Karl Johan Fredriksen (1844–1946)

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 16. nov. 2023 kl. 13:49 av Olve Utne (samtale | bidrag) (Teksterstatting – «[[kategori:» til «[[Kategori:»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Stor-Johan på gamlehjemmet i Våler i Solør.
Foto: Ukjent

Karl Johan Fredriksen, kjent som «Stor-Johan» (trolig født mellom 1844 og 1851 i Hobøl, død 20. februar 1946 i Våler i Solør) var stamfar til Stor-Johanætten og en legendarisk skikkelse i det norske romanimiljøet i første halvdel av 1900-tallet.

Slekt og familie

Det er knytta en del usikkerhet til Karl Johans opphav. I et manntall fra 1927 oppga han at foreldrene het Karl Gustav og Hella Sofie Pettersen. Mora er andre ganger navngitt som Helena Sofie eller Hedda Sofie. Faren er noen steder oppgitt å være skolemester, og i andre sammenhenger prest eller klokker.

Slektsforskere som har tatt for seg Stor-Johan har kommet til at han var sønn av Karl Gustav Fredriksen Hartmann (1833–1896) og Hedda Sofie Ström (1832–1862). Faren var omreisende kurvmaker, og sønn av kobberslager Johan Fredrik Fredriksen Hartmann (f. 1775) og Anna Kajsa Hermansdatter (f. 1813). Dette plasserer ham inn i en svensk romanislekt. Farens patronym forklarer også hvorfor han kalte seg Fredriksen. Dette er så langt den teorien som har best grunnlag i kildene.[1]

Andre mener å ha funnet bekreftelse på at faren var skolemesteren Karl på Rotberget (i Hof, nå Åsnes kommune.[2] Hvis dette stemmer er det usikkert om han sjøl var av romanislekt, eller om han var en av de mange bonde- eller husmannssønner som valgte liv langs landeveien. Var man først fattig, mente mange at det var bedre å være fattig og fri enn å sitte bofast. En mulighet er at faren var bofast, men at mora var av romanislekt; en teori er at hun var av Fredriksen-ætt, hvilket jo også forklarer Stor-Johans navn.[3] Dattera Marie Lovinie mente at han nok var av ren taterslekt.[4]

I en notis fra 1941 om at han skulle ha fylt 100 år kom enda en versjon: Han skal da ha fortalt at faren var svensk og het Fredriksson, mens mora het Anne Stina. Svensken Fredriksson passer med den tidligere nevnt Karl Gustav Fredriksen Hartmann, men Anne Stina er et avvik fra det han hadde sagt tidligere.[5]

Han ble gift med Ulrikke Karlsdotter Stålberg (1847–1910/1912), kalt Ulla, som også var av svensk romanislekt. Hun kalles dels Sofie Ulrikke og dels Lena Ulrikke - ettersom det ikke er uvanlig med tre fornavn i Sverige kan det rette være en kombinasjon av disse navnene. Hun var datter av Karl Magnus Erlandsson og Anna Elisabeth Larsdotter Lund, og hadde navnet Stålberg etter sin mormor.

Det er dokumentert ti barn etter Stor-Johan og Ulla:

  • Gustav Wilhelm Johansen (1871–1954)
  • Sofie Kristine Ulrikke Johansdatter
  • Johan Aksel August Algot Johansen (1873–1961)
  • Hjalmar Olaves Johansen (1879–1961)
  • Emma Lovise Johansdatter (1881–1903)
  • Jenny Emilie Johansdatter, «Milla» (1886–1976)
  • Amanda Ulrikke Johansdatter (1888-)
  • Petter Nikolai Johansen (f. 1889)
  • Marie Lovinie Johansdatter, «Viva» (f. 1894)
  • Johan Petter Johansen (f. 1896)

I tillegg var det en sønn fra hennes første ekteskap, Fredrik Hartmann, og seks sankebarn som de oppdro som sine egne.

