Helsevesenet
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Helsevesenet definerer vi gjerne som det samla system av institusjoner og tjenester som finnes for å behandle sykdommer og skader, yte omsorg til pleietrengende og styrke folkehelsa. Hovedfokuset i denne artikkelen er å gi en oversikt over hvordan helsevesenet har utvikla seg fra middelalderens religiøse institusjoner til dagens system.
I middelalderen
De første helseinstitusjonene i Norge var tilknytta klostrene. Noen ordener hadde det å ta seg av syke og fattige som en av sine hovedoppgaver, men uansett orden var det vanlig å drive en eller annen form for helse- eller fattiginstitusjon. Det eldste sykehuset i Norge er Trondhjem Hospital, og det har ligget på samme eiendom siden før 1277. Det noe yngre Oslo Hospital var en del av Fransiskanerklosteret som ble oppretta i Oslo i 1291; sykehuset kom noen år senere.
Den medisinske hjelpen man kunne få var først og fremst omsorg og det man kunne gi av symptomlindring gjennom urter og annen naturmedisin. Sår, brudd og andre skader ble stelt så godt man kunne, og unngikk man infeksjon eller klarte å folde feberen nede hadde pasienten en sjanse. Vel så viktig som det fysiske var omsorgen for pasientens sjel, som måtte gjøres klar for overgangen til det hinsidige.
Profesjonalisering og statlig aktivitet i dansketida
Mot slutten av 1500-tallet begynte staten å se på behovet for et helsevesen. Ved reformasjonen ble klostrene sekularisert, og hositser, hospitaler og fattighus ble nedlagt eller drev videre under svært vanskelige forhold. Det ble bestemt at det skulle ansettes en universitetsutdanna lege i hvert stift i Danmark-Norge. Et stift er stort, spesielt i det langstrakte Norge, så dette monnet lite. På begynnelsen av 1600-tallet ble det oppretta stadsfysikusstillinger i byene. Bergen fikk sin i 1606, Kristiania i 1626, Trondheim og Kongsberg i 1660. I Kongsberg gikk denne legen under tittelen bergfysikus.
De universitetsansatte legene ble omtalt som enten fysikus (physicus) eller medikus (medicus). De kunne bare behandle det man omtalte som innvortes sykdommer. Skader og sykdommer som krevde kirurgiske inngrep ble behandla av chirurgici. En chirurgus var utdanna ved å gå i lære hos en mester, slik det var i håndverksfagene. De var også kjent som badskjær/bartskjær – de var også utlært som barberer, og kombinerte dette med legevirksomheten. På 1700-tallet ble også kirurgien tatt inn på universitetet, med kirurgisk eksamen ved Københavns Universitet fra 1736. Kirurgene ble etter dette organisert som en egen etat en tid, inntil de noe før 1814 ble slått sammen med legeetaten.
Noe etter 1730 ble det også oppretta et medisinalvesen som ble lagt under Danske kanselli. Smålenenes amt fikk en amtsmedikus i 1729, og de andre amtene fulgte etter. Det be også oppretta karantenekommisjoner i kystbyene, og i 1737 ble det poåbudt å ha en sunnhetskommisjon i stiftsbyene. Kommisjonene skulle bestå av en representant for magistraten, en av de fremste borgerne, en medikus eller kirurg og en høyere offiser.
I 1803 ble ledelsen av medisinalvesenet overført til et sentralt sunnhetskollegium i København. Man begynte å holde øye med helsetilstanden rundt i riket, gjennom å pålegge lokale embetsmenn å sende inn meldinger om sykdommer, dødelighet, leger og jordmødre og kvakksalvere. Spesielt var man opptatt av å kartlegge veneriske sykdommer, kopper og epidemier. Det ble også oppretta en karanenedireksjon for Danmark-Norge. I 1807 måtte Norge få et eget sunnhetskollegium fordi kommunikasjonen ble forstyrra av Napoleonskrigene. Dette var underlagt det danske sunnhetskollegiet, men måtte i praksis fungere som en egen etat.
Etter 1814
I 1815 ble det norske sunnhetskollegiet erstatta av et medisinalkontor. Det ble lagt under 3. departement. Fra 1819 til 1845 lå det så under Kirkedepartementet; fra 1846 til 1878 under Indredepartementet og fra 1878 til 1891 under Justisdepartementet.
I 1830 ble alle leger pålagt å sende innberetninger om helsetilstanden i sine distrikt. Dette omfatta ikke bare epidemier og sykdommer, men også blant annet værets innflytelse på helsetilstanden – med meteorologiske observasjoner – og informasjon fattigpleien. Medisinalinnberetninger er en viktig kilde, som finnes hos Riksarkivet. Legestillingene ble forøvrig i stadig større grad besatt av leger utdanna ved Universitetet i Oslo. Man ansatte også jordmødre med sertifisert utdanning, først fra Danmark og etter hvert også fra Norge.
Karantene- og sunnhetskommisjonene ble omorganisert i 1848/1849. Den nye sammensetninga i kystbyene var en formann, en lege, en representant for tolletaten og en sjøkyndig mann. I innlandet ble sammensetninga mer eller mindre som før i sunnhetskommisjonene. På landet fikk fogdene fra 1860 ansvaret for å sette i verk tiltak mot epidemier, mens karantene- og sunnhetskommisjonene ble omgjort til helsekommisjoner. De skulle nå ledes av en lege, og ha representanter for magistraten eller politietaten, militæret og bystyret.
I 1900 var det 890 leger og 1144 jordmødre i Norge.
Litteratur og kilder
- Helsevesenets historie, Store medisinske leksikon.
- Helsevesen i Norsk historisk leksikon.
- Folkehelse i Norge 1814–2014, Folkehelseinstituttet.