Herlog Hudfat

Herlog Hudfat (død 1508 i Hedmark), eller Herluf Hyddefad, (også kalt Herlov og Herlaug, Hyttefat og Hufvodfaat) var høvedsmann eller fører for et opprør mot danskekongen. Historien starter under kong Hans sin periode da ridder og landeier i hele det søndenfjeldske Norge, Knut Alvsson døde i 1502. Herluf var en bekjent av Alvsson. Det ble raskt konstatert at dette var et nidingsverk av danskekongen som fabrikkerte en grunn og overtok alle landeiendommene til Alvsson. Det hadde vært opprør og misnøye blant norske og svenske storfolk lenge. Da sønnen til kong Hans overtok tronen i 1506 ble det innsatt fogder i distriktene. Blant disse var en som tidligere var involvert i forræderiet mot Alvsson. Dette skapte stor uvilje blant almuen og bøndene som da tok til våpen. Herluf ble anfører for bondehæren som omfattet hele Hedemarken og Solør. Da kong Christian II hørte om dette reiste han til Akershus og tok opp jakten på opprørerne. Bondehæren ble fanget. Mange stormenn mistet livet og ble henrettet. Herluf ble fanget, avhørt og dømt til og bli lagt på steile og henrettet. I denne prosessen blir biskopen på Hamar Karl Jensson Skonk (Skancke) anklaget for og ha stått i ledtog med opprørerne. Han blir også fengslet og frykter for sitt liv og han forsøker og flykte. Han river opp noen klær og forsøker og fire seg ned og ut av et vindu, men han falt ned og den ene foten ble knust og han døde senere av skadene. Det er senere blitt antatt at han var uskyldig.

Opprøret

Sokneprest Arvid Siggesson i Mora i Sverige skrev i forbindelse med opprøret et brev, der Herluf nevnes. Det fortelles at hertug Christian, som to år tidligere hadde blitt visekonge i Norge, dro på Hedmarken for å slå ned opprøret. De sperra veiene for ham, men han tok en annen vei og fikk drept noen opprørere og tok andre til fange. En av de drepte skal ha vært Herluf. Fangene ble henretta, etter at de hadde oppgitt at biskop Karl Jensson Skonk var hovedmannen bak opprøret. Det er bare Christians eget vitnesbyrd som forteller om biskopens rolle, og det er grunn til å tro at dette var et forsøk på å rettferdiggjøre hans angrep på kirka.

På Toten er det en tradisjon som forteller at Herluf satt fengsla i potetkjelleren på Hoff prestegard mens han venta på henrettelsen. Vi vet at Hoff kirke ble brent ned i 1508 i forbindelse med opprør, og det er all grunn til å tro at det dreier seg om det samme opprøret. Men det finnes ingen kilder som antyder at Herluf var på denne sida av Mjøsa, og Arvig Siggesson forteller at han ble drept på Hedmarken. Han forteller at noen ble tatt til fange, mens andre ble slått i hjel, og sier at «Och ther bleff Herlog Hwfwoodfaat slagen met nogre flere the beste».

Ifølge en tysk krønike fra 1532 ble Herluf Hudfats hode satt på stake med en jernkrone ved Akershus festning.

Når Herlog har fått en nokså framtredende rolle i tekster om denne perioden i norsk historie skyldes det først og fremst av Arild Huitfeldt i sin Danmarks Riges Krønike («Historiske beskriffuelse, Om hues sig haffuer tildragit under kong Christiern den annen» - 1596 og «kong Hansis Krønicke - 1599) Her blir Herloff Hyddefad beskrevet som en sentral leder for opprøret. I Huitfeldts versjon ble Herlov tatt til fange og ført til Båhus festning hvor han ble lagt på steile. Under tortur anga han flere medskyldige, og noen av biskop Karls sveiner anga også biskopen. Det skal ha vært den svenske riksforstanderen Sten Sture som sto bak opprører, med biskopen som den norske hovedmannen. Huitfeldt plasserer hendelsene i 1502, fire år før Christian ble visekonge, og det står at han fulgte farens vilje da han dro til Norge for og slå ned opprøret. Huitfeldts tekst inneholder trolig en rekke feil, og skrevet med en politisk målsetning. Men den ble allikevel tatt med av blant annet Ludvig Holberg og Henrik Wergeland i deres framstillinger av perioden. Herlog ble også kjent gjennom P.A. Munchs Norges, Sveriges og Danmarks Historie til Skolebrug fra 1838. Først med Ernst Sars ble historia endra. Sars påviste i kildene at det ikke var grunnlag for å snakke om et nasjonalt adelsopprør, og at Herlog var en ukjent størrelse som bare nevnes én gang. Halvdan Koht og Lars Hamre har senere trukket de samme konklusjonene som Sars.