I 1885 ble en Karl Fredrik døpt i Åsnes kirke, og ført som deres barn. Han skal ha vært født på Røros i 1869, uten at dette framgår av kirkeboka. Begge foreldre er ført som omstreifere uten fast bopæl, han født i 1846 og hun i 1850. Det er usikkert om dette virkelig var Stor-Johan og Ullas biologiske sønn, om han var identisk med Fredrik Hartmann eller om det er et av sankebarna.[6]

Navn

Karl Johan Fredriksen eller Karl Johan Algodt Fredriksen er det offisielt registrerte navnet. I tillegg fikk han kallenavnet Stor-Johan på grunn av sin store fysiske styrke og sitt vakre utseende. Han brukte også noen ganger etternavnet Løvgren etter ei svensk romanislekt, og fornavnet ble noen ganger skrevet Karljohan.

En av historiene som fortelles om hvordan han fikk tilnavnet er at han en gang hadde kjørt fast en fjording i ei myr, og tok tak under hesten og løfta den opp på sikker grunn. En annen historie forteller at i Rendalen var det en hest som hadde gått over ende i en trang stall og ikke kom opp igjen. Fem mann hadde prøvd å få den på beina igjen uten å klare det, men Stor-Johan løfta den rett opp alene.[7] Dattera Marie Lovinie fortalte at han en gang løfta en hest på Hamarmart'n, etter at eieren hadde sagt at han skulle få den om han klarte å løfte den.[8]

Alder

Det er usikkert når han ble født. I Norsk biografisk leksikon opptrer datoen 3. oktober 1844, og det er dette som står på gravsteinen hans.[9] Dette skulle medføre at han var 101 år gammel da han døde i februar 1946. På Wikipedia er fødselsdatoen 18. mars 1851 oppført, og andre kilder ligger et sted mellom disse. Han skal sjøl ha oppgitt året 1834,[10] men dette virker helt usannsynlig. Barna hans oppga året 1842,[11] noe som heller ikke virker særlig sannsynlig. 1840 eller 1841 må også være et årstall han brukte, for i mai 1941 finner vi en notis i Øvre Smaalenene om at han hadde fylt 100 år, og at dette skal ha skjedd høsten før.[12]

Mora skal ifølge hans egne fortellinger ha dødd da han var tre år gammel. Hedda Sofie Ström døde i 1862. Dersom dette stemmer ble han født i 1859. Problemet er at han også oppga at mora døde i 1847 eller 1849, hvilket tilsier at han ble født i 1844 eller 1846. En mulighet er at han ikke omtalte sin biologiske mor, men at han sjøl var sankebarn. Svakheten er at det virker noe påtagelig at navna han oppga var Karl Gustav og Hella/Hedda Sofie, samme navn på de man nå mener var hans biologiske foreldre. Uansett 1859 stemmer også dårlig med at hans første barn ble født i 1871, for da ville han ha vært tolv år gammel. Det er da langt mer sannsynlig at han ble født i 1851 eller tidligere.

I og med at det ikke har latt seg gjøre å spore opp dåpen, er det vanskelig å vite noe sikkert. Såfremt det ikke dukker opp en sikker kilde må vi nøya oss med å si at han ble født mellom 1844 og 1851, og at han var mellom 95 og 101 år gammel da han døde.

Liv og virke

Vi vet ingenting sikkert om hans barndom. Han fortalte selv mange historier, som til dels utelukker hverandre. Dattera Milla fortalte at han ble sendt fra den ene familien til den andre,[13] mens Marie Lovinie fortalte at han vokste opp hos ei tante, og at han aldri traff faren.

Først da han ble gift med Ulla, trolig 1870/1871, begynner det bli litt flere sikre opplysninger. De var aldri formelt gift etter norsk eller svensk lov, men var gift på tatervis med en velsignelse fra deres overhode. Barna ble døpt forskjellige steder i Solør, et område hvor det var mange norsk-svenske reisende familier som holdt til. Som vi har sett over fikk de ti barn, og når vi legger til Ullas barn fra tidligere og seks sankebarn ble det altså 17 barn de reiste rundt med. Dermed utgjorde denne familien alene et nokså stort taterfølge.

