under «kommissarisk ledelse» av norske nazister. I Norske Kvinners Nasjonalråd ble lederen Sigrid Stray avsatt, og organisasjonen ble tildelt to kommissariske ledere.
I andre organisasjoner, som Sykepleierforbundet og Lærerinneforbundet, førte omorganiseringen til masseutmeldelse. NSK lyktes ikke med å få kontroll over organisasjonene, som fortsatte sin virksomhet i det skjulte.
Oppgaver
Foruten å arbeide for å overta kontrollen over andre kvinneorganisasjoner, drev NSK med ulike propagandavirksomhet, samlet inn metall til den tyske krigsinnsatsen og de drev framfor alt sosialt arbeid. Dette var blant annet å ta seg av frontkjempernes pårørende, arbeidet for å få til en husmorvikarordning, hadde systuer der man kunne få råd og hjelp til å sy om klær, husstellstasjoner og Mor- og barn-kontrollstasjoner. De samlet også inn metall til den tyske krigsinnsatsen.
Innflytelse på NS
Programpost 20 da NS ble stiftet krevet «Politisk, rettslig og yrkesmessig likestilling mellom mann og kvinne». Men da NS var mannsdominert, oppnådde ikke kvinneorganisasjonen å få politisk innflytelse i partiet. I NS' hovedstyre var det bare to kvinner, og kvinnene var nesten ikke representert i herredsting, komiteer eller nemnder. Kvinner fikk så å si ikke tillitsverv i NS, bare i NSK. Olga Bjoner arbeidet hardt, men forgjeves for å få opprettet et husyrkedepartement.
Rettsoppgjøret
Ved rettsoppgjøret ble ledelsen i NSK arrestert og stilt for retten, på linje med de øvrige i NS' ledelse. Olga Bjoner ble i mars 1948 dømt til seks års fengsel, en erstatning på kr 15 000 (tilsvarende rundt 310 000 i 2017) og tap av sivile rettigheter i ti år. Både i saken mot Bjoner og mot propagandaleder, Jenny Hirschel Haag, ble det særlig lagt vekt på propagandavirksomheten, sæærlig den anntisemittiske agitasjonen og vervebestrebelsene til både frontkjempere og frontsøstre. I dommen mot kultur- og opplæringsleder Ragna Prag Magelsen, vektla hennes bestrebelser med å overta andre kvinneorganisasjonene og hennes utstrakte kursvirksomhet og studiesirkler for å lære kvinnene opp i «nyordningens tanker». Kvinnehirdens leder Randi Roberg fikk den nest strengeste straffen etter Bjoner, på 3,5 års tvangsarbeid, hovedsakellig for propagandaarbeid. NSKs fylkesledere fikk stort sett bøter.
Det er ikke noe i dommene mot kvinnene som tilsier at de fikk mildere dommer enn for mann som hadde deltatt på samme nivå og type saker.
Kilder
- Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon i Store norske leksikon
- Hans Fredrik Dahl, Bernt Hagtvet, Guri Hjeltnes: Den norske nasjonalsosialismen: Nasjonal samling 1933–1945 i tekst og bilder, Pax Forlag, 1982, ISBN 82-530-1171-7
- Kvinner som svek