Hvem var han?

En annen side ved Herlufs historie er forsøkene på å plassere ham i landskapet. Det har vært argumentert for at han var tilknytta gården Ringnes på Stange, og det er fremma en hypotese om en Hudfat-slekt fra Gudbrandsdalen på 1300- og 1400-tallet. Navnet Hudfat er nevnt i flere diplomer, men det kommer aldri fram om det er et slektsnavn eller et tilnavn.

Sars konkluderte med at Herluf ikke kunne ha vært adelig, og at lederne var bønder. Svein-Erik Ødegaard mener at dette er en tolkning som passet godt for en Venstremann, og for senere marxististiske historikere, men at det finnes indikasjoner på at han faktisk kan ha tilhørt lavadelen. Han viser til flere artikler som omtaler en lavadelsslekt med navnet Hovudfat eller Hudfat. Ødegaard viser en mulig tilknytning til Ringnes gjennom en Torsten Herlogsson Nøttestad, som skal ha vært sønn av Herlog Hudfat på Ringnes. Noe bevis for dette finnes ikke; den Herlog som var far til Torsten er ikke identifisert. Torstens sønn døde i 1625, hvilket gjør det mulig at han var sønnesønn av en person som døde i 1508, men det kan også ha vært en annen person ved navn Herlog på Ringnes.

Ødegaard viser blant annet til en artikkel fra 1952 av Christian Spangen, og det er her vi finnet grunnlaget for å knytte Torsten Herlogsson til Herlog Hudfat. Han knytter slekta til gården Nøttestad på Stange og til nabogården Ringnes. Lagmann Mandrup Pedersen Schønnebøl skrev i en innberetning fra 1647, kalt «de Schønnebølske aner», at en av hans formødre var Sigrid Hyttefad av Nøttelstad. Hun skal ha vært født omkring 1400. Schønnebøl tilhørte danske uradel, men ville også vise til adelig slekt på den norske sida. Spangen mener at det ikke er noen grunn til å tro at han la inn navnet Hyttefad for å pynte på slektstreet, ettersom det allerede var fullt av adelige personer. Spangen er helt sikker på plasseringen av Herluf på Ringnes, og at slekta var tilknytta også nabogården Nøttestad, men heller ikke han har kilder som påviser dette direkte ut over at en person ved navn Herlog har levd der omtrent på tida for opprøret.

Litteratur

• Njåstad, Magne: Herlaug Huvudfat i Norsk biografisk leksikon.
• Spangen, Christian: «Slekten Hudfat» i Norsk slektshistorisk tidsskrift b. XIII (1952).
• Ødegaard, Svein-Erik: «Herlog Hudfat : Person, gods og nærmeste etterslekt» i Norsk slektshistorisk tidsskrift b. XXVIII (1982).
• Arild Hvitfeld - Historiske beskriffuelse, Om hues sig haffuer tildragit under kong Christiern den annen (1596)
• Arild Hvitfeld - kong Hansis Krønicke (1599)
• Historie ofver forhållendena mellan Sverige og Norige - Gust.Abr. Silverstolpe (1823)
• De tre nordiske rigers historie - C.F. Allen (1864)
• Bergen Adressecontoirs Efterretninger 9 okt. 1874 nr. 275 og 10 okt 1874 nr. 276

Søk på nasjonalbibiloteket på Hyddefad gir mange lignende treff som kildene over.