Han skal ha forsøkt å unngå å havne i slåsskamper, men i tråd med romanifolkets tradisjoner slik de ble holdt i hevd da han var ung trakk han seg aldri når det kunne gå på æra løs. Dattera Milla fortalte at han hadde blitt merka av «kjuron», kniven – ryggen skal ha vært full av kutt og knivstikk.[14] Han hadde klare og faste regler for familien, og ungene måtte holde seg innafor disse. Dersom de vanlige skikkene blant romanifolk er noe å gå etter, betyr dette at man ikke skulle stjele eller lure fattigfolk, men at det var innafor å lure en bonde til å betale for mye for varer eller tjenester.

Familien reiste rundt sommer som vinter. På vinteren måtte de forsøke å få nattely på gårder og plasser – oftest var det lettere å få husmenn til å åpne dørene enn å få innpass hos bønder. De hadde gjerne med seg en fleskebit som de delte med plassfolket, som på sin side stilte med poteter, melk og smør. På sommeren var livet lettere, da kunne man sove under åpen himmel eller slå opp et telt. Ungene fikk opplæring i tradisjonelle håndverk, som å lage knivslirer. De lærte også å handle og stelle med hester. Stor-Johan var god til å kurere hester, noe som var en etterspurt tjeneste. Han var opptatt av at de ikke skulle gifte seg med bofaste, «buroen», men ta vare på de gamle tradisjonene.

I folketellinga 1900 dukker familien opp på Sparby i Hof i Solør. De er ført som midlertidig tilstedeværende. Ingen av familien har fått med etternavn i tellinga, ei heller fødselsår eller fødested. Som yrke står det «omstreifer», og det er notert en merknad: «Storjohansfamilien». Storjohan – det er navnet han har i tellinga – var da sammen med kona Ulla og seks barn: Emma, Ammanda, Nikolai, Peter, Emilie og ei datter som ikke er navngitt.[15] De var også på Bækhaugen på Kvernmoen i Gjesåsen flere vintre, og ungene som var i skolepliktig alder gikk på Glorvigsmoen skole.[16] Ifølge Marie Lovinie hadde foreldrene kjøpt denne plassen, og de bodde der tre vintre, og reiste på somrene.[17]

Vi finner dem også i folketellinga 1910, på Rostillet i Våler i Solør. Her er han ført opp som Karl Johan Fredrikson, med yrke «Omstreifer (tatere) Opgav at de var beskjætiget med jordarbeide om sommeren». Kona er ført som Lena Uldrika Peterson, og de har fire av ungene med seg: Fridolf, Peter Th., Anne og Marie, alle med patronymet Johansen. Heller ikke her finner vi fødselsår eller fødested på noen av dem. Karl Johan Fredriksen i folketelling 1910 for Våler herred fra Digitalarkivet.

Den 25. november 1912 ble han enkemann, da Ulla døde på Kvernmoen der de som nevnt tilbrakte flere vintre. Lene Ulrikke Petterson er oppført som omstreiferske i kirkeboka. Det står også at hun var ugift, men med «Stor-Jans kone» i parentes. Hennes fødselsdato er her oppgitt å være 10. januar 1850, med fødested Dalby i Sverige. Dødsårsaken var hjertefeil.[18] Muligens var tilstanden et resultat av at hun lenge hadde lidd av struma, en sykdom som var nokså utbredt blant reisende i innlandet som sjelden fikk i seg nok jod.[19] Hun ble gravlagt fra Gjesåsen kirke.

Stor-Johan fortsatte å reise sammen med barn og svigerbarn. I mellomkrigstida ble livet vanskeligere for omreisende. Handellovene ble endra slik at man ikke kunne drive omreisende handel. For en familie som hele tida hadde levd på sultegrensa var dette katastrofalt. De måtte ofte gå uten mat, og hadde heller ikke mulighet til å ha hest. De siste årene han gikk langs landeveien måtte de fra en slede etter seg med alt de eide. Han begynte også å drikke mer enn hva godt var, men da barna ba ham slutte gjorde han det, og rørte ikke en dråpe mer.[20]

Som eldre mann måtte Stor-Johan i 1936 flytte inn på aldershjem i Våler, men på somrene dro han ut sammen med følget. På aldershjemmet aksepterte de heldigvis det; plassen hans sto klar da høsten kom. Han fikk ofte familiebesøk, og selv om synet og hørselen etter hvert svikta var han i god form. Etter hvert ble han helt blind, men han fortsatte å hogge ved. Lukta av nyhogd bjørk minte om bålene ved landeveien, og gjorde ham lykkelig. Mens han hogde, og ellers mens han vandra rundt på hjemmet, pleide han å mumle bønner.[21] De den siste langturen gikk til Østfold for å oppleve barndommens trakter.

Stor-Johan døde på aldershjemmet av lungebetennelse i 1946. Han ble gravlagt fra Våler kirke i det som regnes som en av de største romanigravferdene i Norge. Også mange av bygdefolket møtte opp. Avisene sendte også folk; blant annet hadde Dagbladet en utsendt medarbeider der.[22] Prost Oscar Michelsen forretta, mens Eilif Kaaten var organist under begravelsen. Styreformannen for gamlehjemmet, forstkandidat Bernt Marius Berg, sa i sin minnetale at Karl Johan Fredriksen ville etterlate seg et stort savn på hjemmet. Betjeninga på gamlehjemmet ga en krans, med teksten: «Nå har den omflakkende fugl lagt sine vinger til ro».[23]

Referanser

  1. ↑ Jf. «Slektstreet på plass» i Glåmdalen 2016-01-21.
  2. ↑ Gotaas 2007: 297.
  3. ↑ Gotaas 2007: 297.
  4. ↑ Møller 1974: 15.
  5. ↑ «For 75 år siden» i Smaalenenes Avis 2016-05-25.
  6. ↑ SAH, Åsnes prestekontor, H/Ha/Haa/L0000B: Ministerialbok, 1870-1889, s. 170 i Digitalarkivet (Karl Fredriks dåp).
  7. ↑ Grønoset 1974: 19.
  8. ↑ Møller 1974: 15–16.
  9. ↑ Se bilde i «Noen glimt og minner fra Stor-Johans gravferd» i Solungavisa 2015-04-01.
  10. ↑ Gotaas 2007: 298.
  11. ↑ Gotaas 2007: 298.
  12. ↑ «For 75 år siden» i Smaalenenes Avis 2016-05-25.
  13. ↑ Grønoset 1974: 16.
  14. ↑ Grønoset 1974: 17.
  15. ↑ Storjohan i folketelling 1900 for Hof herred fra Digitalarkivet.
  16. ↑ «Noen glimt og minner fra Stor-Johans gravferd» i Solungavisa 2015-04-01.
  17. ↑ Møller 1974: 20–22.
  18. ↑ SAH, Åsnes prestekontor, H/Ha/Haa/L0000D: Ministerialbok nr. 0B, 1890-1929, s. 155 i Digitalarkivet (Ullas gravferd).
  19. ↑ Møller 1974: 37.
  20. ↑ Gotaas 2007: 299.
  21. ↑ Grønoset 1974: 22–23.
  22. ↑ «Når gauken gol tok han landeveien fatt igjen - Taternes konge stedt til hvile i går» i Dagbladet 1946-02-28. Mal:Bokhylla.
  23. ↑ «Noen glimt og minner fra Stor-Johans gravferd» i Solungavisa 2015-04-01.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Karl_Johan_Fredriksen_(1844–1946)&oldid=1963361»